Polakkgården på Vålerenga
Polakkgården på Vålerenga: Ingen har fortalt beboerne at gården skal rives. Her bor 29 polakker og en norsk kvinne. Foto: Kristine Fidje Olsen

Ingen fortalte polakkene at gården de bor i kanskje skal rives

De 29 polakkene og den ene norske kvinnen i Opplandsgata på Vålerenga i Oslo er fortvilet. De har nettopp fått vite at gårdeieren vil rive gården de bor i.

I forrige uke meldte Dagsavisen at gårdeier Hans Martin Skoglund (88) vil rive den gamle gården og bygge en høyblokk på tomta. Men ingen har tatt seg bryet med å informere beboerne selv.

Polakkene får vite om rivningsplanene fra Utrops reporter. De reagerer med vantro og forbauselse.

– La ham bare prøve

– Vi vet ingenting om dette. Han vil rive huset? La ham bare prøve, sier Jan Buchowski (59). Han er skuffet og sint på utleieren som ikke har sagt noe til beboerne.

Han kaster seg på mobilen. I løpet av få minutter vet de fleste naboene hva som har skjedd. Ingen er glade. De vet det er svært vanskelig å finne noe som er like billig og sentralt.

Mona Sandbækk er den eneste norske beboeren i blokka. Hun flyttet hit i 1992. Hun reagerer på samme måte – med sjokk. Hun har heller ikke hørt noe. Å flytte er like uaktuelt for henne som for polakkene.

Nesten alle kjenner gårdeier Skoglund godt, nesten alle har jobbet for ham mange ganger før, og de har stor respekt for den gamle nordmannen. Men han har ikke sagt noe om dette til dem. Alle blir forbauset over nyheten.

Jan Buchowski og Tadeusz Pinas
Jan Buchowski og Tadeusz Pinas bor i Opplandsgata. De er sjokkert over å høre om rivningsplanene. Foto: Natasza Bogacz

Forfall og manglende vedlikehold

Ting var helt annerledes for 12 år siden da han flyttet inn i gården, forteller Jan Buchowski. Gårdeieren brydde seg den gangen. Han besøkte dem ofte, hilste på alle. Trengte du en seng, så fikset han det for deg.

I dag lar han gården forfalle. Naboene klager på forfallet, kommunen klager på manglende vedlikehold. Men de som bor der har sluttet å klage til gårdeieren.

– Etter hvert ble det meningsløst å be ham om å fikse noe. Det siste jeg husker vi fikk byttet ut var varmtvannsberederen. Vi ventet tre dager uten varmt vann på at den nye berederen skulle komme. Det var to år siden, sier Jan.

Alle tar vare på hverandre

Katarzyna Ostapczuk (57) har sluttet å vaske vinduene sine. – Jeg er redd for at de skal falle av hvis jeg vasker, sier hun.

Før hun endelig fikk reparert en lei taklekkasje, måtte hun gå på kjøkkenet med paraply, forteller hun. Men hun vil ikke flytte.

Mona Sandbækk
Mona Sandbækk er gårdens eneste norske beboer. Foto: Natasza Bogacz

– Første gang jeg så leiligheten for 15 år siden tenkte jeg, «Herregud, jeg vil tilbake til Polen». Men det har endret seg. Vi har tatt vare på leilighetene. Nå kan jeg ikke lenger forestille meg å bo et annet sted. Mange sier: «Jeg skal tilbake til Polen!», men de kommer alltid tilbake til Opplandsgata.

– Vi har blitt som en stor familie. Alle her tar vare på hverandre. Dette er vårt hjem nå, sier Katarzyna.

– Skulle ønske han sa fra

Hvis vi fikser noe, kan vi be om tilbakebetaling for materialer. Vi får pengene tilbake. Men samtidig blir leien skrudd opp en eller to tusen kroner. Folk har sluttet å søke erstatning. Hvis de gjør noe, betaler de like godt selv, sier Buchowski.

Alicja Wisniewska og Roman Kujawa flyttet for fem år siden til en leilighet i fjerde etasje. Nylig pusset de opp stua. Hadde de visst at bygget kanskje skal rives, ville de kanskje latt være å gjøre det, sier de.

Slawomir Olechowicz er 66 år gammel. Han bor i andre etasje.

– Nei, Skoglund har ikke sagt noe. Men han er tross alt eieren, og eierrett er en hellig ting. Vi kan ikke blande oss. Jeg skulle bare ønske at han sa fra, da ville jeg ikke brukt så mye penger på maling.

Siste jul i Opplandsgata

Olechowicz trives veldig godt på Vålerenga. Her har han bodd i 15 år. Han liker Polen også, men det er her han føler seg mest hjemme. Kanskje han skal flytte inn i et av de små trehusene i nærheten, tenker han.

– Da har vi tre måneder på oss før vi må flytte, i verste fall. Det er bra. Da kan vi feire jul siste gang alle sammen her i Opplandsgata, akkurat som vi gjør hvert år. Synd at vi må flytte. Jeg har min pub her, min butikk. Det blir trist, sier Olechowicz.

Ragnhild Løseth
Ragnhild Løseth er advokat i Leieboerforeningen og forteller at det er ikke bare bare å kaste ut folk. Foto: Leieboerforeningen

VårtOslo har ringt og sendt SMS til Hans Martin Skoglund, uten hell. Også Utrop har ringt.

Må ha rivetillatelse før utkastelse

Advokat Ragnhild Løseth fra Leieboerforeningen sier til Utrop at en eier ikke kan si opp leieavtaler med begrunnelse i at bygget skal rives.

Først må han få tillatelse til riving fra kommunen. Etter det kan han gi en oppsigelse til leieboerne.

– Oppsigelsestid på tre måneder kan ikke begynne før eieren har mottatt en gyldig tillatelse til å rive, sier Løseth.

Hun oppfordrer de som fikk leieprisøkning til å undersøke om økningen stemmer med husleielovens regler.

Denne teksten sto først på trykk hos Utrop.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer