— Finn Areopagos og Capella Johannea. Det vil du like, sa tanta mi. Og dermed havna jeg ut på kirkeblankisen igjen. Denne gangen på en mandagskveld, midt på Majorstua.
Capella Johannea ligger i tårnfoten til Majorstuen kirke, en kirke som ble bygget i 1926 for innsamlede midler fra norske prester. Opprinnelig bar den navnet prestenes kirke før den på 1960-tallet byttet navn til Majorstuen kirke.
Kapellet må bare oppleves
Man blir ikke stående utenfor Majorstuen kirke og si: "Wow, så vakker", slik man lett kan bli det ved Ullern kirke, som jeg besøkte sist uke. Faktisk hadde jeg rent nært travet forbi kirken før jeg oppdaget at jeg faktisk stod rett ved inngangen jeg lette etter.
Majorstuen kirke ligger i Kirkeveien, en travel gate, og den røper ingenting fra utsiden om det fantastiske skattekammeret du kan finne om du tar deg tid til å gå inn.
Jeg gikk inn sideinngangen til Majorstuen kirke. Hovedinngangen får vente til en annen anledning. Det er nemlig i sideinngangen du finner det: Capella Johannea. Kapellet som bare må oppleves.
Per Vigeland inspirerert av kapell i St.Peterskirken
Kapellet er beskrevet som en av Oslos skjulte perler og vel inne forstår jeg godt hvorfor. Kapellet er dekorert med freskomalerier av kunstneren Per Vigeland. Han var inspirert av Det sixtinske kapell i Roma da han i 1932 malte disse buegangene og veggene med bilder fra Johannes åpenbaring.
Jeg har aldri før vært i et rom som har gitt meg så lyst til å ta og kjenne på veggene. Til å dra fingrene over dem og kjenne på konsistensen. Til å oppleve rommet dypere og med flere sanser enn kun syn og hørsel kan gi.
Freskene her inne er ikke slående og fremmede slik de var i Ullern kirke. De er duse og nære og du blir aldri ferdig med å se på dem. Nye motiver dukker opp så fort øyet har fått sett seg mett på et sted. Capella Johannea er et godt rom å være i, et unorsk rom som tar deg med sørover mot de mektige gamle kirkene du finner i sør-Europa. Og dette er altså rommet prestene bygde til seg selv.
Klassisk gitar under kveldsmesse
Capella Johannea har også vært Areopagos (tidligere Den kristne Buddhistmisjon), sitt tilholdssted helt siden innvielsen av kapellet i 1926. For selv om Areopagos regner sin innstiftelse som 1922, da Karl Ludvig Reichelt og Notto Normann Thelle etablerte et brødrehjem for omreisende munker i Nanjing i Kina, så var det våren 1926 i Capella Johannea at de rent formelt ble innstiftet som organisasjon. Og akkurat der hvor det skjedde satt altså jeg nå og lyttet til Ulla Käll spille vakkert på klassisk gitar, mens liturg Liv Hegle guidet oss gjennom denne meditative kveldsmessen hvor vi fikk lære om å trene sjela vår.
Areopacos er en kristen organisasjon som jobber med livssynsdialog, religionsstudier, kristen trospraksis og å vise nestekjærlighet gjennom bistandsprosjekter, sier de om seg selv. De arbeider i Norge, Danmark, Hong Kong og Kina. Organisasjonen har sitt opphav fra misjonsarbeid og særlig i møtet med buddhismen. Man ville vise at den buddhistiske troen ikke stod i motsetning til den kristne.
Oldtidens spiritualitet og hjertebønn
Areopacos er en medlemsorganisasjon, men den har et bredt samarbeid med kirke og fagmiljøer både nasjonalt og internasjonalt og mange av deres ledere og ansatte, både nå og historisk, har vært ordinerte som prester i Den norske Kirke. Areopacos er også stedet for å praktisere oldtidens kristne spiritualitet, stillhet, sentrerende hjertebønn og meditasjon.
I denne meditative kveldsmessen greier kirken å samle alle mine hjertesaker. De snakker om dialog mellom religioner, mellom mennesker med tro og uten. De snakker om meditasjon og om kjærlighet. De bruker eldgamle bønner jeg kjenner fra andre steder, steder jeg hører til.
— Se til den nakne og kle ham
Liv Hegle slår til og med til og "vil løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette de undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker", før hun fortsetter med "å dele ditt brød med de sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus. Du skal se til den nakne og kle ham, du skal ikke snu ryggen til dine egne"... og alt dette sier hun høyt kun et halvt steinkast fra Bogstadveiens shopping-bonanza.
Jo, her er de inne på noe. Det er mulig jeg har funnet den delen av kirka som kan være min. Jeg må bare huske å gå inn sideinngangen. Den passer visst bedre for sånne som meg.
Når du leser dette så har jeg forresten allerede vært i kirka på ny, og dette har jeg gleda meg til lenge. Jeg skal i Fagerborg Kirke på yogagudstjeneste. Det må da bli bare fantastisk. Særlig med Agder Fremskrittspartis utspill om snik-yogifisering av samfunnet i bakhodet. Følg med, følg med.
Denne teksten har tidligere vært publisert på bloggen Kirken og meg.
Ellers i denne serien har vi publisert:
- Hva er det egentlig de driver på med i kirka om dagen?
- I Tonsen kirke fant jeg verdens hviteste Jesus og et hyggelig og interessant fellesskap som jeg gjerne besøker igjen
- Jeg begynner å bli god på kirkekaffe nå, i mitt nye liv som kirke-Kjersti
- Domkirken er overveldende og vakker. Men i sin tid også et middel for å holde den vanlige arbeider på sin plass
- Er kirken en alliert jeg kan stole på? En aktivist, sånn som meg?
- Taizebønn i Sofienberg kirke er nok det nærmeste jeg har kommet å kjenne meg åndelig hjemme i kirka
- Sinsen kirke er en brukskirke. En solid kirke unger kan løpe i og hvor besøkende med vonde rygger kan sitte
- Ullern kirke lå trolsk, magisk og badende i månelys. Inne er den slående vakker
