gudstjeneste-klosterruinene
Vi fikk også vakker solosang under denne gudstjenesten. Kjell Strømme sang "Med Jesus vil eg fara". Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Kristi himmelfartsdag i klosterruinene på Hovedøya

– Vi må være Jesus hender og føtter på jorden. Vi må fullføre det arbeidet han påbegynte. Vi må kjempe mot fattigdom og maktmisbruk.

Inne i meg bor det et lite barn, og det barnet har med seg barndommens bilde av Jesus med jetmotor som letter og tar av før han forsvinner bak skyene.

FAKTA

Hver søndag, ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Da de engelske cisterciensermunkene 18. mai 1147 grunnla et kloster på Hovedøya, så stod allerede kirken der. Den var toskipet slik de samtidige kirkene Gamle Aker kirke, som jeg besøkte tidligere i år, og Clemetskirken, domkirkeruinene i Gamlebyen, også var det. Kirken ble trolig bygget rundt år 1120 og var viet til St. Edmund, helgenen for det Øst-anglikanske riket. Den fromme kongen ble helgen etter å ha gitt sitt liv i kampen mot vikingenes herjinger og skattlegginger i Øst-Anglika i år 869.

Klosteret ble etablert av abbed Phillipus og 12 munker. På sitt mektigste rådde klosterets abbed over svært mange eiendommer, men det var før det falt for sitt eget politiske spill, støttet feil kongsemne og endte opp plyndret, brent og oppløst i 1532.

klosteret
Modell av klosteret slik det en gang var. Foto: Kjersti Opstad

På sitt mektigste kontrollerte klosterets hellige menn 443 eiendommer, inkludert store gårder som Bygdøy, Ullern, Bogstad og Frogner. Etter 1532 ble abbeden fengslet og høvedsmann Mogens Gyldenstjerne satte klosteret i brann. Fra 1540 ble klosteret brukt som steinbrudd, og i dag kan du finne steiner fra klosteret både på Akershus festning og Det Kongelige Slott.

En befriende pause fra nazister og rasister

Denne dagen er jeg på høymesse med nattverd og barnedåp i Klosterruinene. Vi feirer Kristi Himmelfartsdag, en av Kirkens virkelig store merkedager. Dagen da Jesus, ifølge Lukas, fløy opp over skyene og bosatte seg i himmelen ved den høyre hånda til Gud.

Og fordi Facebook nå har vridd algoritmene sine slik at feeden min er full av kristne diskusjoner og kronikker, en liten, som holdt til i den for kun kort tid siden, så vet jeg at Jesus ikke var en romfarer, og jeg har lest tekstene det skal holdes preken over allerede på båten til øya. Jeg kommer forberedt!

klosterruinene
Slik ser klosterruinene ut i dag. Foto: Kjersti Opstad

Køen er milelang

Det er Torshov og Lilleborg menighet som arrangerer gudstjenesten. Det er en årlig begivenhet, men det er ikke hvert år begivenheten er badet i solskinn og temperaturen tillater sommerkjoler. Men det gjør den i dag. Kalenderen viser kanskje bare 10. mai og det er ikke lenge siden snøen måtte gi opp kampen og vi endelig fikk vår.

Men da jeg går av bussen på Rådhuskaia og går mot øyabåtene så møter jeg virkeligheten hardt og brutalt. Jeg hadde jo lovet meg selv å aldri, aldri, aldri, aldri mer dra ut til øyene på disse fridagene i mai.

En tre timers kø tilbake fra Langøyene en fordums himmelfartsdag kurerte meg fra slike sprell. Det kommer flere sommerdager har jeg lovet meg selv å si til meg selv, om lysten til øyfaring på maihelligdager skulle melde seg. Køen strekker seg fra bryggekanten og nesten til trikkeskinnene idet jeg ankommer.

Det var den gudstjenesten, tenkte jeg, dette rekker jeg aldri! Men så begynner køen å bevege seg, og da andre båten kommer, er det jaggu min tur å få komme ombord. De har blitt effektive med årene disse fergene, og jeg rekker gudstjenesten med god margin. Min selvpålagte regel om ingen øyfart på himmelfart skrotlegges derfor fra i år av.

Hovedøya
Vi var mange som tok turen over til Hovedøya denne dagen. Noen for å delta i gudstjenesten, men de fleste for å nyte det vakre sommerværet på de fantastiske øyperlene våre. Foto: Kjersti Opstad

Skaperverket jubler

Gudstjenesten blir ledet av Gaute Granlund og Signe Fyhn. Taket er åpent og hele skaperverket jubler, for det er kristi himmelfartsdag, åpner sistnevnte sin preken med. Jeg smiler. I dette kirkerommet vi nå sitter i, er taket virkelig åpent. Vidåpent. Og mens sola varmer oss opp gjennom det vidåpne taket, så er det klart vi jubler.

Det er sommer, det er sommer, det er sommer! Menigheten har med seg både tverrfløyte og trompet til denne gudstjenesten, men det er vanskelig å konkurrere med lyden av lykkelige småfugler og lekende barn. I dag er det virkelig en dag da skaperverket jubler, og jeg nyter lyden av jubelen. Lyden av sommer. Som jeg har lengtet etter den. Gjennom hele denne lange fimbulvinteren.

Om ikke Jesus er synlige for oss, så er vi synlige for ham, fortsetter sogneprest Signe Fyhn. Etter himmelfarten er ikke Jesus lenger begrenset til ett sted. Himmelen er ikke et sted. Himmelen er overalt hos oss. Jesus er hos oss.

gudstjeneste
Liturger under denne høymessen var sogneprest Signe Fyhn og Gaute Granlund. Foto: Kjersti Opstad

Jesus med jetmotor

Korset er et symbol på død, men i dåpen blir det til et symbol for liv. Et usynlig merke vi alle bærer med oss. Kirken bruker synlige tegn på det som er usynlig, men vi tror ikke på tegnene. Vi tror på meningen bak.

En tro på det bakenfor symbolene, er en tro jeg som voksen kan forholde meg til, som jeg kan dele, men et sted inne i meg så bor det også et lite barn, og det barnet har med seg barndommens bilde av Jesus med jetmotor som letter og tar av før han forsvinner bak skyene. Om supermann kan fly, så bør også Jesus flyge! Jeg er ikke helt klar til å la det bildet falle. Jetmotor-Jesus hadde vært hakket kulere enn all denne kjedelige, men, for meg, naturlige og forståelige, metafysikken.

En kjærlighetsstrøm

«Himmelspretten» er en dag det kanskje er lett å latterliggjøre, eller som jeg gjorde som barn: drømme om å få bli med Jesus på jetmotorflygetur med innlagte piruetter, skikkelig fort, men jeg tror jeg endelig begynner å forstå hva det er kirken feirer denne dagen.

Det finnes et sitat fra sufi-muslimen Rumi som sier at din oppgave ikke er å finne kjærligheten, men å finne de barrierene inne i deg selv som gjør at du ikke kjenner den. Slik jeg forstår Rumi i dette, så mener han at du lever i kjærligheten hele tiden, du bare kjenner den ikke fordi du har bygd opp barrierer som hindrer deg i å føle varmen fra den. Og jeg tror det er dette kirken forsøker å formidle gjennom Kristi himmelfartsdag.

Da Jesus «sluttet seg til Gud», så ble han en del av alt det som er rundt oss og i oss. En kjærlighetsstrøm vi kan ta del i om vi er åpne for det.

gudstjeneste klosterruinene
Gudstjeneste i klosterruinene på Hovedøya, kristi himmelfartsdag. Foto: Kjersti Opstad

Må kjempe mot fattigdom og maktmisbruk

Hvordan kommer Jesus tilbake, spør Signe Fyhn. Og besvarer spørsmålet med at det er her vi kommer inn i bildet. Vi må være Jesus hender og føtter på jorden. Vi må fullføre det arbeidet han påbegynte. Vi må kjempe mot fattigdom, mot maktmisbruk. Leve i hans bilde. Og han er med alle i hele verden. Hos hele den sårede menneskeheten. Han velsigner oss og ber oss om å bruke den makten han rår over: Kjærlighetens makt.

På veien hjem blir jeg sittende å tenke over hvor vakre de er, disse idealene til kirken. Jeg tror på ønsket om å være en god kraft. Jeg ser en enorm endring i kirken, en åpenhet jeg ikke var forberedt på å finne.

Kirken tar kampen

Flere har spurt meg om jeg har blitt mer kristen nå, blitt frelst og funnet Jesus? Mitt svar på det er at jeg er den jeg alltid har vært. Jeg tror på alt det jeg alltid har trodd på. Men å møte kirken på denne måten er givende, lærerikt og spennende. Jeg koser meg med dette prosjektet og kirken overrasker og imponerer meg.

Det er mange fine folk og gode intensjoner i kirken, og her vil mange av mine venner trekke frem at veien til helvete er brolagt med nettopp gode intensjoner, og det har de ofte nok hatt rett i, men hvor hadde vi vært uten dem? Uten velvilje og ønsket om og forsøk på å være en god kraft i verden?

Det er kanskje en tapt idealistisk utopisk kamp det med å skape en bedre verden for alle, men det hindrer ikke meg i å stille meg opp ved siden av dem som forsøker å ta den kampen, hver eneste dag. Kirken er en kraft som tar kampen, og de har trompeter! Før dette prosjektet begynte, ante jeg ikke at jeg likte trompeter.

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer