– Kommunen forstår ikke hvordan kunstnere arbeider. Hjelpen er treg og tungvinn, det er ingen følelse av hastverk og kundeservice

I den hvite vaktmesterboligen ved Lille Tøyen sykehjem er en gjeng kunstnere bekymret for atelier-situasjonen i byen.

De kaller seg Vandaler forening og organiserer utstillinger, konserter, performanser, teaterstykker, film og workshopper for barn i vaktmesterboligen på Dronning Ingrids plass.

– Det er mangel på atelierer for både kortsiktige og langsiktige prosjekter i Oslo, sier Hanan Benammar, som etter mye om og men klarte å lage en avtale og fravriste kommunen nøkkelen til stedet.

– Vi har en midlertidig kontrakt her, frem til juni neste år. Etter det skal kommunen bygge en demenslandsby for eldre rundt vaktmesterboligen, men det burde være plass til både kunstnere og eldre i området. Det er dumt om kommunen setter kunstnerne opp mot de eldre, sier Benammar.

Laget en ørkenhage

Hanan Benammar bruker lang tid på sine kunstprosjekter og lager store installasjoner. For eksempel samlet hun inn lyder, samt frø, frukter, sand og andre biologisk materialer fra tørre landskaper og ørkener i Australia, USA og Nord-Afrika.

Med disse materialene gjenskapte hun en ørken, med ørkenlyder og materialer i Galleri Boa i Kvadraturen. Kunstprosjektet heter Desert Garden, og Benammar ønsker å vise at landskaper som mange anser for å være tomme og verdiløse, ofte er landskaper hvor befolkningen er fordrevet, og kunnskapen om miljøet har gått tapt.

En annen kunstner som holder til her for tiden, er Michael McLoughlin, fra Dublin. For tiden bidrar han med research for en annen kurator. Han er opptatt av etikken i kunsten og tar opp samtaler med andre kunstnere.

Samlet inn hundbæsj

En tredje personer som holder til i vaktmesterboligen er Mattias Cantzler, som driver mest med film og foto, gjerne knyttet til miljøspørsmål.

Han forteller om et av sine kunstprosjekter, der han i løpet av en sommer samlet inn hundebæsj til metangass. Med denne gassen laget han elektrisitet til en generator, som drev en 16 millimeter film. Filmen varte i åtte minutter og viste hunder som bæsjet. Navnet på kunstprosjektet: Plenty of shit!

– Jeg hadde fire-fem hundebæsjbøtter stående rundt omkring i Gamlebyen, Grønland og Tøyen. Her kastet folk fra seg hundebæsjen sin. Med jevne mellomrom måtte jeg helle i vann og røre rundt i bøttene. Prosjektet viste at hundebæsjen kan gjenbrukes, sier Cantzler.

– Kommunen er byråkratisk og lukket

Kunstnerne mener Oslo har forandret seg mye og blitt mer kommersielt i løpet av bare noen få år.

– Det fins mange tomme hus, men de er låst og utilgjengelige, sier Benammar.

De er frustrerte over at kommunen ikke forstår hvordan kunstnere arbeider. Kontakten er byråkratisk og tungvinn, og beslutningstagerne får de ikke møte.

– Det er frustrerende at ting går så langsomt. Det er ingen følelse av hastverk og kundeservice. For tre år siden begynte jeg å søke om å være her i vaktmesterboligen. Stedet hadde da stått tomt i seks år. Jeg søkte og sendte en rekke eposter i løpet av et helt år. Til slutt banket jeg personlig på døra til kulturetaten. Da fikk jeg møte en saksbehandler, Tobias Bronebakk, som hjalp oss. Vi fikk en seks måneders kontrakt, som vi senere har fornyet.

– Tar ikke kunstnerne på alvor

Det ideelle ville vært en fem års kontrakt, mener Ben. Da ville hun og de andre kunstnerne på huset kunne planlegge prosjekter som tar tid å realisere.

– De atelierene kommunen leier ut, er billige og bra. Men det er alt for få av dem, og de er etterspurte. Alternativet er å leie privat, men det er dyrt, forteller Benammar.

– Jeg syns ikke myndighetene gjør nok for å legge til rette for kunstnerne. Ikke lenge etter at en gruppe kunstnere tok i bruk Skar leir, ble de kastet ut. Nå står de store lokalene tomme.