De neste ti kilometerne skal vise seg å være verdt hver eneste oppoverbakke hittil. Oslos eget påskefjell

Jeg er ikke den eneste som går av toget på Stryken. Vinterferie og strålende sol har tydelig vis lokket flere ut av oslogryta. Etter noen hundre meter, dukker skiløypene opp. Den eneste skismøringen jeg har kjøpt, er Blå Extra. Denne dagen skal det vise seg å gi brukbart feste og litt dårlig glid.

– Gå over Stålmyra, det er den fineste turen, hører jeg en kjentmann si til en turgåer.

Jeg vet ikke hvor Stålmyra er, men alle de andre går inn den samme løypa, og skiltet med Kikutstua peker den samme veien. Etter at løypa krysser riksveien, begynner oppoverbakkene. 4,5 kilometer med stort sett oppover. Innimellom er det litt flatt, og jeg kan nyte det fantastiske været.

De hilser ikke

Jeg hørte en gang en utlending beskrive nordmenn omtrent slik: «De hilser aldri på gaten eller på bussen. Men når de går på ski, hilser de på hverandre hele tiden.»

Denne dagen er ikke noe unntak. Smilende turgåere med hyggelige kommentarer, strålende sol og perfekt skiføre gjør at alle oppoverbakkene går lekende lett. Her er ingen med kondomdress, som skal rekke ned til byen før Børsen stenger.

Så kommer jeg endelig til skiltet som forteller meg at jeg er på Stålmyra. De neste ti kilometerne skal vise seg å være verdt hver eneste oppoverbakke hittil. Kalenderen sier februar, men solen sier påske. Kilometer etter kilometer med trikkeskinneløyper og solen som varmer i ansiktet gjør at jeg angrer på at jeg ikke tok med appelsin og Kvikk Lunsj.

Hvorfor ventet jeg så lenge

Når jeg glir ned en liten bakke og ut på Nordre Måsjøen, dukker en tanke opp i hodet: «Hvorfor ventet jeg 40 år med å gjøre dette igjen?»

Kilometerne går lekende lett, og mobilkameraet får kjørt seg. Jeg må minne meg selv på at det er viktigere å nyte den fantastiske naturen, enn å ta bilde av den. Uansett hvor fine bildene er, kan de ikke måle seg med virkeligheten.

Endelig kommer jeg til Hakkloa, Oslos dypeste innsjø. Den er lang, veldig lang. Løypa over vannet er tre kilometer, ifølge Oslo Byleksikon. Når du tror du kommer til sørenden, er du bare halvveis. Etter å ha passert det smale sundet på innsiden av Sauøya, åpenbarer resten av Hakkloa seg. Jeg begynner å lure på om Oslo Byleksikon kanskje har forvekslet kilometer med mil.

Bak meg, til høyre, skimter jeg Vestre Hakkloa, en gammel finneplass fra 1671, og foran meg kan jeg skimte enden av vannet. Derfra er det lett terreng ned til Kikut, med kaffe og vafler.

Endelig en belønning

De fleste fortsetter videre til Ullevålseter og Sognsvann fra Kikut. Det er 15 kilometer med relativt lett terreng. Jeg velger i stedet å ta den høyre løypen over Bjørnsjøen, mot Kobberhaughytta og Frognerseteren. Den er tre kilometer kortere, men skal vise seg å være mye mer krevende.

De første tre kilometerne går i lett terreng, så kommer tre lange, bratte bakker. Allerede etter den første bakken begynner jeg optimistisk å se etter Kobberhaughytta. I stedet ser jeg snart en ny oppoverbakke, og så en til. Bakkene er ikke så lange som bakkene opp fra Stryken, men med 20 kilometer i kroppen er de minst like harde.

Alt som går opp, kommer før eller siden ned, og ved Appelsinhaugen kommer belønningen i form av tre kilometer med stort sett nedoverbakke. Kun avbrutt av et par små kneiker, kan du gli forbi Kobberhaughytta til sørenden av Blankvann. Deler av veien kjører du i traséen til den gamle femmilsløypa, som ble brukt fra 1967 til 1997.

Jeg biter tennene sammen

Etter de siste bakkene ned fra Blankvannsbråtan er det rett ut i fiskebein igjen, i den seige stigningen opp mot Nordmarkskapellet. Her er det mange flere med racing-ski og pulsbelte, og færre med topplue og termos. Jeg skal heldigvis ikke helt opp til kapellet, og når løypa krysser veien venter nye nedoverbakker.

De siste par kilometerne mot Tryvann er småkupert på vei, og går igjen delvis i den gamle femmilsløypa. Jeg må innrømme at hjernen leker med tanken om å sjekke muligheten for enkeltbillett opp, når skitrekket i Tryvannskleiva kommer til syne.

Jeg klarer å bite tennene sammen, selv om kroppen på dette tidspunktet går kun på autopilot. All energi er forsvunnet i oppoverbakkene, solen er forsvunnet bak Tryvannshøgda og påskefølelsen ligger igjen på Kikut.

Godfølelsen kommer

Som en siste hilsen fra Nordmarka, er løypa fra Tryvann til Frognerseteren stasjon nesten en eneste lang oppoverbakke. Alternativet for de som er lei av å gå i fiskebein, er i stedet å velge nedoverbakkene til Holmenkollen eller Midtstuen.

Jeg sliter meg opp bakkene på ren trass, og når jeg endelig når toppen ved Nikulpmyrene titter solen frem mellom trærne. Både omgivelsene og sinnet blir litt lysere.

På det siste glistrekket bort til Frognerseteren stasjon åpenbarer utsikten seg. Bildet av Oslo badende i ettermiddagssol gir meg godfølelsen tilbake. Den som hadde hatt en appelsin eller en Kvikk Lunch nå.