No-man-is-an-island
No man is an island. Foto: Runar Sørheim

Film

«No Man Is an Island» — En viktig stemme i rasismedebatten

Årets norske kortfilmvinner, No man is an island, hadde Oslo-premiere i helga. Produsent Anicca Pictures inviterte til festvisning på Cinemateket.

No Man Is an Island er en nydelig, liten film om tre muslimske venner i midten av 20-åra som sitter ved en elv og drikker. Dette er utgangspunktet for filmen. Gjennom velskrevet og ektefølt dialog, kommer vi dypt inn i følelsene til de unge mennene.

– Du er nederst på rangstigen

Temaene varierer mellom stort og smått, men det er allikevel samfunnets hierarki mellom etnisk norske og innvandrere, samt hvit hud i forhold til mørk hud, som er hovedtema. Som Erffan, den lyseste i huden, og med et klassisk arabisk utseende, sier til kompisen Amir, som har afrikanske aner, og er mørkest i huden av de tre: «Du er nederst på rangstigen! Jeg kjører bussen du sitter bakerst i», hvorpå Amir svarer: «Og sånn kommer det alltid til å være, med mindre vi gjør noe».

Filmen tar også for seg hvordan vi hvite nordmenn kan være fordomsfulle og hverdagsrasistiske uten selv å tenke over det, samt hvordan ting kan misforstås.

Sårt trengt stemme

Skuespillet er lett og ledig, og selv om manusets kvalitet veier tyngst på vektskålen, er også skuespillet et viktig element. Dette forsterkes av at regissøren hadde avtalt med en skuespiller å møte opp på settet for å oppføre seg provoserende og smårasistisk.

Alt i alt en film sprekkfull av følelser, samt en viktig, og sårt trengt, stemme fra en innvandrer. Norsk film trenger flere som dette, og det hadde vært gunstig om det var lettere for filmskapere uten mye erfaring, å få støtte med så gode ideer og/eller manus.

Regissør Ali Parandian kom selv fra Iran til Norge i 1989. Som komponist og lyddesigner har Parandian stått bak lyden i en rekke filmer og dokumentarer.

Filmen hadde premiere på Bergen Internasjonale Filmfestival, og stakk av med prisen for årets kortfilm. Den ble vist på Cinemateket i en stappfull sal denne helgen. Applausen etter filmen varte i et minutt, noe jeg tolket som at publikum ikke bare ble underholdt, men mente det samme som meg: At filmen var viktig.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer