– Utfordringen ligger ikke i om vi har følelser, men hvordan de skal takles. «Personer, steder og ting» er heslig skjønt

Teaterstykket «Personer, steder og ting» handler om rusavhengige og skaden rus påfører individet og særlig omgangskretsen. Her er det umulig å kjede seg.

Den innvendige uroen er sterkest når man føler seg ensom i eget selskap og ikke liker seg selv. Dette stykket, med Emma (Ine Jansen) i front utrykker menneskets behov for å føle seg akseptert av seg selv, men også av familien og samfunnet for øvrig. Hvordan skal livet mestres, hvor finner man meningen med livet?

Alle, både unge og eldre, bør gå og se forestillingen. Stykket har et høyt og dundrende tempo med en kjærlig bue som holder det sammen. Sårbart, vondt, sterkt, skittent, pent, forurenset, rent og faglig. Tungt, lett og lekent, arrogant, pirrende og forvirrende – hva er sant, hva er løgn? Kontrastene er så store at det er umulig å kjede seg.

Handlingen byr på spenning og dybde

Emma: en notorisk lyvende skuespiller har i lang tid levd på beruselser, men også noe enda mer skadelig, andres bekreftelser. Hun kommer i en situasjon hvor hun må finne trygghet og ro i seg selv. Arbeidsgiveren har krevd at hun skal bli rusfri. Hun melder seg inn i en avrusningsinstitusjon – suicidal og rusa. Der skal hun lære å håndtere personer, steder og ting som trigger behovet hennes for å ruse seg. Dette er en del av tolvtrinnsprogrammet for rusavhengige.

Et umulig prosjekt? Det kan virke sånn, i hvert fall hvis du er som Emma. En dypttenkende, skarptalende, smart, kontrollerende, men også ekstremt fragil kvinne. Eller kanskje ei jente i en kvinnekropp som er livredd for avvisninger.

Å ha en følelse versus å bli tatt av en følelse

Stykket handler om rusavhengige og skaden rus påfører individet og særlig omgangskretsen. I tillegg diskuteres menneskets utfordring med å takle følelser. Utfordringen ligger ikke i om vi har følelser, men hvordan de skal takles.

Selv om vi ikke nødvendigvis opplever følelser like intenst som Emma, har vi alle følelser. Spørsmålet ligger egentlig i hvor hardt vi blir tatt av følelsene våre. Gjennom reisen til Emma og særlig gjennom gruppeterapien får Emma (og publikum) noen verktøy til å stå i situasjoner og å ha en følelse, fremfor å bli tatt av den og impulsivt handle på den.

Hvem er hun utenfor rusen?

Hun er nå rusfri og skal slutte å gjemme seg bak beruselsene. Hva blir så da igjen av henne, av selvet? Hun må begynne å like seg selv. Det første steget for å nå dit blir å unnskylde seg for skylden hun har følt ovenfor sin brors død. Hun lengter etter foreldrenes aksept og tilgivelse. Hva om hun aldri får den eksterne bekreftelsen om tilgivelse – går hun nok en gang til grunne eller klarer hun å finne tilgivelse i seg selv?

Hun skal også takle sin dypeste frykt om at hun egentlig ikke har noen verdi og ikke er noe interessant. Hun tror på det som en absolutt sannhet, ettersom hun mange nok ganger har hørt det fra sine omsorgspersoner. Med forståelse for hva denne tilnærmingen har gjort med henne, er det veldig lett å føle på en enorm empati for henne og valgene hun har tatt.

Grunn til begeistring

Dramatikeren Duncan Macmillan har skrevet et troverdig og psykologisk plot om avhengighet. Regissør Gisli Örn Gardarsson, som nok en gang bedårer, har en sammensatt og bitende skarp fremstilling. Teaterensemblet som fremfører på den intime amfiscenen, gjør et vidunderlig show. Ine Jansen imponerer med sin innlevelse og humoristiske sans. Til tider føler jeg at jeg bevitner en ekte historie om noen jeg kjenner.

Selv om alle skuespillerne bemerker seg (virkelig), er jeg ekstra begeistra for den sympatiske og breitalende helseansatte Steinar som spilles så utmerket av Mattis Herman Nyquist. Hans snillhet, men grensesettende karakter, er jeg sikker på varmer et hvert hjerte, særlig mitt. Publikum følger nøye med og lager støttende lyder for hver gang Steinar uttrykker godhet.

Salome Emnetu har flere mindre roller under forestillingen. Det er en mykhet og mystikk ved hennes utrykningsform som gjør at jeg vil se mer av henne på scenen i enda større roller.

Ingenting bør endres – intet bør fjernes eller tilføres. Fremføringen av Personer, Steder og Ting på Nationaltheatret er heslig skjønt.