Imam Dr. Hamid Farooq
Imam Dr. Hamid Farooq taler til sin forsamling. Foto: Tarjei Kidd Olsen

Kjersti går i moskeen

Min første fredagsbønn i moskeen

Jeg er glad for at jeg fikk denne opplevelsen. At jeg fikk sitte der i min nyinnkjøpte hijab, riktignok av typen gammel tantehijab, midt i et hav av bedende menn. Det var en god start på mitt nye liv som moské-Kjersti.

Da jeg først ble kjæreste med en muslim, så manglet det ikke på advarsler. Du kommer til å bli muslim og gå rundt i sjal og labba og snakke skit, sa en trøndersk venninne til meg en sen kveld. Og jaggu. Tolv år senere så har hun endelig fått nesten helt rett.

Denne fredagen tok jeg på meg både sjal og labba. Labba er for de som ikke vet det trøndersk for tykke strikkesokker. Et fornuftig klesvalg når man trosser en stygg forkjølelse og går ut i vinterkulda…

Og nokså usikker og temmelig bestemt, og altså iført både sjal og labba, gikk jeg inn til min aller første fredagsbønn i en moské. Og det verste av alt er at det var en prest som fikk meg til å gjøre det.

Islamic Cultural Centre 2
Islamic Cultural Centre ligger i Tøyenbekken, sentralt plassert på Grønland. Foto: Tarjei Kidd Olsen

Utfordret av en prest

Etter å ha gjennomført 52 kirkebesøk, fikk jeg en utfordring fra en prest her i Oslo. Vi ønsker å se deg gå inn i et antall moskeer her i Oslo og gjøre akkurat det du har gjort i kirka, skrev hun til meg. Og det er akkurat det jeg har tenkt til å bruke dette året her til.

Fakta: Kjersti går i moskeen

Annenhver uke i hele 2020 vil Kjersti Opstad besøke en moské i Oslo og fortelle om sine inntrykk. Målet er å gjøre oslofolk mer kjent med byens moskeer og livet der. Serien er sponset av Fritt Ord. Kirke-Kjersti besøkte og omtalte i 2018 en ny gudstjeneste hver eneste søndag.

Jeg vil gå inn i moskeene våre og finne ut av hva i all verden det er de driver på med der inne… egentlig. Planen er å gjennomføre 25 ulike moskébesøk spredt ut over året.

Noen moskeer vil jeg, akkurat slik jeg gjorde i kirka, besøke flere ganger på ulike typer arrangementer, men jeg har også et ønske om å besøke en rekke ulike moskeer. Flest mulig. Det er mange å velge i her i Oslo, heldigvis.

Jeg begynner i en moské jeg har vært innom før. Da jeg var interreligiøs klimapilegrim så var dette ett av de stoppestedene vi hadde, biskopen min og jeg, ICC-moskeen på Grønland.

skoene av i moskeen
Trengsel på vei ut og inn av moskeen. Skoene må av før man går inn i gudshuset. Foto: Tarjei Kidd Olsen

Ikke hijabtvang

Men nå går jeg inn alene. Iført en svart hijab som to smilende og fnisende somaliske damer i butikken ved siden av moskeen har vært vennlige nok til å knyte på meg. De sa egentlig at jeg kunne gå uten, de i moskeen. Det er ikke hijabtvang for besøkende og skrivende folk i denne moskeen, men jeg vil være en del av opplevelsen i moskeen.

Akkurat slik jeg var det i kirkene. Jeg vil ikke stå på utsiden. Jeg vil inn. Og i moskeen så har kvinner på seg hijab. Det er jeg egentlig nokså sikker på. Tror jeg.

Så selv om det kjennes rart ut der jeg står på gaten, som om jeg plutselig er en del av et fellesskap på utsiden som innsiden ikke er helt med på, så tar jeg den på.

Etter de første usikre minuttene, har jeg glemt at jeg har den. Det er bare et stykke tøy. Det er bare å vise de jeg besøker respekt. Det er bare litt fint. Det også.

Daglig leder Ikhlaq Bhai
Daglig leder Ikhlaq Bhai overser logistikken når veldig, veldig, veldig mange menn skal ut av moskeen etter bønnen er ferdig. Foto: Tarjei Kidd Olsen

Tidligere griseslakteri

Jeg går inn og blir møtt med smil og velkommen til oss. Denne moskeen er nemlig åpen for dem som vil komme inn og se seg rundt. Alt fra nysgjerrige enkeltpersoner til skoleklasser og organisasjoner har fått omvisning med påfølgende foredrag i denne moskeen.

Det er bare å ta kontakt med dem, så åpner de opp for deg og inviterer deg inn. Den vil være en del av samfunnet rundt, ICC-moskeen, eller Islamic Culture Centre, som de egentlig heter.

Den er ikke et lukket hus du ikke får tilgang til. Humor har de også. Leende forteller de meg både at som et ledd i snikislameringsplanen, så huset tomta de holder til i tidligere et griseslakteri. Og den gangen de var nye i nabolaget og ville invitere naboene sine inn, reklamerte en av dem som gikk rundt de besøkende til å komme innom og se hvordan de laga bomber der inne.

De selger tyggis mot islamofobi også, midt mellom utvalget av barnebøker, røkelse og bønnekranser. Salget har bare gått så glimrende at de dessverre er utsolgt når vi kommer på besøk. Men de lover at de skal bestille inn ny varebeholdning.

Ikhlaq Bhai og Abdul Wahab Shukat
Daglig leder Ikhlaq Bhai i hvit skjorte sammen med Abdul Wahab Shukat viser frem den lille moskebutikken. Dessverre var de denne dagen utsolgt for islamofobi kurerende tyggegummi. Foto: Tarjei Kidd Olsen

Erkekjedelig og eventyrspennende

Moskeen, som ligger i Tøyenbekken på Grønland, vegg i vegg med Galleri Oslo og bussterminalen, som sto ferdig i 2009.

Den ser på en måte ut akkurat slik folk som meg forestiller seg at en moské skal se ut. Med buede vinduer og et eventyraktig minarettårn. Komplett med veggmaling med grønn halvmåne på.

Samtidig er den også bygget i en stil som harmonerer med gata forøvrig. Den er akkurat slik Grønland rundt den er det: norsk og unorsk på en og samme tid. Erkekjedelig og eventyrspennende på én gang.

Inngangspartiet er av skinnende kobber, som om noen år, når vær og vind får gjort sitt, kanskje vil reflektere de mange irrgrønne kirkespirene vi ser i byen vår.

muslimske barnebøker
Barnebøker står til salgs inne. Foto: Tarjei Kidd Olsen

Oslos eldste moské

ICC-moskeen er en av de største moskeene i Oslo. De sier også at det er den eldste. De har fremdeles noen av de gamle vedtektene fra 1974 da to arbeidsinnvandrere som hadde kommet hit fra Pakistan følte et behov for å skape et sted hvor de kunne be sammen og studere Koranen.

ICC er et forbund, ikke en moské, påpeker de til meg og sier at de har en avdeling i Bjørndal og at det denne uken åpner en ny avdeling på Haugerud. ICC har medlemmer med aner fra alle verdenshjørner, og de forklarer ivrig at de er et demokrati hvor styremedlemmer blir valgt hvert år.

Menn har ett styre, kvinner ett og barn og ungdommer ett. Alle er valgt i hemmelige demokratiske valg, sier daglig leder Ikhlaq Bhai til meg. Stoltheten over forbundet og alt de får til, lyser av dem.

spør imamen
Spør imamen, så får du svar. Foto: Tarjei Kidd Olsen

Kostet 75 millioner

Moskeen kostet 75 millioner kroner da den stod ferdig i 2009, sier de stolt. Og vi greide å få den bygget uten å måtte ta opp rentebærende lån. Renter er haram i islam, det å tjene penger på andres nød anses som uetisk.

Men lån som ikke er rentebærende, er lov, og stolt forklarer han at de nå også har betalt tilbake alle rentefrie privatlån de tok opp for å kunne bygge denne moskeen. Det har fellesskapet deres mestret alene. Uten skatter, tvang eller avgifter.

De har bare bedt om donasjoner og fått dem. Det er en imponerende bragd. En moské er et hus for alle, forklarer Bhai meg. Det er ikke et hus som eies av noen. Det er, og skal være, åpent for alle mennesker. Det er alles hus. Allahs hus.

Koranen
Den hellige Koranen hører med. Foto: Tarjei Kidd Olsen

Tryggest som mann

Iført hijab for første gang, feiger jeg ut og velger å være mann.

Tredje etasje er kvinnenes etasje, men under fredagsbønnene må mannfolka låne den. De er mange. Imponerende mange, og jeg blir stående der midt iblant dem. Planen var å gå ned til kvinnene som denne dagen sitter i første etasje, men jeg feiger ut og blir der fotografen min er.

Det kjennes et øyeblikk tryggere å være mann her inne i moskeen, enn kvinne. Jeg unnskylder meg med at imamen allerede har begynt å tale. For min skyld taler han på norsk i dag.

Imam Dr. Hamid Farooq 2
Imam Dr. Hamid Farooq taler på norsk, så jeg skal forstå hva han sier. Foto: Tarjei Kidd Olsen

Veldig mange menn

De veksler mellom å tale på norsk, urdu og arabisk før fredagsbønnen begynner i denne moskeen. Jeg vil lytte til hva han har å si.

Helt siden jeg begynte å tenke på dette prosjektet så har jeg sagt at det er dette jeg vil skrive om. Den kjedelige historien om hva de egentlig driver på med i moskeen. Hva de egentlig snakker om.

Det er bare det at strategisk har jeg gjort et forferdelig dårlig valg. Jeg sitter i døråpningen hvor stadig nye rader av menn kommer vandrende inn for å be. Det kommer mange, advarte de meg om, men jeg hadde ingen forståelse av hvor mange mange egentlig var.

Først da de gikk ut igjen forstod jeg hvorfor de hadde menn i gule vester og tau for å lukke trappeganger. Mange er faktisk veldig, veldig, veldig mange menn.

muslimer i ICC-moskeen
Lokalene fylles helt opp av folk som kommer til fredagsbønnen. Foto: Tarjei Kidd Olsen

Hilser på imamen

Jeg prøver å lytte til imam Dr. Hamid Farooqs tale, men jeg hører bare bruddstykker. Det er alltid noens om rasler litt med noen ytterklær eller snakker litt med sidemannen på vei inn, men jeg hører ham snakke om viktigheten av fellesskap. Om gode gjerninger og hvor lett det er å glemme. Om å ha tålmodighet og respekt for hverandre. Om viktigheten av å gå i moskeen. Møtes og være sammen.

Selv tenker jeg mest på karma mens jeg nilytter på bruddstykkeprekenen min. Om jeg bare hadde valgt å være kvinne og gått inn i det rommet jeg hørte hjemme i, så ville jeg ha hørt hele denne prekenen. Da ville jeg ha fått med meg alt. Helt uten problemer. Min feil. Mea culpa.

I gangen etterpå kommer imamen bort og sier hei. Han er smilende hyggelig, og jeg lover å komme tilbake en annen gang for å lytte mer til ham og forhåpentligvis neste gang få med meg mer enn kun bruddstykker og enkeltord.

Et kraftfullt og vakkert skue

Jeg er vant til muslimsk bønn. Ordene og bevegelsene er kjente. Familiære. Jeg ser og hører dem hver dag. Som yogaøvelser og mantra. Først renselsesritualet med vann. Deretter de samme kjente bevegelsene.

Opp å stå. Bøye seg fremover. Ned på kne. Pannen mot gulvet. Rette seg opp og sitte på knærne. Opp igjen. Gjenta bevegelsene. Allah Akbar. Gud er stor. Jeg kjenner bønnene, selv om jeg ikke kan si dem eller helt vet hva de betyr.

Muslimsk bønn i ICC-moskeen 2
Muslimsk bønn består av både ord og bevegelser. Foto: Tarjei Kidd Olsen

Men jeg har aldri sett dette. Jeg har aldri sett fellesskapet, styrken, kraften og skjønnheten som ligger i at et fullpakket rom av menn, gamle og unge, fra all verdens hjørner, som bøyer seg synkront ned i bønn.

Det er et sterkt syn. Vakkert og kraftfullt. Over meg er det nok en stappfull sal av menn som gjør akkurat den samme bevegelsene, sier akkurat de samme ordene, samtidig. Og fordi jeg fikk se dette, oppleve dette, så er jeg glad for at jeg valgte å være mann denne dagen.

Frivillig moské for kvinner

Jeg så mange kvinner i moskeen også. Det er ikke det. Og egentlig gleder jeg meg til å få oppleve kvinnesiden. Kvinnefellesskapet. Der jeg hører hjemme.

Men for menn er fredagsbønnen i moskeen obligatorisk, for kvinner er den frivillig. Derfor er det mange flere menn enn kvinner i moskeen. Kvinner ber oftere hjemme, ikke fordi deres bønner er mindre verdt, sier de, men for å gjøre livet deres enklere. Mindre stressfylt.

Jeg er glad for at jeg fikk denne opplevelsen. At jeg fikk sitte der i min nyinnkjøpte hijab, riktignok av typen gammel tantehijab, midt i et hav av bedende menn. Det var en god start på mitt nye liv som moské-Kjersti. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til fortsettelsen.

Les flere av Kjersti går i moskeen-tekstene.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer