domkirken snåsamannen
Snåsamannen Joralf Gjerstad kom blant annet sammen med filmskaper Margreth Olin. De to kjenner hverandre godt fra filmen Olin lagde om Gjerstad. Til venstre i gul kjole er sangeren Anna-Maja Helgesdottie Andersen. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Joralf Gjerstad har opplevd mennesker bli friske foran øynene sine. Denne dagen er Snåsamannen invitert i Domkirken

— Når noen møter deg og ser på deg med et blikk som sier at du er det fineste som er skapt, da kan hva som helst skje.

Jeg tør nesten ikke si hvor jeg har vært. Domkirka er litt som en uimotståelig godtepose av arrangementer. Jeg forsøker etter beste evne å holde meg unna, siden dette ikke er en spalte om å gå 52 ganger i Oslo Domkirke. Men her om dagen havnet jeg utpå igjen. Et møte med Joralf Gjerstad ble for fristende i en ellers sommersløv juli måned.

De er født samme året «Snåsamannen», Joralf Gjerstad, og min bestemor. Han 11. april 1926. Hun knapt en måned senere. Og det siste jeg gjør før jeg drar på ferie er å gå i domkirka og høre på hva Snåsamannen har å si. Noe sier meg at jeg kanskje ikke får så mange muligheter til å gjøre det igjen.  Og noe av det første jeg gjør når jeg kommer «hjem» er å besøke min bestemor. Hun har ikke vært i form de siste dagene, og jeg er alltid redd for at det kan være siste gangen jeg får muligheten til å snakke med henne. 92 år er en anselig alder og jeg har vært heldig som har fått ha henne så lenge.

Tyske soldater gråt

Alderen har krevd sitt både av Snåsamannen og min bestemor. Snåsamannen er nå en gammel mann som triller rullestol inn i Domkirken, og det er lenge siden min bestemor tok noen skritt uten å ha med seg rullatoren sin. Men de er begge klare og tydelige i sitt budskap til verden.

Prosesjon i Domkirken er en mektig opplevelse. Foto: Kjersti Opstad

Min bestemor har aldri brukt de store ordene om bønn og om Gud og om kirken. Men jeg tror det er de verdiene hun lærte meg som sitter kraftigst igjen i meg lell.  Alle mennesker er likeverdige. Menneskeverdet. Det er bare folk, sa hun. Hvor de enn kommer fra og hvem de er. De er bare mennesker.

Og så fortalte hun meg historier om sultne krigsfanger og om tyske soldater, som bare var mennesker de også, og som gråt da de traff hesten på gården fordi de ikke ville være i krigen, men hjemme på sin egen gård, hos sin egen hest. Den største synden man kunne gjøre i min bestemors øyne var å gjøre forskjell på folk, særlig på unger. Et godt menneske var et menneske som tok vare på sine medmennesker og som ikke gjorde forskjell på folk, i alle fall ikke på unger.

Brukte aldri de store ordene

Snåsamannen har heller aldri brukt de store ordene. Hans livsverk har som min bestemors, bestått av å gjøre, ikke av å snakke. Det var ikke hans ord om seg selv som gjorde ham berømt. Ei heller var det bøkene om ham eller tv opptredener og film. Snåsamannens berømmelse ble til ut fra fortellingene til dem som oppsøkte ham. 

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Han tok aldri ut en annonse, satte aldri en pris på, ba aldri folk om å reklamere eller fortelle. Og i de siste årene, etter at han selv begynte å åpne opp og fortelle, så er det ikke om egen fortreffelighet han forteller. Han forteller om det han kaller «kraften». Om bønn og om Gud.

Hans fortelling er ikke en fortelling om lysten på rikdom og berømmelse. Hans fortelling er en fortelling om sorgen og smerten som følger med det å være annerledes. Å skille seg ut i et lite samfunn. En fortelling om Gud og om tro.

Og om plena di stadig vekk fylles opp av folk som ber deg legge hendene på dem og helbrede dem, da skiller du deg ut. Da er du en raring. Og om du nå er 92 år gammal og dine forsøk på å hjelpe andre på denne måten har vart i et helt liv, så har dette foregått i tider hvor det var mye mer uglesett enn i dag.

Valget kostet mye

I Domkirka denne dagen, så gjentar Joralf Gjerstad ord jeg også har hørt han si tidligere. Om hvilken ære det er for ham å få komme inn i Domkirka på denne måten. Godtatt og akseptert, med hele seg. Å lengte seg inn i en kirke som tier deg i hjel og skyver deg ut, er ikke lett. Snåsamannen har levd med det han kaller «jesuskraften», som en del av seg selv som det har vært vanskelig å få aksept for, men som han samtidig ikke kunne skille seg ad med.

Domkirka var fullsatt denne dagen. Snåsamannen er populær hos folket. Margreth Olin til venstre i bildet. Foto: Kjersti Opstad

Han var den han var, og han opplevde at han måtte gjøre det han gjorde. Selv om det kostet. Selv om det var et vanskelig valg. Han opplevde at det var Guds vei, for ham. Og han valgte å gå den.

Jesus var en helbreder. Det var det han gjorde. Han gikk rundt og helbredet mennesker han møtte. I alle fall er det den fortellingen kirken er bygget på og forteller om ham. Jesus var en stor healer.

Troshelbrederne kan være et supplement

Men i motsetning til Snåsamannen, vekket han døde til live og laga vann om til vin. Snåsamannen har vært nøye med alltid å henvise mennesker han møter inn i helsevesenet, og det har nok vært en og annen som har gjort både vann til vin og poteter til sprit i traktene rundt Snåsa opp igjennom årene, men Joralf Gjerstad tror jeg har holdt sin sti ren på det punktet.

Han er ikke et alternativ til leger. Han er et tillegg. Han vekker ikke opp de døde, men han ber de syke om å oppsøke helsevesenet og få behandling. Han er ikke et alternativ til, men et tillegg til vårt helsevesen. Og det finnes nok en og annen lege som har henvist pasienter til Snåsamannen også. Det er nok vanskelig, også for leger, å møte pasienter man ikke greier å hjelpe, og hva om noen av disse kan få hjelp av en healer?

I alle samfunn, til alle tider, har de eksistert, disse troshelbrederne. Hva om de fremdeles i dag kan være et viktig supplement til en helsetjeneste som ennå ikke vet alt, kan alt og forstår alt?

Vi må stoppe dem som utnytter syke mennesker

Elisabeth Thorsen holder dagens preken. Foto: Kjersti Opstad

Alternativindustrien er nettopp det, en industri. En pengemaskin. Akkurat slik «mirakelhealere» du har lest om i avisen i sommer er det. Det finnes de som kynisk og hensynsløst raner syke mennesker for både tid og penger.

Det finnes de som lover helbredelse mot penger og som tilsynelatende er villige til å gå over lik for å få desperate mennesker til å kjøpe deres rådyre og udokumenterte tjenester, ofte mot legevitenskapens råd.

Og hva er ikke muligheten til liv hos en du elsker verdt? Hvilken pris er du ikke villig til å betale? Det følger mye sorg i kjølevannet av disse mirakeldoktorene og mirakelkurene, og de som kjemper mot dem gjør en viktig jobb. Vi må stoppe dem som utnytter syke mennesker på dette viset. Det er stygt det de gjør. Det er ikke omsorg. Det er utnyttelse.

Ateismens fundamentalisme kan være snever

Men hva da med disse som ikke reklamerer, som ikke krever dyre dommer i bytte mot helbredelser? Hva da med de som bare gjør og gir det de mener de har å gi til sine medmennesker. Hva med de som sier «gå til legen», «hør på legen» og som ikke sier «betal meg og du blir frisk»?

Mange putter dem i samme sekken. Deres kamp er ikke mot det uetiske i å holde desperate mennesker for narr og bruke deres desperasjon til å rane dem. Deres kamp er en kamp mot tro, mot healing og troen på helbredelse. Det er også en kamp mot noen av de mest etiske og minst selviske menneskene jeg kjenner. Mennesker som uten tanke for profitt eller karriere bruker sine liv til å forsøke å gjøre verden til et bedre sted, til å lette verdens og den enkeltes smerte. Det er en kamp jeg synes er trist.

For meg er det helt greit å ikke tro. For mange er det en viktig livsvei. Men ateismens fundamentalisme kan være en like snever og skremmende kraft som troens fundamentalisme. Du trenger ikke å tro på at de som sitter rundt omkring i hele verden og ber for en annen og sender en healing gjør noe nytte, men hvorfor kjempe mot at de gjør det? I beste fall har det en funksjon både for verden og for menneskene som mottar de gode tankene, den gode kraften, i verste fall virker det ikke. Hvorfor ønsker man da å så innbitt kjempe imot det? Hvilken skade er det du mener at de gjør? Hvilken skade har Snåsamannen påført mennesker? Om «kraften» hans er reell, eller ikke?

Jeg gikk selv til en healer

Vakker sang fra Anna-Maja Helgesdottie Andersen. Foto: Kjersti Opstad

Det var min bestemor som tok meg med til mitt første møte med en healer, en kvinne med «varme hender». Jeg var i tenårene og plaget med smerter som ingen helt kunne finne ut av. Kombinasjonen tro, håp og desperasjon fikk henne til å ta meg med. Ble jeg bedre? Ja, jeg ble kanskje det. Kanskje som en følge av placeboeffekt, kanskje fordi hva det enn var som gjorde vondt bare gikk over av seg selv eller kanskje fordi det faktisk virket.

Jeg var en tenåring som helst ikke ville forholde meg til hverken healing eller smerter uansett. Kvinnen jeg gikk til hadde mye til felles med snåsamannen. Hun var en dypt troende kristen, og hun var ikke en del av en reklamerende industri. Hun ble kun, i likhet med snåsamannen, oppsøkt av mennesker som håpte at hun kunne hjelpe dem med de plagene de slet med, helt uten at hun ba dem komme. Jeg fikk en dyp respekt for henne, slik jeg på avstand også har hatt en respekt og omsorg for denne mannen fra Snåsa.

Snåsamannen så folk inn i øynene

Og mens jeg sitter der i Domkirka og ser Margreth Olin, som tidligere har laget film om ham, trille Joralf Gjerstad inn i Domkirka, så kjenner jeg at det kanskje er vår tur å gi omsorg til denne mannen, og at vi ikke lenger skal håpe på og be om hans hjelp. At rollene nå skal snus.

For hva man enn føler og tror om healing og om Snåsamannens evner, så er han nå en gammel mann, som har gjort seg fortjent til litt hvile. 50 000 mennesker anslås det at han har gitt av sin tid til de siste 70 årene. Flere forteller i etterkant om mirakellignende helbredelser, mens andre igjen ikke fikk noen effekt.

Men han møtte dem, mannen fra Snåsa. Han møtte dem, tok dem i hånden og så dem i øynene og han bad for dem med et inderlig ønske om å hjelpe. Hvor mange av oss kan si det samme? At vi har brukt all vår fritid de siste 70 årene på å forsøke å hjelpe andre mennesker? Uten tanke på egen vinning?

Bønnen kan utrette mirakler

Anna-Maja Helgesdottie Andersen (til venstre) og Snåsamannen Joralf Gjerstad ledet an. Foto: Kjersti Opstad

Og Joralf Gjerstad er ikke i Domkirken for å snakke om sin egen fortreffelighet. Han er her for å forsøke å forklare at han slettes ikke er en mirakelmann. At det ikke er han som helbreder, men det han kaller kraften. Jesuskraften. Gud.

Jeg er så liten, sier han, men jeg måtte jo bare forsøke å gjøre noe for disse menneskene. Så jeg ba min bønn. Det er det jeg gjør. Jeg ber min bønn. Og med et åpent sinn og en åpen vilje, så kan mirakler skje. Men det er åndens arbeid, ikke mitt. Det er ikke Joralf. Det er ånden. Den kan få ting til å skje.

Det høres utrolig ut, men sånn er det. Det er bønnen. Akkurat slik det står i Det nye testamentet. Min gjerning er kanskje stor på sitt vis, men jeg, jeg er liten. Og så oppfordrer han oss alle til å holde Gud i våre hjerter.

Mennesker blir friske foran øynene på ham

Elisabeth Thorsen, som holder dagens preken, forteller om sitt møte med Joralf Gjerstad. Om hvordan det å møte ham gjorde bibelhistorien levende for henne igjen. Hvordan møtet hjalp henne å komme videre i livet og i prestegjerningen. Hun forteller videre at hun opplever at Joralf ser mennesker og slik kan hjelpe dem videre.

Han opplever det store i at mennesker blir friske foran øynene på ham. Men det er bare midlertidig, for døden er uunngåelig. Men Joralf har lagt alt i Guds hender. Blitt liten. Akkurat som Sakkeus, fra dagens bibeltekst. Vi skal leve til vi dør. Det er kjærlighet. Det er kraften. Det er her Gud finnes. Håpet har en stor betydning for menneskelivet. Uløselig knyttet til tro og kjærlighet.

Å møte folk med respekt og verdighet

Og så snakker hun om det som skjer når to ansikter virkelig møtes. Slik Joralf Gjerstad virkelig møter mennesker. Det å se et menneske slik det virkelig er.

For det fineste som er skapt er mennesket. Og når noen møter deg og ser på deg med et blikk som vet at du, du er det fineste som er skapt, da kan hva som helst skje. Ømheten for menneskeverdet. Det er det viktigste. Det er det som får mirakler til å skje.

Folk altså. Å se folk. Å ta vare på folk. Å møte dem med respekt og verdighet. Å gjøre seg liten nok til å kunne løfte dem og menneskeverdet deres opp. Akkurat slik bestemora mi stadig vekk forsøker å lære meg det. Folk er folk og unger er unger, og dem gjør man ikke forskjell på, og man løfter dem opp og gir dem omsorg der man kan. Det er hemmeligheten. Tro, håp og en uendelig mengde kjærlighet.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer