Nordstrand kirke 3
Nordstrand kirke ble bygget og 1866 og er bygget om en rekke ganger. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

«Midt i all vellykketheten vi avkreves, skal vi også være i harmoni. Kravene gjør oss syke»

– I vår tid plikter du å bli den aller beste utgaven av deg selv, absolutt hele tiden. Kravet om selvrealisering og frihet har blitt en tvangstrøye. Kirke-Kjersti er på besøk i Nordstrand kirke.

Nordstrand, tenkte jeg. Nordstrand er sikkert et bra sted å besøke sånn nå på tampen av Norway Cup og all tingen. Og som sagt så gjort. Jeg satte meg på trikken og dro opp til Nordstrand.

Det er som å komme til en annen by, tenkte jeg for meg selv da jeg tumlet meg av trikken på Sæter stasjon. Det er jo rene sørlandsidyllen her oppe, med hvite trehus og solskinn og … mer hadde jeg ikke tid til å tenke. Jeg måtte løpe. Og heseblesende ramlet jeg inn i kirka akkurat før inngangsprosesjonen skulle til å starte.

Og der inne ble jeg enda mer fortumlet. Det var ikke slik jeg hadde forestilt meg at dette gamle murbygget ville se ut innvendig. Det er jo et moderne bygg. En slags gotisk-modernistisk fusjon. Full av vinduer og lys, men samtidig uten helt å miste følelsen av det gamle.

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Jeg setter meg ned på en av de komfortable og flyttbare stolene som fyller kirkerommet og blir sittende å se meg rundt.

Lang rekke av ombygginger

Dette er sikkert ombygd på 60-tallet, tenker jeg for meg selv. Det er liksom noe Sean Connery/James Bond over dette stedet, er det ikke? Jeg nikker fornøyd med meg selv og mener at nå, nå begynner jeg å få dreisen på disse arkitekturgreiene. Helt klart 60-tallet. Helt til jeg kommer hjem og leser at denne ombyggingen er helt ny. Slik den står nå ble Nordstrand kirke vigslet av biskop Kvarme i 2015. Jeg er virkelig ikke så god på dette her som jeg trodde.

Nordstrand kirke 2
Innvendig er kirken smakfull. Foto: Kjersti Opstad

Denne siste og største ombyggingen er forresten én av en lang rekke om- og utbygginger av bygget, som ble vigslet og døpt til Østre Aker kapell i 1866. Den første ombyggingen skjedde allerede 20 år etter at den sto klar. I 1886 fikk bygget sakristi og orgeltilbygg. Kirken ble også omdøpt til Sæter kapell, før Nordstrand menighet ble stiftet i 1905. Året etter skiftet kirken navn til Nordstrand kirke, som den heter også i dag.

Endelig fikk kirken plass innvendig

Kirken er opprinnelig oppført som en langkirke i nygotisk stil og er dekket av rød teglstein. Arkitekten het Jacob Willhelm Nordan.

I 1935 ble kirken forlenga og fikk nytt tårn mot vest. Den gang het arkitekten Georg Greve. Den siste ombyggingen i 2014-2015 var det arkitektene Are Meinich og Trine-Lise Sonne som hadde ansvaret for. Og nå fikk bygget økt sine sitteplasser fra 300 til 480.

Kirken ble forlenget med 26 meter mot øst og 5,5 meter på hver side. Tilbygget fikk høyere tak, og det gamle og det nye taket ble spleiset sammen. Dessuten ble det i kjelleren på tilbygget bygget en forsamlingssal, gruppe- og undervisningsrom, kjøkken, toaletter og garderobe.

Nordstrand kirke
Nordstrand kirke er dekket med rød teglstein. Foto: Kjersti Opstad

Dette var en ombygging man hadde ønsket seg siden 1970-tallet. Endelig fikk kirken plass, ikke bare til å invitere menigheten til gudstjenester, men også til å samle alle menighetens aktiviteter under ett tak, om enn et tak i ulike høyder.

Et lys tennes for hvert dåpsbarn

Fra utsiden synes kirkebygget å være noe forvirrende, men når man kommer inn, så er det bare ett ord som er dekkende: smakfullt. Kirken er smakfullt redesignet. Om man planlegger å bygge om en kirke fra 1800-tallet, så bør man ta seg en tur innom Nordstrand kirke for å se hvordan det kan gjør først. Jeg tror de har gjort det riktig. Særlig liker jeg at de gamle glassmaleriene er bevart bak alteret. Det gir en vakker stemning.

Dagens prest, Espen Andreas Hasle, er vikar. Han er sogneprest i ett av nabosognene, Manglerud, men han bor på Nordstrand, sier han, og derfor føler han seg hjemme. I dag skal han få feire dåp sammen med hele tre dåpsbarn. Nora, Frøya Victoria og Alexander Henry. Alle tre er omringet av festkledde barn og voksne.

Espen Andreas Hasle
Espen Andreas Hasle er vikarprest i Nordstand kirke. Foto: Kjersti Opstad

Jeg begynner å kjenne dåpsritualet nå. Kjenner ordene og sangene som brukes. Vet at det tennes et dåpslys for hvert av barna som foreldre og faddere kan ta med seg hjem etterpå og som kan lyse over dåpsfesten de skal ha hjemme. Vet at dåpsluer tas av og på. At vannet bæres inn i prosesjonen og står klar ved døpefonten. Vet at små søsken ofte blir gitt en rolle og får tørke av vannet med en klut etter dåpen. Vet når vi skal sitte og når vi skal stå. I alle fall sånn ca.

Jeg er ikke lenger ny i kirka. Jeg har vært i mange kirker før.

Juks å titte på naboen

Jeg er ikke redd for brødet og vinen lenger heller. Av og til går jeg opp og tar en bit. Av og til lar jeg det være. Men i dag føles ingenting rett. Jeg reiser meg feil. Jeg setter meg skeivt. Jeg aner ikke hvilke salmer vi skal synge når, og bak meg sitter et par som ikke bare har greid å finne riktig salme, de kan dem også, og de synger dem både høyt og vakkert.

Salmeboka
Det gikk i tull for meg med sitting, ståing og sang denne dagen. Foto: Kjersti Opstad

Jeg snur meg bak for å forsøke å smugtitte på nummeret i salmeboken, men kjenner i ryggmargen at det nok er best at jeg lar det være. Når jeg ikke greier å holde styr på salmene selv, så er det juks å titte på de som har dette under full kontroll.

Det kjennes ut som om de har mer lyst til å slå salmeboka igjen og synge etter hukommelsen enn å la meg smugtitte… Fremdeles er det sommer. Sløv og varm sommer, og alt jeg vil er å komme ut i dagen og få drikke kaffe igjen.

Sett meg fri fra de gamle tankene

«Å gud, du som kjenner og elsker oss alle. Vi har gjort deg imot. Vi har glemt deg og det du vil vi skal gjøre. Vi har tenkt mer på oss selv enn på andre. Tilgi oss for Jesu skyld.», sier menneskemengden rundt meg. Kraften som legges bak ordene er ikke like stor som hos katolikkene sist helg, men ordene er der likefullt. Syndsbekjennelsen.

Rumi, min Rumi, tømte sitt beger. Utpust og innpust. Enkel magi. Om man ikke tømmer sitt beger så er det fullt, og ingenting nytt kan trenge inn. Kyrie Eleison. Christe eleison. Gi slipp på alt det gamle. Alt jeg har påført verden av smerte og alt det verden har påført meg. Bevisst og ubevisst. Gi rom for lyset. Å la seg bli løftet opp. Syndenes forlatelse…

Jeg tror ikke på synd. Ikke egentlig. Jeg tror ikke Gud bryr seg noe særlig om de tingene som regnes som synder. Men jeg tror på utpust. På å tømme ut alt det som er ferdig og oppbrukt. Sette meg fri fra alt det jeg ikke lenger behøver å bære med meg.

Ingen innpust uten utpust. Syndsbekjennelse i form av å tømme sitt beger er essensielt for å kunne overleve. Syndsbekjennelse slik vi er vant til å tenke på synd, som livsbegrensende sosial kontroll, er det motsatte.

Men frihet kan også være tyranni

Det leses fra Bibelen. Fortellingen om Jesus som brøt Guds lov og helbredet under sabbaten. Loven og troen må være virksomme i kjærlighet, sier presten og forteller om hvordan frihet også kan være tyranni.

Han forteller at 13 prosent av ungdommene på Nordstrand opplever å ha krav de ikke klarer å leve opp til og at hele 19 prosent viser tegn på depressive symptomer. Krav om selvrealisering og frihet har blitt den samme tvangstrøyen vi før så i plikten til å oppfylle dine foreldres krav til deg.

Nå er ikke lenger en plikt at du skal overta din fars firma eller bli som ham, og for mange betydde akkurat det frihet. Nå er plikten knyttet til å bli den aller beste utgaven av deg selv, absolutt hele tiden. Det kan være en tvangstrøye som skader oss. I våre dager skal alle være alt, alltid, og i tillegg så skal vi, midt i all vellykketheten, også være i harmoni. Kravene gjør oss syke. Sabbaten ble til for mennesket, sier han, presten. Mennesket ble ikke til for sabbaten.

Ungdommer, slapp av. Lev fritt

Han bruker det gamle forbudet mot kortspill til å vise at en god ramme kan bli misbrukt og være ødeleggende. Før forbudet spilte flere seg fra gård og grunn, og pengespill skapte enorm lidelse for folk. Men et forbud mot kortspill fremstår i dag likevel som latterlig, fordi det også innebærer et forbud mot kosen ved å spille kort med familien. Mot latter og familiehygge.

Jesus opphevet ikke loven, men han opphøyet den. Han lærte oss å bruke den i kjærlighet. De 10 bud er en fin ramme. Nåde kommer i tillegg. Ungdommer, sier han: slapp av. Lev ditt liv i frihet. I jesu nåde.

Og med det slipper jeg ut i frihet også. Ut til nydelig kaffe og solskinn på selveste Nordstrand. Det er noe med dem, disse aller siste høysommersøndagene. De nytes best der ute i solen. Ikke engang det fineste ombygde kirkerommet kan konkurrere mot selveste naturen der ute.

Kirkekaffe
Det var en frihet å komme ut til kirkekaffen denne dagen. Foto: Kjersti Opstad

Og det er det jeg tar med meg fra mitt møte med Nordstrand denne dagen. Loven er kanskje ikke opphevet, men jeg, jeg har lov å gå ut og nyte solskinnet.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer