korsvandring 4
Påskens korsvandring fikk meg til å innse jeg ikke hadde fulgt med på kirkens utvikling. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

– Jeg kan faktisk tilgi kirken dens overgrep og dens arroganse. Jeg tror jeg har en plass i kirka lell

Korsvandringen ber om tilgivelse for overgrep gjort i religionens navn. Oi, tenker jeg. Jeg tror de mener det på ekte. Dette er ikke den kirken jeg trodde jeg skulle møte. Den arrogante. Den dobbeltmoralske.

Jeg har sett det på TV før, korsvandringer gjennom gatene på langfredag for å minnes Jesu lidelse, men jeg har egentlig aldri tenkt at jeg skulle delta. At jeg skulle bli en slik en. En som synger salmer, går i gatene og ser ut slik som en av dem. De kristne.

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Men i går var altså likevel dagen da det skjedde. Turister stoppet opp og filmet oss, som om vi var et speilbilde av oss selv på reise i Sør-Europa og gikk der kun for å gi turister et eksotisk feriebilde. Men vi vandret sakte oppover Karl Johans gate, syngende stille på «we shall overcome, we shall overcome one day». Og fremst gikk altså de modigste av oss. De som våget å melde seg frivillig til å bære det store trekorset.

korsvandring 3
Turister stoppet og filmet oss, som om vi gikk der kun for å gi dem et eksotisk feriebilde. Foto: Kjersti Opstad

En bønn for papirløse migranter

Vårt første stopp var Egertorget. Der ble det lest fra Markusevangeliet om Jesus natt ved Getsemane hvor Jesus sier «Abba, Far. Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil», før han vekker de stadig sovende disiplene og ber dem bli med ham før han frivillig overgir seg til sin skjebne.

Videre bad vi en bønn for papirløse migranter, for tiggere og for arbeidssøkende europeiske migranter: «La oss møte hverandre med verdighet og respekt og ivareta hverandre som hele mennesker. I vår by skal ingen nektes grunnleggende hjelp», sa de.

Og jeg kjente at jo, dette var en bønn jeg kunne stå inne for. Å gå opp en paradegate i ett av verdens rikeste land, i følge med en tilsynelatende privilegert gruppe mennesker, syngende på «we shall overcome», hadde kjentes litt kleint ut for meg. Men nå skjønte jeg det. Ikke bare vår lidelse, det var verdens lidelse.

Stortinget, som betaler sølvpenger til korrupte regimer

På Eidsvollsplass foran Stortinget leser man opp fortellingen om Judas. Før vi får høre at det er 65 millioner mennesker på flukt i verden i dag. 40,3 millioner er flyktninger i eget land, mens 24,7 millioner flykter over landegrenser. Aldri før har det vært flere flyktninger i verden. Mange dør på reisen, for eksempel på flukt over havet fra Afrikas kyst og til Europa.

De sier det ikke rett ut, kirkens folk. Det blir bare hengende der likevel. Judas, som forrådte Jesus for 30 sølvpenger, og oss. Stortinget vårt. Som stenger våre grenser og som forhandler bort livene til flyktninger ved å gi sølvpenger til dem som kan stoppe flyktningene fra å nå frem hit til oss, til trygghet. Stortinget vårt, som betaler sølvpenger til slavehandlere, til korrupte regimer, som selger rettferdighet og menneskeverd på billigsalg og forråder mennesker på flukt.

korsvandring 5
Stortinget stenger våre grenser og forhandler bort livene til flyktninger. Foto: Kjersti Opstad

Rettferdige Gud! Vær med alle mennesker på flukt i verden og for dem som kommer til Oslo og Norge. En bønn for papirløse, for asylsøkere, for skolegang, helsetjenester og for barmhjertighet og rettferdighet.

Herre, hør vår bønn!

Vi ber om styrke til å kjempe mot trakassering

Jeg har lyst til å rope det ut. Hyle det. Menneskene mine. Jeg har glemt navnet hans, den unge mannen som en gang bad meg huske ham, fordi om jeg husket ham, så ville han ha eksistert. Han ble hentet i håndjern noen dager senere og deportert. Jeg husker ikke til hvor. Husker ikke hans ansikt. Det har vært så mange navn, så mange ansikter, men jeg husker at hans mor var død. Hans søster også. Og at han var helt alene, og jeg husker at han var. At han eksisterte. Et menneske. Et liv. Herre, hør vår bønn!

Og mens Bjørnstjerne Bjørnson ser ut over oss ved Nationaltheatret, så går vi videre i lidelseshistoriene. Det tales om maktovergrep i kulturlivet, om #metoo og urett som særlig rammer unge kvinner i sårbare posisjoner. Det bes om styrke til å kjempe mot trakassering og overgrep.

korsvandring 9
Kors fra korsvandringen. Foto: Kjersti Opstad

Vi vinner mot skaterne

Vi skynder oss videre mot universitetsplassen. Der får vi historien om Peter og hanen som gol og minte han på hans svik mot Jesus. Og vi får en påminnelse om vårt svik mot planeten vi bor på. En påminnelse og en bønn for den urett og skade vi påfører planeten vi bor på med vårt overforbruk. Kirkens klimaengasjement.

Deretter synger vi nok en salme jeg ikke kan. Det finnes nokså mange av dem, har jeg lagt merke til. Enkelte av dem er faktisk nokså fine.

Ved Tinghuset ypper vi opp til kamp. Hvem vinner retten til å oppholde seg på tinghustrappa en langfredagsettermiddag? Et hundretalls mennesker bærende på et digert trekors og bevæpnet med en prest med en vakkert klingende klarinett eller en skategjeng med skyggeluer og høytspillende boom boom blaster?

En liten stund er det spenning. Vil korstogsferden fortsette sin lidelsesvandring eller vil vi måtte vike plassen til dem som var her først? Altså skaterne? Vi vinner. Og mens boom boom høyttaleren slukøret forsvinner bortover gaten, så kan vi få høre historien om hvordan Pontus Pilatus tilbød seg å gi Jesus hans frihet, men at folket heller valgte Barabbas. Vi ber for de rettsløse, for dem som ikke blir trodd og for at vi skal våge å gi mennesker en ny start etter at de har sonet ferdig.

korsvandring 7
Skatere med boomblastere vs korsvandrere med bønn og sang på tinghustrappa. Foto: Kjersti Opstad

Vi ber om tilgivelse for kirkens overgrep

Vi gir tinghuset tilbake til skaterne og stopper ved Kirkens Nødhjelps kontorer. Vi ber for alle dem i verden som lever med krig og uro. Vi ber for Syria, for Sør-Sudan, Afghanistan, Somalia, Mali, Midtøsten og andre konfliktområder. Vi ber for verdens ledere og for mot til å løse konflikter fredelig. Før vi tar fatt på siste etappe og Louis Armstrongs sang: «I’m gonna lay down my sword and shield. Down by the riverside. I’m gonna study war no more».

Endelig en sang jeg kan synge. Korstoget er ikke lenger stille. Vi synger høylytt: «I’m gonna walk with the prince of peace. Down by the riverside. I’m gonna study war no more».

Så skjer det, utenfor Trefoldighetskirken. Man leser om Jesus korsfestelse og om røverne som ble korsfestet ved hans side. Vi stopper opp ved inngangen til Trefoldighetskirken. I dyp erkjennelse av at også kirken har vært med på å korsfeste Kristus gjennom sin medvirkning til undertrykkelse og forfølgelse av enkeltmennesker og folkegrupper.

Gud, du som lot deg korsfeste i Jesus Kristus. Vi ber om tilgivelse for overgrep gjort i religionens navn. Gi oss visdom og kjærlighet slik at vi ikke støter noen mennesker bort fra troens fellesskap.

korsvandring 10
Vi ber om tilgivelse for overgrep gjort i religionens navn. Foto: Kjersti Opstad

– De mener det på ekte

Oi, tenker jeg. Jeg tror de mener det på ekte. Dette er ikke den kirken jeg trodde jeg skulle møte. Den arrogante. Den dobbeltmoralske. Den som snakket om syndige spedbarn og skubbet meg bort for så mange år siden.

Og idet musiker og gateprest Carl Petter Opsahl lar sine toner strømme ut av klarinetten, etter å ha sagt noen ord om hvordan tro er håp og kjærlighet, om å hoppe inn i det ukjente og håpe noen tar imot deg, så skjønner jeg det. Jeg kan faktisk tilgi kirken dens overgrep og dens arroganse. Maktovergrepene og uretten, alt det som gjorde meg illsint. Kan den tilgi mine feil?

korsvandring 8
Musiker og gateprest Carl Petter Opsahl lar sine toner strømme ut av klarinetten. Foto: Kjersti Opstad

Jeg har antatt og trodd om kirken, ikke visst og sett. Jeg burde ha møtt opp tidligere og oftere. Jeg vet ennå ikke hva jeg tenker om Jesus. Jeg har fremdeles feil i sitte/stå-leken i kirka, og salmeboka er virkelig ikke min venn, ikke de ergonomisk ukorrekte kirkebenkene heller. Men jeg tror faktisk jeg har en plass i kirka lell.

Den overrasker meg, er ekte og gir meg stadig vekk vakre musikkopplevelser i vakre, mektige bygg. Trefoldighetskirken er i så måte en av de mektigste. Den burde flere se.

Stadig færre folk i kirken

Jeg møtte et team fra NRK-nyhetene under korsvandringen i dag. De snakket om hvordan undersøkelser viste at stadig færre nordmenn går i kirken i påsken, og de spurte meg om hva jeg tenkte om det?

korsvandring 2
Hva skal vi gjøre med at stadig færre går i kirken? Foto: Kjersti Opstad

Jeg tror jeg tenker at kanskje flere burde gjøre som meg. Møte opp og se selv hva de driver med i kirken om dagen. De tar faktisk godt imot deg og har overraskende mye å by på. Også til oss som har vært illsinte og ikke møtt opp. Kirken har overrasket meg.

Tenk så gøy det hadde vært om vi begynte å overraske dem tilbake. Hvordan ville kirken takle det om et par millioner av oss temmelig passive medlemmer plutselig bestemte oss for å faktisk bare møte opp? På en helt vilkårlig søndag? Nå snart? Skal vi teste det ut?

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg.

Ellers i denne serien har vi publisert:

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer