Linn Skåber har gått på Statens teaterhøgskole og har vært av og på scenen siden debuten i 1997. I rollen som Blanche DuBois portretterer Skåber livsløgnen med glans.
«Sporvogn til Begjær» er en av de største tragediene skrevet i nyere tid, og tåler stadig tidens tann, med sitt bilde av mellommenneskelige motsetninger i et splittet og kriserammet USA. Handlingen er for øvrig flyttet til moderne tid, til rett etter orkanen Katrina.
Sporvogn til begjær
Sporvogn til begjær, Hovedscenen, Oslo Nye Teater, 2019. Av Tennessee Williams. Oversatt av Leif Helgeland. Bearbeidet av Kim Bjarke. Regi: Kim Bjarke. Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt. Medvirkende: Linn Skåber, Stine Fevik, Nils Jørgen Kaalstad, Andreas Stoltenberg Granerud, Thomas Bipin Olsen, Kim Helge Strømmen, Solveig Andsnes, Tarjei Sandvik Moe.
Kjemper for løgnen
Men grunnen til at stykket så til de grader treffer også nordmenn i 2019, er fordi det også er en historie om en virkelighetsfjern overklassedame som, på flukt fra sitt gamle liv, må flytte inn til sin søster, den famøse og kjente karakteren Stella, spilt av Stine Fevik.
Blanche er vant til overdåd og rikdom, og i hennes hode er det å bo i fattigslige kår i et fattig nabolag, uten vegger som skiller rommene, et mareritt. Samtidig kjemper hun desperat for å holde fasaden og løgnen om seg selv i live, og her er Skåber god.
Men jeg må også trekke frem Nils Jørgen Kaalstad, som spiller Stanley, Stellas mann og Blanches motpol. En alkoholisert, voldelig og usofistikert type, men som i motsetning til Blanche har både selvinnsikt og rak rygg.
Jeg tror på alt Kaalstad gjør på scenen, og det noe teatralske ved Skåber og de andre på scenen, er ikke å skimte når Kaalstad åpner munnen. Også Stine Fevik, som spiller Stella, er sterk. Skuespillet i denne oppsetningen er rett og slett glimrende og er verdt billetten i seg selv.
Imponerende scenografi
Olav Myrtvedt har designet en imponerende og stemningsfull scenografi, som river publikum med inn i et realistisk og dystert univers. Stella og Stanleys hjem er, som nevnt, uten vegger, noe som helt klart er bevisst. Man kan se på det som symbolsk, samtidig som det var vanlig, på den tiden i USA, å leve i leiligheter hvor «alle hørte alt».
Dette er så klart helt uakseptabelt for Blanche og fører til at Stella og Stanley, som er klartseende og i stand til å gjennomskue Blanches skuespill, får orkesterplass til et menneske i forfall.
Stykket er stor teaterkunst. Man blir sittende og prise seg lykkelig over å sitte i et teatersete og ikke rundt pokerbordet til Stanley eller å måtte omgås noen av menneskene på scenen. Til tider glemmer man nesten at det man ser er fiksjon. Tragedien anbefales på det varmeste.