Ventetid. Jeg lærte raskt dette norske ordet. Men for å være ærlig, helt fra starten av her i Oslo har det vært stressende å hele tiden bli fortalt: «Du må bare vente. Og beklager, vi vet ikke hvor lang tid det vil ta.»
Maxym Kuznyetsov
Maxym er poet og musiker. Han bor på Holmen. I sosiale medier står han oppført som Freddy Marx. Her i VårtOslo vil han dele sine erfaringer om det å være ukrainsk flyktning i Oslo og Norge.
Nå skjønner jeg at dette er en del av norsk kultur. Og siden jeg bor her, må jeg respektere nordmenns måte å leve på. Etter hvert har jeg også begynt jeg å se det positive i det. Ventetiden hjelper meg å utvikle tålmodighet og ydmykhet min. Og så snart jeg begynte å øve på tålmodigheten, åpnet en rekke nye dører seg. Er ikke det vakkert? Og en av dem var døra til NAV.
NAV hjalp meg
Når du bor i Norge, er NAV det nest viktigste ordet du trenger å kjenne. Jeg lærte at det er stedet du går til når du har problemer. Nesten et hvilket som helst et. Jeg ville ikke blitt overrasket dersom de har en psykolog der, i tilfelle noen trenger det. Ingen sarkasme fra min side. Jeg kjenner noen NAV-ansatte, og de er fantastiske, alltid villig til å hjelpe. Svært ofte tar det tid å hjelpe. Men siden vi er i Norge, trenger du bare å akseptere og respektere det.
Jeg fikk litt økonomisk støtte fra NAV. Men i tillegg til denne støtten må jeg si at uten NAV-ansattes hjelp med å organisere livet mitt her, ville ting vært vanskelig. Så jeg setter stor pris på denne hjelpen.
Annonse
En dag møtte jeg til en time hos NAV-veilederen min. Ja, er du flyktning hit, får du en veileder som hjelper deg med alt her. Er det ikke vakkert?
Etter avtalen møtte jeg en venn. Han har også flyktet fra Ukraina. Han sa til meg: «Max, er det ikke vakkert her? Det er ingen grunn til å prøve alt for hardt, for uansett har du støtte fra landet og fra NAV. Du kan bare sitte hjemme og slappe av».
Hun prøvde å si noe
Jeg svarte ikke, men plutselig hørte vi lyden av en elbil. Et par i bilen snakket sammen. Damen i bilen snudde hodet sitt i vår retning, mens hun fortsatte å snakke. Jeg kunne ikke høre noe av det som ble sagt, men det så ut som hun prøvde å fortelle meg noe.
En time senere satt jeg på ferga til Nesodden. Sola skinte. Det var en vakker dag. Mot land lå Aker Brygges luksusblokker med yachter duvende ved siden av. Jeg så skibakken i Holmenkollen og tusenvis av hus oppover i høyden. Jeg liker Oslo. Jeg liker Norge. Det er vakkert her.
En stor hvit yacht med vakre seil passerte bak fergen vår. Måker skrek fra luften. Skrek de til meg? Vi nærmet oss Nesodden. Den andre fergen som gikk tilbake til Aker Brygge lå rett foran oss på venstre side. En liten jente på dekk snakket med foreldrene. Hun viftet med hånden i vår retning og prøvde å fortelle oss noe. Vi kunne selvfølgelig ikke høre henne. Snakket hun til meg, tro? Hva ville hun si?
Jeg forlot dekket. Inne på ferga så jeg barn som stirret på telefonene sin. Da jeg forlot båten, satt barna fremdeles der. De satt med et spill.
Det er jo så vakkert ute! Hvorfor skal ikke disse barna av? spurte jeg meg selv. Med ett skjønte jeg alt. Idet jeg gikk forbi barna hørte jeg den ene gutten si noe til meg som åpnet øynene mine. Mens søsteren hans prøvde å gjøre noe i spillet på mobilen, skrek han: «Vær forsiktig! Det er en vakker felle!»
Ja, det blir lettere når noen gjør alt for deg og du ikke trenger å anstrenge deg... Men vi må ikke glemme bort at vi bare er passasjer i en bil. Noen andre er sjåføren som bestemmer hvor å styre livene våre. Så vi bør være svært forsiktige.
Takk igjen. Jeg kaller meg selv Freddy Marx. Vi sees om en uke med en annen historie.
