Skitur til helgen? Ståle Lindblad forteller om den fantastiske gjenoppdagelsen av skituren fra Stryken og hjem til Oslo.Foto: Ståle Lindblad
De neste ti kilometerne skal vise seg å være verdt hver eneste oppoverbakke hittil. Oslos eget påskefjell
– Da jeg gikk på skolen, valgte de tøffeste tur fra Stryken på skidagen. 40 år senere sitter jeg igjen på toget til Stryken, med litt trange skisko og langrennsski som er tatt opp av kjelleren og børstet støv av. Er jeg like tøff ennå?
StåleLindbladEntreprenør, sosiale medier-ekspert og skribent
Jeg er ikke den eneste som går av toget på Stryken.
Vinterferie og strålende sol har tydelig vis lokket flere ut av oslogryta.
Etter noen hundre meter, dukker skiløypene opp. Den eneste skismøringen jeg har
kjøpt, er Blå Extra. Denne dagen skal det vise seg å gi brukbart feste og litt
dårlig glid.
– Gå over Stålmyra, det er den fineste turen, hører jeg en
kjentmann si til en turgåer.
Jeg vet ikke hvor Stålmyra er, men alle de andre går inn den
samme løypa, og skiltet med Kikutstua peker den samme veien. Etter at løypa
krysser riksveien, begynner oppoverbakkene. 4,5 kilometer med stort sett
oppover. Innimellom er det litt flatt, og jeg kan nyte det fantastiske været.
Kikutstua var dit alle skiltene pekte mot. Her kommer folk for boller og vafler, langt ut i marka.Foto: Ståle Lindblad
De hilser ikke
Jeg hørte en gang en utlending beskrive nordmenn omtrent
slik: «De hilser aldri på gaten eller på bussen. Men når de går på ski, hilser
de på hverandre hele tiden.»
Annonse
Denne dagen er ikke noe unntak. Smilende turgåere med
hyggelige kommentarer, strålende sol og perfekt skiføre gjør at alle
oppoverbakkene går lekende lett. Her er ingen med kondomdress, som skal rekke
ned til byen før Børsen stenger.
Så kommer jeg endelig til skiltet som forteller meg at jeg
er på Stålmyra. De neste ti kilometerne skal vise seg å være verdt hver eneste
oppoverbakke hittil. Kalenderen sier februar, men solen sier påske. Kilometer
etter kilometer med trikkeskinneløyper og solen som varmer i ansiktet gjør at
jeg angrer på at jeg ikke tok med appelsin og Kvikk Lunsj.
Solen stekte over Hakkloa, som om det skulle være påske.Foto: Ståle Lindblad
Hvorfor ventet jeg så lenge
Når jeg glir ned en liten bakke og ut på Nordre Måsjøen,
dukker en tanke opp i hodet: «Hvorfor ventet jeg 40 år med å gjøre dette
igjen?»
Kilometerne går lekende lett, og mobilkameraet får kjørt
seg. Jeg må minne meg selv på at det er viktigere å nyte den fantastiske
naturen, enn å ta bilde av den. Uansett hvor fine bildene er, kan de ikke måle
seg med virkeligheten.
Endelig kommer jeg til Hakkloa, Oslos dypeste innsjø. Den er
lang, veldig lang. Løypa over vannet er tre kilometer, ifølge Oslo Byleksikon.
Når du tror du kommer til sørenden, er du bare halvveis. Etter å ha passert det
smale sundet på innsiden av Sauøya, åpenbarer resten av Hakkloa seg. Jeg
begynner å lure på om Oslo Byleksikon kanskje har forvekslet kilometer med mil.
Ved nordenden av Hakkloa møtes løypene.Foto: Ståle Lindblad
Bak meg, til høyre, skimter jeg Vestre Hakkloa, en gammel
finneplass fra 1671, og foran meg kan jeg skimte enden av vannet. Derfra er det
lett terreng ned til Kikut, med kaffe og vafler.
Nordenden av Hakkloa.Foto: Ståle Lindblad
Endelig en belønning
De fleste fortsetter videre til Ullevålseter og Sognsvann
fra Kikut. Det er 15 kilometer med relativt lett terreng. Jeg velger i stedet å
ta den høyre løypen over Bjørnsjøen, mot Kobberhaughytta og Frognerseteren. Den
er tre kilometer kortere, men skal vise seg å være mye mer krevende.
De første tre kilometerne går i lett terreng, så kommer tre
lange, bratte bakker. Allerede etter den første bakken begynner jeg optimistisk
å se etter Kobberhaughytta. I stedet ser jeg snart en ny oppoverbakke, og så en
til. Bakkene er ikke så lange som bakkene opp fra Stryken, men med 20 kilometer
i kroppen er de minst like harde.
Alt som går opp, kommer før eller siden ned, og ved
Appelsinhaugen kommer belønningen i form av tre kilometer med stort sett nedoverbakke.
Kun avbrutt av et par små kneiker, kan du gli forbi Kobberhaughytta til
sørenden av Blankvann. Deler av veien kjører du i traséen til den gamle
femmilsløypa, som ble brukt fra 1967 til 1997.
Jeg biter tennene sammen
Etter de siste bakkene ned fra Blankvannsbråtan er det rett
ut i fiskebein igjen, i den seige stigningen opp mot Nordmarkskapellet. Her er
det mange flere med racing-ski og pulsbelte, og færre med topplue og termos.
Jeg skal heldigvis ikke helt opp til kapellet, og når løypa krysser veien
venter nye nedoverbakker.
Fra Kikut går ferden videre over Bjørnsjøen.Foto: Ståle Lindblad
De siste par kilometerne mot Tryvann er småkupert på vei, og
går igjen delvis i den gamle femmilsløypa. Jeg må innrømme at hjernen leker med
tanken om å sjekke muligheten for enkeltbillett opp, når skitrekket i
Tryvannskleiva kommer til syne.
Jeg klarer å bite tennene sammen, selv om kroppen på dette
tidspunktet går kun på autopilot. All energi er forsvunnet i oppoverbakkene,
solen er forsvunnet bak Tryvannshøgda og påskefølelsen ligger igjen på Kikut.
Godfølelsen kommer
Som en siste hilsen fra Nordmarka, er løypa fra Tryvann til
Frognerseteren stasjon nesten en eneste lang oppoverbakke. Alternativet for de
som er lei av å gå i fiskebein, er i stedet å velge nedoverbakkene til
Holmenkollen eller Midtstuen.
Endelig kunne jeg se den fantastiske utsikten over Oslo, fra Frognerseteren stasjon.Foto: Ståle Lindblad
Jeg sliter meg opp bakkene på ren trass, og når jeg endelig
når toppen ved Nikulpmyrene titter solen frem mellom trærne. Både omgivelsene
og sinnet blir litt lysere.
På det siste glistrekket bort til Frognerseteren stasjon
åpenbarer utsikten seg. Bildet av Oslo badende i ettermiddagssol gir meg
godfølelsen tilbake. Den som hadde hatt en appelsin eller en Kvikk Lunch nå.