pinsefestival 2
Det var flerkulturell pinsefestival på St. Hanshaugen. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

– Jeg leste om norsk misjonshistorie, om all skaden denne naiviteten, disse overgrepene mot «de andre», den altoverskyggende jakten etter sjeler til Jesus har påført verden

– I magen min bor det et illsinne mot setningen «gå ut i verden og gjør alle mennesker til mine læresveinar». Jeg vil reise meg opp og stå der som buffer. Beskytte verden mot misjonen.

Jeg har blitt modig nå. Jeg har dette med kirkegåing på plass. Jeg har vært der ofte i det siste. Veldig ofte. Jeg kan dette her. Så selvfølgelig dro jeg på pinsefestival. Etter fem måneder med intens kirkegang følte jeg med klar til neste steg: En festival. Jeg tok helt klart feil.

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Ved den økumeniske friluftsgudstjenesten på St. Hanshaugen deltok Erik Andreassen (Oslo misjonskirke Betlehem), David Andre Østby (Filadelfiakirken), Advent Ambassadors (Adventkirken), domprost Anne-May Grasaas (Den norske kirke), Sprell levende (Søndagsskolen), JIL korgruppe (Jesus is Lord Church), Anvar Yanni og Kiriaki Papadopouloui. Jeg deltok også, men det var først på kulturfestivalen etterpå at jeg slappet av og begynte å kjenne meg hjemme.

Økumeniske friluftsgudstjeneste. Foto: Kjersti Opstad

Den trange, klamme følelsen tok over

Det gikk galt allerede på første lovsangen. Nope, nei, nope. Jeg ble sittende lettere henslengt på gressplenen, selv om de på scena sa at vi skulle reise oss opp og synge. Det var bare det at jeg hadde fått den derre trange, klamme følelsen.

Du veit, den derre følelsen av at indremisjonen står deg litt for nærme og at det snart er på tide å snakke om synden og frelsen mens tusener på tusener av Øistein Sundes bibelstrippfrøkener roper halleluja og har funnet alle livets svar… samtidig, mens du bare nok en gang står der og… bare har levd et liv.

Fryktet hva de tenkte om lesbiske

Jeg hadde med meg en venninne denne dagen. Dette blir sikkert hyggelig, tenkte hun, men allerede på trappen opp til toppen av parken, så kom hun på at hun var lesbisk, og hun kjente på seg at det sikkert ville ha sjokkert forsamlingen såpass at hun reiste seg opp, midt i en lovsang og dro ut til Gressholmen i stedet. Der ute hadde hun en fin dag. Selv om hun ble angrepet av maur.

Jeg derimot ble sittende, akkurat slik ivrige kirkebloggere skal. Ivrige kirkebloggere står løpet, selv når det er trangt, klamt og skummelt, sa jeg høyt et par ganger til meg selv og ble sittende. Men jeg kjente at jeg har vært i forsamlinger hvor jeg har følt meg mer hjemme enn dette. Det var ikke egentlig det de sa. Det var mer den intense følelsen av hva de egentlig mente.

Indremisjonen var nær

Jeg kunne føle på meg at indremisjonen var nær. Og det var den. Rett ved siden av meg på plena satt Stein Olav Kolstad Varegg, som er ansatt i Normisjon og egentlig er en svært hyggelig ung mann. Det er ikke hans skyld at jeg har et svært anstrengt forhold til misjon.

Stein Olav Kolstad Varegg
Ved siden av meg på plenen satt en veldig hyggelig ung mann som viste seg å være ansatt i Normisjon. Jeg forsøkte å ikke gi skylden for at jeg er illsint-allergisk mot konseptet misjon. Det gikk sånn passe bra. Han skåret høyt både på tålmodighet og på forståelse. Foto: Kjersti Opstad

Han kunne fortelle at både indremisjonen og santalmisjonen nå i dag var en del av Normisjon. Og han fortalte at de nå jobbet veldig annerledes enn før og med stor vekt på lokal ledelse og forankring av prosjekter. Gode endringer. Fornuftige endringer. Jeg ser at de kun ønsker å gjøre godt. Han fortalte også at han selv hadde vært i India et halvt år. Hos santalmisjonen. De som en gang sendte meg en sari.

Den kom på besøk til meg på søndagskolen på Heggheim, sarien altså. Den var oransje og reiste alene. Og vi fikk lov til å ta på den og bli fortalt hvordan man tok den på seg. Selv om det ikke var noen som egentlig visste hvordan den skulle tas på. De hadde tross alt kun sendt oss sarien.

Sarien reiste rundt på besøk helt på egenhånd. ja, sammen med noen gamle lysbilder. Bildeglimt fra en verden langt der ute. En verden jeg var for ung til å forstå. Selv om jeg til og med da forstod at det var uvitenhet som fikk dem til å sende rundt en sari, gi elendighetsbeskrivelser av stedet den kom fra og fortelle hvor viktig det var at disse menneskene tok imot Jesus.

Uten Jesus var de fortapte

Om ikke disse menneskene tok imot Jesus, så var de fortapte. Midt i all elendigheten de allerede bodde i, så var de fortapte. Hvilken fantastisk jobb misjonærene gjorde. Som fortalte dem om Jesus. Og slik gjorde dem litt mindre fortapt.

Noen år etter at sarien kom på besøk til meg, så leste jeg om norsk bistand og misjonshistorie på universitetet. Jeg leste om all skaden denne naiviteten, disse overgrepene mot «de andre» i den altoverskyggende jakten etter sjeler til Jesus har påført verden der ute, og jeg var klar til å kaste hele kirken og alle som oppsøker den på bålet.

I magen min bor det et illsinne på den ene setningen «gå ut i verden og gjør alle mennesker til mine læresveinar». Jeg vil reise meg opp og stå der som buffer. Beskytte verden mot misjonen. Men så kommer jeg på at de kan å beskytte seg selv også. Luringene.

pinsefestival 5
Jesus til barna. Foto: Kjersti Opstad

Forsøkt frelst med boller og kakao

Jeg smiler alltid av barndomsfortellingene til min mann. Han ble både titt og ofte forsøkt frelst av misjonen. Men han stod imot. De fant ut at det var fullstendig mulig å svindle misjonen for både boller og kakao, om de bare knep munnen igjen under sangene og hadde øynene vidåpne når de måtte be. Om de bare tok noen slike enkle forhåndsregler, så hadde sikret seg et gratis forråd av boller og kakao, hver eneste tirsdag. Og jeg innrømmer det glatt. Jeg gikk også ofte for bollene og kakaoen da jeg var barn. Det er noe vi har til felles.

Normisjon er ett av misjonsselskapene som forsøker å redde mandinkaenes (malinka som de kaller dem) sjel, og når jeg leser om deres arbeid i Senegal, så får jeg kyldegysninger nedover ryggen, på tross av den unge hyggelige mannens forsikringer. Jeg håper de aldri lykkes.

Mandinakenes visdom og kulturelle arv er nemlig mye større og mer utbredt enn noe misjonsselskaps visdom, og om man hadde lyttet til mandinkaenes arv og deres gamle sagn, så kunne man ha lært mye om livet og om det å leve sammen. Det er en visdomsarv som er viktig for menneskeheten som de har båret med seg opp igjennom tidene. Dyp, viktig mellommenneskelig filosofi fordekt som barnehistorier, fortalt av besteforeldre.

Afrika har ingen historie

Men misjonærene er ikke der for å lytte. Afrika har ingen historie, i alle fall ikke en skriftlig en, ble jeg forsøkt fortalt. Til og med på universitetet. Men så dukker de opp. Tekster som ble gjemt for at misjonærer og andre vestlige reisende ikke skulle få fatt i dem og ødelegge dem. Eldgamle tekster fra gamle, stolte, mektige kulturer. Skrevet med arabiske bokstaver på afrikanske språk.

Mandinka er ett av disse språkene. Hausa et annet. Men det finnes flere tekster på flere språk. Og gradvis kommer de nå til overflaten. På tross av misjonærer. På tross av våre herjinger. Jeg gleder meg til å få lese mer. Lære mer. Jeg er heldig.

Hviskende ord gjorde meg trygg

Men i dag er jeg på Pinsefestival og det skjer mye der. I tillegg til en gudstjeneste som for meg oppleves fremmed og skummel, så er det også mye som får meg til å smile og kjenne meg hjemme. Den etiopisk ortodokse kirken for eksempel, som gir oss et glimt inn i deres liturgiske verden. Jeg kunne ha sittet der og lyttet til dem resten av dagen. Chanting, meditativ dans og svak, rytmisk tromming.

Den etiopiske kirken i Oslo. Foto: Kjersti Opstad

Jeg lærer mye også, om pinsen. Pinse er «den hellige ånds» høytid. Det er kirkens fødselsdag og dagen da språkbarrierene som dukket opp da menneskene bygget Babels tårn og slutta å forstå hverandre, plutselig blir borte.

I pinsen feirer vi at en tale som ble holdt på amharisk ble forstått av alle menneskene som var der. Uten tolking. Alle snakket alles språk. Jeg kjenner ikke godt til Den etiopisk ortodokse kirken, men om de denne dagen snakker amharisk, så forstår også jeg hva de sier og hva de mener og gjør, selv om jeg ikke kan amharisk.

Deres hviskende ord, deres sakte dans, deres dempede rytme tar meg hjem. Sufismen snakker ofte om hjertets eget språk og visdom. Den ordløse verden som bare forstås og oppleves. Den som er alles, om vi vil lytte til den. Uavhengig av hvilket navn du bruker for Gud, så er hjertets forståelse den samme. Når jeg får sitte slik i stillheten og lytte til deres verden, glemmer jeg alt det som før har vært skremmende og skummelt denne dagen. Jeg er hjemme. Jeg er trygg.

En trygg og voksen biskop

Biskopen min er der også. Jeg har aldri hatt en biskop før, men jeg har forstått at jeg nå har fått en. Ei skikkelig tøff ei. Som våger og tør og er på ekte i kampen for mennesker og for menneskeverdet.

I dag er hun deltager i en paneldebatt. De snakker om mangfold og byen vi lever og bor i. Biskopen vil ut og gå i gatene i Groruddalen. Ut og være synlig, voksen, trygg. Hun er velkommen opp til oss her i Dalen vår. Men jeg håper hun vet at vi stort sett egentlig har det nokså fredelig og trygt og godt her oppe. Egentlig.

Foto: Kjersti Opstad

Å skaffe sjeler til Jesus

Pinsefestivalen har lært meg mye om kirkens mangfoldsarbeid. Jeg har snakket med Kia, som driver språkkafe og har åpne møter hvor innvandrere får bli kjent med nordmenn og praktisere norsk. Et godt tiltak. I alle fall om de i møtet med andre mennesker og religioner greier å holde fokuset borte fra at det egentlige målet er at alle skal bli sånn som meg og tro slik som jeg tror. Å holde fokuset borte fra tanken om å skaffe sjeler til Jesus.

Kristent interkulturelt arbeid inkluderer leksehjelp, multikulturelle gospelkor, fellesmiddager, kulturkafeer, kurs og seminarer, fotballtrening, teaparties, kvinnegrupper, fester, gratis norskundervisning, turer og leire. Samfunnet vårt trenger flere slike arenaer som binder oss sammen og lar oss lære av hverandre. Det er kanskje det viktigste arbeidet vi kan gjøre for landet vårt i vår tid. Det å møtes, snakke sammen og bli kjent med hverandre. Som mennesker.

En solbrent kirkeblogger

Jeg treffer også igjen mine kunnskapsrike venner som driver opplysningsarbeid om moderne slaveri. De kan kontaktes og lager opplegg rundt omkring for å skape større bevissthet rundt problemet og på hva vi som enkeltmennesker kan gjøre for å motvirke slaveri.

Slaverimotstanderne. Foto: Kjersti Opstad

Ellers byr pinsefestivalen på alt det en festival skal by på. Glade mennesker. God mat. Kule folk. Musikk. Glade unger. Sure unger. Hoppeslott og en rampete fisk som het Gulliver. Og den bød ikke minst på en veldig solbrent kirkeblogger. Jeg er glad jeg ble sittende og ikke løp vekk i skrekk. Jeg lærte mye om kirka vår denne dagen også. Det er et lærerikt og spennende prosjekt jeg har begitt meg ut på.

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer