En byste av Kim Friele, kvinnen som har kjempet en lang og hard kamp for de homofiles rettigheter, ble avduket under Europride på Rådhusplassen i 2005.
En byste av Kim Friele, kvinnen som har kjempet en lang og hard kamp for de homofiles rettigheter, ble avduket under Europride på Rådhusplassen i 2005.

Hvordan hedre folk i fremtiden? Ikke med en byste, mener kunstner. De alvorlige, mektige menn på sokkel er gått ut på dato

Kunstner Lina Viste Grønli skjønner ikke at noen kan få noe ut av å se en bronsestatue. Når hun nå skal hedre homoaktivist Kim Friele, blir det heller ved å sette opp noen benker.

Publisert

– For meg ville det vært helt fjernt å sette opp en tradisjonell, klassisk portrettskulptur. Det ville ha føltes både rart og absurd. Jeg synes ikke den typen portrettskulpturer har noe å gi noen lenger egentlig, sier kunstner Lina Viste Grønli.

I mai neste år vil få se sitt eget hedersmonument over homoaktivist Kim Friele på Vågsallmenningen i Bergen. Monumentet består av tre benker som ovenfra danner bokstavene K– I– M.

Benkene til Kim.
Benkene til Kim.

I hovedstaden er det sjelden det settes opp et nytt hedersmonument. Det siste som ble offentlig vedtatt var kong Olav ved Rådhuset. Det tok 20 år å bli enige om kunstner og kunstverk, men valget endte til slutt på en portrettlik bronseskulptur.

På sokkelen. Hvem står der og hvorfor det?

VårtOslo følger opp statuedebatten med en serie reportasjer hvor vi belyser hvem som står på sokkel i Oslo. Hva skal til for å bli udødeliggjort med en statue i hovedstaden? Hvem står bak initiativene statuer? Hvilke verdier skal statuene minne oss om? Serien er støttet av Fritt Ord.

Sto frem som homofil

– Mitt hedersmonument er ikke helt tradisjonelt, så jeg er glad og kanskje litt overrasket over at det har blitt tatt imot såpass positivt. For meg har det bare vært positivt så langt. Og jeg som vil være og trodde jeg var en radikal avantgarde-kunstner, sier Grønli og ler.

Det er viktig for henne at kunst i det offentlige rom også kan brukes, og hun kom raskt frem til at det var navnet til Kim Friele hun ønsket å bruke i kunstverket sitt. Det med benk var en tanke som festet seg etter at hun hørte Kim Friele selv fortelle historien om da hun satt på en benk ved Nationaltheatret hver lørdag i to år.

Friele var den første i Norge som sto frem som homofil under fullt navn. Fra benken i Oslo satt bergenseren og speidet etter likesinnede i en tid da homofili fortsatt var kriminalisert.

– Jeg har laget benker tidligere, så jeg prøvde vel egentlig å tenke litt annerledes denne gangen, men så klarte jeg ikke å glemme historien Kim Friele hadde fortalt og syntes det var viktig å forevige den.

På denne benken utenfor Nationaltheatret stasjon satt Kim Friele for å komme i kontakt med likesinnede på 60-tallet. Nå er benken blitt et minnesmerke over homokampen.
På denne benken utenfor Nationaltheatret stasjon satt Kim Friele for å komme i kontakt med likesinnede på 60-tallet. Nå er benken blitt et minnesmerke over homokampen.

Ikke fan av sokler og pidestaller

På benkene skal det være en plakett som refererer til historien om ventingen på benken i Oslo. Det er viktig for lesingen av verket, forteller Grønli.

Kunstneren tror noe av kritikken som kan komme på sikt er at verket kanskje ikke virker ærverdig nok. Personlig tenker hun at en hedersskulptur ikke må være i gull og diamanter eller bronse for å kunne representere og hedre et menneske. Hun er heller ikke fan av hverken sokler eller pidestaller.

Grønlis benker ble valgt ut blant seks bidrag etter en internasjonal kvalifiseringsrunde med 53 påmeldte. Grønli har ikke sett alle bidragene, men ser ikke bort fra at noen av de påmeldte ønsket å sette opp en portrettlik, tradisjonell byste.

– Det er grenser for hvor mange byster man kan ha i en by. Det interessante med kunsthistorien er at den forandres med oss, teknologisk, følelsesmessig og intellektuelt. Se hva som skjedde med maleriet da fotografiet kom. Da var det ikke like viktig å gjengi virkeligheten fotografisk lenger, sier hun og legger til:

– Maleriet ble frigjort og kunne derfor bli mer eksperimentelt. Det samme må gjelde all type kunst, også skulptur.

Mindre hierarki

Kunsthistoriker Renate Rivedal er enig. Hun tror det blir færre og færre alvorlige, mektige menn på sokkel i Oslo.

– De tilhører en annen tid. Kunst må speile samfunnet vi lever i. Menn til hest med våpen og på høye sokler kommer det ikke til å bli flere av. Vi vil ikke se opp til folk på den måten.

Samfunnet er mer likestilt og mindre hierarkisk, sier kunsthistorikeren som samtidig setter pris på at flere epoker er representert i bybildet.

– Det er plass til både det figurative og nonfigurative.

Kunsten kan gjerne være forut for sin tid, men den bør ikke være demokratisk bestemt, mener Lina Viste Grønli
Kunsten kan gjerne være forut for sin tid, men den bør ikke være demokratisk bestemt, mener Lina Viste Grønli

Uttrykk fra ulike tider vises parallelt, og med det ser vi historien utfolde seg ved å vandre gjennom byen vår. Det er det som er spennende, sier hun og fortsetter:

– Før var helten vår en som kjempet med sverd. Nå er det en som kjemper for homofiles rettigheter fra en benk. Ikke alle må stå på sokkel for å bli hedret.

Men de kongelige står fortsatt på soklene sine i Oslo. I 2015 ble den siste kongestatuen plassert ved Rådhuset. Portrettlik og støpt i bronse. Grønli mener det allerede nå er lurt å begynne å tenke på hvordan den neste kongen skal hedres i bybildet. Samtidig føler hun seg sikker på at kongefamilien selv vil kunne være åpne for nye ideer når det gjelder hedringsmonumenter.

Kongelige og kunstinteresserte

– Dronning Sonja og flere andre i kongefamilien er kunstinteresserte. De er godt opplærte i samtidskunst. Sist Grønli var i Slottsparken synes hun det var interessant å se hvor mange kvinner som er portrettert og representert blant monumentene, selv om hun personlig synes det er kjedelig at alt er tradisjonelle statuer. Hun tror det kan ta tid å komme seg helt bort fra den måten å hedre de døde og viktige på.

– Det er ingen i det profesjonelle kunstfeltet som sier noe så bastant som «det er kunst og det er ikke kunst», men det er ingen som er mer ekspert på kunst enn folk flest. Det er de man må bryne seg på og prøve å få over på sin side, sier Grønli, som ikke er tilhenger av kompromisskunst i det offentlige rom:

Daværende kronprinsesse Sonja er plassert på sokkel i Slottsparken.
Daværende kronprinsesse Sonja er plassert på sokkel i Slottsparken.

– Det er så mange som skal tekkes underveis i prosessen. Det kan fort bli til at man sitter igjen med noe ingen egentlig synes er spennende fordi det har blitt skrelt av så mye mening underveis.

– Kunsten er ikke demokratisk

– Det er kanskje farlig å si, men jeg synes ikke kunst skal eller kan være demokratisk. Det tjener ingen. Jeg tenker at det er ekstremt viktig å ha det kunstfaglige perspektivet i bunn, sier hun og sammenligner det kunstfaglige med kompetansen til rørleggere og bilmekanikere, sier Lina Viste Grønli.

– Når noe er galt med rørene på kjøkkenet eller bilen din, må du ringe noen som har fagbrev. Sånn må det være når det gjelder kunst også. Folk føler at de er eksperter på kunst og at det er allemannseie, men sånn er det ikke, sier hun og legger til at hun synes strukturen og prosessen vi har rundt offentlig kunst i Norge virker veldig sikker og demokratisk.

– Monumenter må kunne brukes

Kunsthistoriker Renate Rivedal har troen på monumenter som ikke er portrettlike, men tror ikke nødvendigvis de kommer til å erstatte de mer tradisjonelle skulpturene. Hun trekker frem at en viktig kvalitet ved Grønlis Friele-monument er at det kan brukes i tillegg til å hedre Kim Friele som homoaktivist.

– Monumentet er innbydende og inviterende. Det er det stikk motsatte av en skulptur på sokkel. Jeg er tilhenger av at skulpturer skal kunne klatres på og gi noe mer enn det visuelle. Jeg synes det er gøy når en skulptur har fått en røyk i munnviken eller en barnekropp hengende langs bena. Da brukes de, sier hun.

Kan benker som brukes være kunst, spør kunsthistoriker Renate Rivedal.
Kan benker som brukes være kunst, spør kunsthistoriker Renate Rivedal.

For Grønli er det viktig ikke å miste seg selv i kunstprosjektene sine. Hun mener det er lett å tenke at man må tekkes andre når man lager en representasjon av et menneske de fleste i landet har et forhold til.

Da hun lagde skulpturen til Trygve Lie utenfor FN-bygget i New York, visste hun da, som med Friele-monumentet, at hun ikke kom til å lage en byste.

Fred to ganger i døgnet

FN-direktøren og målet med fred i verden skulle bli til ett verk. Det ble nærmere bestemt et urverk som to ganger i døgnet viser fredstegnet, selv om flere hadde ytret at de ønsket en tradisjonell byste.

Hun fikk ikke kritikk da urverket sto ferdig. Kun ros. Men generelt synes Grønli det er interessant hvordan folk nesten uten unntak kaster seg på og hater nyinnkjøpt kunst i nærmiljøene sine.

De protesterer, skriver leserinnlegg, skribler omfattende innlegg på egne og andre Facebook-vegger og fyller kommentarfeltene til randen, men så, etter ti eller kanskje tjue år, skal kunsten fjernes fordi den har blitt mosegrodd og fæl. Den har vært hatet og tilsidesatt for lenge. Og hva skjer da?

– Nei, da vil de ikke fjerne den! Da er det deres skulptur. Det er superinteressant psykologisk og sosiologisk. Det er noe man bare må lære seg å leve med som billedkunstner. Sånn er det. Jeg er selvfølgelig veldig spent på reaksjonene på benkene mine, konkluderer Grønli.

Hun er ikke minst nysgjerrig på om folk i det hele tatt vil kalle benkene en skulptur. Er det kunst?

Powered by Labrador CMS