Altertavlen Iladalen kirke 2
Altertavlen er malt av Per Vigeland og viser ansiktene til 11 levende og en død prest og er en protest mot nazismen. Foran står sogneprest Knut Rygh. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

I Iladalen kirke er motstanden mot nazismen malt inn i altertavlen

«Kirken er en kulturbærer har jeg ofte hørt som argument, og jeg trakk litt på skuldrene og trodde de snakket om vår kristne kulturarv, hva nå enn det egentlig er. Men etter noen måneder med kirkebesøk, så begynner jeg å forstå at kirkens rolle som kulturbærer er mye videre og viktigere enn som så».

VårtOslo Julekalender

Først må vi bare slå fast en ting. Jeg har fått meg noe jeg aldri trodde jeg skulle få. Jeg har fått meg en favoritt altertavlemaler. Per Vigeland heter han og jeg har nå møtt på ham i flere kirker.

Jeg ble forelsket i ham i Capella Johannea på Majorstuen, satt henført og kikket lenge på ham i Grorud kirke og nå traff jeg plutselig på ham igjen. Han hang foran øynene mine og inviterte meg inn i Ila kirke.

Lenge før prest og Google fortalte meg hvem som hadde malt altertavlen i denne kirken, så var jeg sikker i min sak. Der er han igjen, tenkte jeg for meg selv. Der er favoritt altertavlemaleren min. Der er Per Vigeland.

Kirken tok avstand fra hirdens oppførsel

Denne altertavlen skiller seg forresten ut fra de foregående maleriene. Ikke i stil, men i innhold. Dette bildet har også en politisk dimensjon. Maleriet viser Jesus og disiplene hans. Men det er noe mer her. Disiplene har fått ansiktet til 11 levende og en avdød prest. Den avdøde presten er far til en av Quslings ministre og skammer seg i møte med den oppstandne Jesus. 

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Biskopen i Oslo, mannen som i 1941 innvia Iladalen kirke, Eivind Berggrav, er også malt inn som en av disiplene på bildet. Han var en av lederne i kirkens motstand mot nazismen under krigen og ble både fengslet og satt i flere år i husarrest på sin hytte i Asker.

Samme år som han innviet denne kirken, var han svært delaktig i utsendelsen av det mest kjente hyrdebrevet i kirkens historie. I dette brevet tok kirken avstand fra hirdens oppførsel, høyesteretts nedleggelse og forsøkene på å begrense prestenes taushetsplikt.

Fordi hyrdebrevet stilte spørsmål ved om Norge var en rettsstat under de rådende forhold, åpna det også for at medlemmenes plikt til å vise lydighet mot staten kunne sees bort fra. Biskop Berggrav likte forresten godt å vise frem Iladalen kirke i mange sammenhenger og tok gjennom årene etter krigen med seg mange prominente gjester til denne lille funkis kirka i Iladalen. Kanskje for å vise dem maleriet han selv var malt inn i?

Iladalen kirke
Iladalan kirke er en av ni kirker som vurderes lagt ned. Foto: Kjersti Opstad

Kirkens rolle som kulturbærer

Jeg er på byvandring med orgelbrus i Sagene og Iladalen kirke en søndag ettermiddag i mai. Vi starter vandringen i den imponerende Nordkant katedralen midt på Sagene. Med oss har vi byhistoriker Gro Røde, organist Espen Takle og sogneprest Knut Rygh.

Kirken er en kulturbærer har jeg ofte hørt som argument, og jeg trakk litt på skuldrene og trodde de snakket om vår kristne kulturarv, hva nå enn det egentlig er. Men etter noen måneder med kirkebesøk, så begynner jeg å forstå at kirkens rolle som kulturbærer er mye videre og viktigere enn som så.

Et arbeidersamfunn vokste frem på Sagene

Men akkurat i dag skal historien få stå i fokus. Sagene og Iladalens historie. Fra 1800-tallet og til i dag. Sagene var en arbeiderbydel. Og navnet bedrar ikke. Sagene fikk nettopp navnet sitt etter sagene som var plassert langs elva her.

Folkene som bodde her var stort sett de som jobbet i den industrien sagene ga. Det og noen forviste sjeler fra Grønland. Men rundt 1840 så endret Sagene seg, kan byhistoriker Gro Røde fortelle meg. Hun tar oss med videre til Jula veveri og forteller historien om hvordan et arbeidersamfunn vokste frem.

Hun forteller om ressursknapphet på bygda og om det å ha to valg: Å reise til Amerika eller å dra inn til byer og tettsteder og få seg jobb i industrien. Her var det til og med håp om avansement, om å kunne stige i gradene. Bedriften tilbød utdanning til dem som viste talenter, både kvinner og menn, og de kunne, om de jobbet hardt, stige i gradene.

Her vokste også arbeiderbevegelsen frem. Arbeiderkampen. Men først kom kirken. I 1891 fikk arbeiderbydelen Sagene en katedral som ikke stod det minste tilbake for den man kunne finne på Stortorvet. For barna som vokste opp her må det vært et litt av et skue.

Sagene kirke
Sagene Kirke er et imponerende byggverk. Foto: Kjersti Opstad

Et fantastisk orgel

Inne i katedralen, før byvandringen begynner, så tar forresten organist Espen Takle med oss på en unik opplevelse. Vi får høre lyden av 1891. Akkurat slik det må ha fortonet seg for disse arbeiderbarna. I dag brukes nemlig kun de originale pipene som ble installert i 1891.

Organist Espen Tackle
Organist Espen Tackle lot oss få høre noe så uvanlig som lyden av 1891. Foto: Kjersti Opstad

Denne uken er det Hollenbach festival i Sagene kirke. En hel festival dedikert til orgelet han spiller på. Men selv om lyden er nøyaktig den samme, så er kanskje effekten annerledes? I 1891 var dette orgelbruset røffere enn den røffeste rockekonsert i dag. Denne type lyd var noe uvanlig da. Noe man aldri før hadde hørt. I dag er mektige lyder en stor del av vår hverdagsopplevelse. Og ofte kan stillheten være mer spektakulær enn den villeste rockekonsert.

Mens jeg sitter der og lytter til lyden av 1891 så kan jeg ikke annet enn å tenke på hvorfor kirken valgte å bygge et så mektig bygg her på Sagene. Imponerende som det var som byggverk, så må det også ha vært med på å virkelig markere avstanden mellom kirken og folka den skulle tjene. Var Nordkant katedralens mektighet også et forsøk på å sette opprørske arbeidere litt på plass, vise folket hvem som var mektigst, hvem de burde sette sin lit til?

Nordmenn begikk udåder mot sine naboer

Et av våre første stopp på vei nedover mot Iladalen er en liten klynge snublesteiner. De siste årene har disse blitt satt inn i gatene utenfor hus hvor jødiske familier ble hentet ut og bragt til Donau for å bli ført til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Leire de fleste aldri kom ut fra.

Snublesteiner
Historiker Gro Røde peker på snublesteinene banket inn i gaten for å minnes historien om jøder som ble deportert og drept i utrydningsleire under 2. verdenskrig. Foto: Kjersti Opstad

Steinene hjelper oss til å snuble over historien, slik at vi ikke glemmer den. Vi glemmer ikke at noen savnet disse menneskene. Vi glemmer ikke at det var norske politibetjenter, norske drosjesjåfører som begikk denne udåden mot våre naboer. Vi glemmer ikke at dette er vår historie og at vi alltid må være på vakt så den ikke gjentar seg.

Akkurat her, utenfor denne bygningen, minnes vi en familie som ble forsøkt utryddet for andre gang. De er overlevende som klarte å flykte fra Russland og pogromene og som bosatte seg her på Sagene. Denne gangen greide de ikke å flykte, og dagen etter Donau legger til kai i Tyskland er oppført som deres dødsdag. En mor og en far, Jette og Salomon, og deres 3 barn. Alle drept.

Fordi norske taxisjåfører kjørte dem til båten, fordi norske politifolk hentet dem ut av hjemmene sine. Ingen av dem var skyldig i noe som helst annet enn i å være jødiske. I disse tider, hvor skumle krefter igjen rører på seg i Europa, så er dette en del av vår historie som det er spesielt viktig å huske på.

I sommer vil det bli lagt ned flere snublesteiner både rundt omkring i landet og i Oslo. I Oslo er mandag 4. juni en viktig dag å huske på. Da vil det bli avholdt et omfattende program og flere snublesteiner vil bli lagt ned i Oslos gater. Du kan lese mer om dette på snublestein.no

Snublesteiner 2
Jødeutryddelsene nådde også frem til Norge. Her medlemmene av en familie som flyktet fra pogromene i Russland. Foto: Kjersti Opstad

Oslos første blokker

Videre får vi høre om isdammen som ligger der Iladalparken ligger nå. Dammen som skapte en formue til sin eier og nabo Martin Edvard Nord i siste halvdel av 1800-tallet. Tenk at man fra lille Ila eksporterte is til Europa og Sør Amerika.

Vi lærer at Rivertzkvartalet er vår aller første blokkbebyggelse. Flott og lysfylt fra utsiden, en klar forbedring fra de skyggelagte bygårdene, men fremdeles en bygård hvor det ikke er uvanlig at en familie på 11 deler ett rom og kjøkken.

Røde forteller også om Vøyenvollen rett over gata fra Rivertzkvartalet. I det bygget var det både fødestue og eldrehjem. Tenk det. De bygde ganske enkelt inn en fødestue i boligblokka. Praktisk.

Rivertzkvartalet
Rivertzkvartalet. Norges første blokkbebyggelse. Flott på utsiden, men på innsiden av bygget var levekårene fremdeles ikke all verden. Likevel utgjorde det en klar forbedring. Viktig for folkehelsen. Foto: Kjersti Opstad

Jula veveri skapte velstand

Ved Julafossen får vi lære historien om Jula veveri. Energien fra Julafossen dannet grunnlaget for et digert industrianlegg. Og da Jula veveri kommer opp og går fra 1840-tallet, forandres Sagene. Befolkningen fordobles. Samfunnet endres.

Og den gang, som nå, var det høy partyfaktor når unge mennesker slapp fri fra bygdens strenge sosiale kontroll. Slik var det også med generasjonen som flyttet inn til industrien på Sagene. Raskt ble det bygget både politistasjon og brannstasjon.

Byhistoriker Gro viser også frem eksempler på stoffet de produserte på Jula. Før den amerikanske borgerkrigen, importerte de billig bomull plukket av afrikanske slaver i USA. Disse bomullspaddene ble bearbeidet og bidro til en klesrevolusjon i Norge. Tungt vadmel var ikke lenger det eneste tilgjengelige stoffet for folk flest. Nå ble også bomullsklær en mulighet.

Amerikanske slaver skapte velstand i Oslo

Da den amerikanske borgerkrigen kom og tilgangen på billig bomullspadder ble borte, gikk man over til å produsere ullklær, og slik greide man seg gjennom en tid hvor mange tilsvarende bedrifter i Europa slet. Jeg er selvfølgelig glad for å høre at industrieventyret Jula veveri greier seg gjennom borgerkrigstiden, men blir likevel stående et øyeblikk og ta inn over meg det vi har fått fortalt.

Jeg har aldri før tenkt over hvor nær vår egen historie er knyttet til USAs slavehistorikk. Men uten billig bomullspadder plukket av slaver i sørstatene, ville vi da ha fått sett fremveksten av bedrifter som Jula Veveri? En bedrift, en utvikling, som igjen betydde så mye for utviklingen av vår egen velstand.

Arbeiderbebyggelsen Sagene
Arbeiderbebyggelsen på Sagene. Foto: Kjersti Opstad

Kirken vurderes avviklet

Visste du forresten at blokkene som omringer Iladalen park ble bygget for å huse utøvere under OL i Oslo i 1952? Det visste ikke jeg. Disse kirketurene mine lærer meg mye. Svært mye. Om alt fra Hollenbach orgel til fyllefester på 1800-tallet.

Men det som nok satte seg mest fast i meg denne kvelden stod ikke på programmet. Under kirkekaffen etter avslutningsgudstjenesten i Iladalen kirke så stakk sognepresten i meg en bok han trodde jeg ville like. Den handler om å se kristendommen i et nytt lys, litt mer slik den en gang var. Utenfor rammen av «himmel og helvete». «Gjenoppdag kristendommen» heter den og er skrevet av Marcus Borg.

Og han hadde helt rett, sognepresten. Det var en bok jeg setter pris på. Jeg leser den med glede. Iladalen kirke er en av Oslo kirkene som vurderes fristilt for utleie. Kan man virkelig vurdere å leie ut kirker med altertavler malt av selveste Per Vigeland? Er det rett ting å gjøre? Nå som jeg har forelska meg i ham?

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer