Norges eldste bokser er 86 og slår fortsatt fra seg

Birger Olsen er 86 år gammel og Norges eldste aktive bokser. Helt siden mellomkrigstiden har han bokset for den tradisjonsrike sportsklubben av 1909.

Ved kunstgressbanen på Dælenenga ligger et tilsynelatende falleferdig bygg. På utsiden virker alt stille. På innsiden er stemningen den rake motsetning. Her holder den kjente bokse- og bryteklubben Sportsklubben av 1909 til. 

Her satte Birger Olsen sine føtter for første gang for 50 år siden, og siden har han forblitt der. Utenfor parkerer en bil. Bak rattet sitter Birger.

Han er liten, bruker caps og det ene øyelokket henger litt lenger ned enn det andre. Nesa stikker så vidt over rattet, men den er ikke flat. Noe mange kanskje tenker om en som har tatt imot slag i ansiktet en hel mannsalder.

• LES OGSÅ: Jan Erik Gustavsen (71) syklet under OL i Mexico og Munchen. I dag driver han Christiania sykkelverksted

Han smiler. Øynene er snille. Han går med lette steg og bærer den 57 kg tunge kroppen som en 30-åring. Han veier det samme som han gjorde da, i dag er Birger 86. Han låser opp døren til sitt andre hjem og vi får æren av å stige på. Her har han høstet mange minner.

Hvordan det startet

Årstallet er 1936 og Birger har akkurat flyttet med sin bror, far og mor til Sandaker på Torshov. Det er like før krigen, men stemningen i bygården bærer ikke preg av det. Man kan høre ekkoet fra guttestemmer, lekeslåssing og ballspill. Birger og brorens stemme hørtes godt. Sammen med de andre guttene er de som gutter flest, og det er mange av dem. Det er samhold!

En av guttene fra bygården flyttet til Sverige med familien under krigen. Da krigen tok slutt, flyttet de tilbake. På grunn av Nasjonal Samling (NS) var det ikke lov å drive organisert idrett i Norge, og guttene måtte organisere leken selv. Noe de var flinke til.  Gutten som kom fra Sverige hadde med seg en gave. Nemlig forkjærligheten for boksing. Han var ivrig etter å vise de andre guttene hva han hadde lært, og det tok ikke lang tid før de alle fikk øynene opp for boksing. Torshov idrettsforening slo rot.

• LES OGSÅ:OL-deltager i ishockey, VM-deltager i bandy og tre ganger norgesmester i fotball. Du kommer ikke nærmere Supermann enn dét

Ble internasjonal boksedommer

Olsen var aktiv i Torshov idrettsforening i ti år, før han meldte overgang til Sportsklubben 1909 (SP-09). Et av de øyeblikkene han husker best gjennom karrieren, er den gangen han ble NM-mester som 17-åring. Den første pokalen!

Etter ti år i SP-09, fikk han forespørsel om å bli trener. Hans personlig karriere som bokser var da over, men en ny karriere skulle ta over i hans liv. Samtidig fikk han også rollen som dommer, for International Boxing Association (AIBA).

— Er du dommer for dem, vet du med deg selv at du har gjort en god jobb, sier han.

— Man må være våken og skarp, ta det som er ulovlig med en gang. De skal ikke få lov til å stå der og halvveis drepe hverandre.

Måten han sier det på er verken selvgod eller forsiktig. Den er troverdig. Det er ikke vanskelig å skjønne at det er akkurat det han har gjort. En god jobb.

Det handler om å se utøveren

— Gir det deg mye å være trener?

— Ja! svarer han resolutt.

— Jeg slet fælt med å få til en tegning på skolen en gang. Da sa læreren min til meg: «Det er ikke du som er dum, det er kanskje jeg som ikke er flink nok til å instruere.» Det handler om å se utøveren. Vi kaller det gjerne ABC, man må legge byggekloss på byggekloss, sier han.

• LES OGSÅ: Blinde Håkon Gisholt fikk velfortjent prisen som årets ildsjel i Oslo idrettskrets

I bokseringen er det mørkt, men lyset fra vinduene gir gjenskinn i alle speil. Litt sånn "stille før stormen" stemning.

Stormen starter hver kveld klokka 17.30. Da kjører Birger bilen sin fra Manglerud til Grunerløkka for å trene unggutta i ringen. Han er alltid med på oppvarmingen. Hoppetau, sperring og sluggerboksing. Hva er det som driver han?

— Det er morsomt og det gir meg mye å være sammen med de unge. Det er fint å være med på å få frem nye talenter. Det er nok drivkraften. I tillegg er det fint å holde seg i form, sier han og folder hendene.

For sitt arbeid har han fått diplom som æresmedlem av Norges Bokseforbund.

Har sett mange harde kamper

Han er kjent for sitt fairplay, og har reist stort sett verden rundt. Filippinene, Thailand, Tyrkia, og Italia er bare noen av landene. Han har sett mange harde kamper hvor det har vært både blod, svette og tårer. Knock outer. En kamp som har festet seg spesielt, fant sted på Manila. Hvorfor husker han akkurat den så godt?

— Det var sikkert 10.000 mennesker, der så var det en av utøverne som følte seg urettferdig behandlet. Folk begynte å slåss og kaste ting opp på kampscenen. Blant publikum satt en liten gutt, han kunne ikke være gammel. Men jeg husker at han fikk en glassflaske rett i hodet, det var ikke bra, forteller han.

Størst av alt er kjærligheten

Det er tydelig at denne mannen er liten, men med et stort hjerte. Han sitter på en pute for å se over rattet. Vi har satt oss i bilen retning Manglerud, han vil vise frem pokalsamlingen. Deler av hjertet hans ligger på stedet vi akkurat forlot, Sportsklubben av 1909. Den andre delen ligger hjemme på Manglerud, hvor han har bodd med sin kjære Inger i nøyaktig 20 år.

De møttes i 1949 og giftet seg i 1952. Hun er like sprek som han og har løpt Grete Waitz ti ganger og Jentejoggen fem ganger. Sammen har de to barn og enda flere barnebarn og oldebarn.

— Jeg har vært mye borte, men det ser ikke ut som de har tatt noen skade av det, sier han.

Med mye borte mener han sju dager på det lengste. Han serverer kaffe og kake mens han prater.

— Det sies at de er snille, de som spiser kake, sier han mens vi spiser.

VårtOslos journalist undres fortsatt over dette med nesa. Man skulle tro at en mann som har bokset gjennom hele sitt lange liv, hadde fått en del skrammer. Til dette humrer han og svarer:

— Nei du skjønner, det er alltid én som må få flere slag enn den andre i bokseringen. Nesa mi er vel et bevis på at jeg har unngått dem. Bank i bordet!