I dag badeparadis. Under forbudstiden var Ingierstrand, Hvervenbukta og Bygdøy smuglerbukter

Tidsrommet fra 1916 til 1927 kalles gjerne forbudstida. I løpet av de elleve årene var det forbudt å kjøpe brennevin i Norge. Men brennevinsforbudet tørket ikke opp byens befolkning, viste det seg.

Som motstanderne av forbudet varslet om, var folk like lystne på brennevin som før. Og det vokste fram et stort illegalt marked med smugling og hjemmebrenning.

Forfatter og historiker Salmund Kyvik har skrevet om spritsmuglingen til Kristiania i bokserien Nattlys, og han har god innsikt i hva som skjedde på fjorden og i byen i forbudstiden.

—Det var sjøveien det meste av spriten ble smuglet inn til byen. Det lå skip lastet med sprit fra Danmark og Tyskland ute i Skagerrak. Med ei motorsnekke var det lett å komme seg dit, fylle opp båten med smuglersprit og håpe å ikke bli tatt av tollere på vei tilbake inn i Oslofjorden. Men i Drøbaksundet hadde tollerne sin store sjanse til å fange smuglerbåtene, sier Kyvik.

Spriten ble solgt videre til innbyggerne i byen

— Der mange mennesker var samlet, var det godt med omsetning av smuglervarene. Badestrendene rundt byen var steder hvor smuglerne tilbød varene sine. Ingierstrand, Hvervenbukta, Fornebu og Bygdøy var kjente steder hvor det gikk an å få kjøpt sprit under forbudstiden, forteller Kyvik.

I 1921 lå gjennomsnittlig timelønn for en fagarbeider i industrien i Oslo på to kroner og åtte øre. Året etter var timelønnen sunket til 1 krone og 55 øre. De dårlige tidene i industrien og en stigende arbeidsledighet gjorde det fristende for mange å investere i en motorbåt og ta turen ut i Skagerrak.

Forfatter og kongevenn tjente seg søkkrike

— I tillegg til disse småkarene, vokste det også fram en gruppe med mer profesjonelle smuglere. Det var gjerne forretningsfolk med større ambisjoner enn en tur i ny og ne. De sto bak organisert kriminalitet. I USA, som også hadde brennevinsforbud, kontrollerte etter hvert mafiaen spritmarkedet. Slikt var det ikke grunnlag for i Norge, sier Kyvik.

Det var likevel store penger i omløp. To av de aller mest kjente spritsmuglerne, ingeniøren Ole Arthur Antonisen og den tidligere skolehjemsgutten Johannes Andersen gikk sammen om å kjøpe en litt større båt. De ville smugle mer effektivt.

— På de fire turene de rakk før de ble stoppet av politiet, tjente de seks millioner kroner etter dagens kroneverdi. Begge to ble kjent for annet enn smugling senere i livet. Antonisen tok navnet Arthur Omre og ble en feiret forfatter. Johannes Andersen gikk under navnet Gulosten. Han gjorde tjeneste i Kompani Linge under krigen. Senere har det blitt kjent at Gulosten var en god venn av Kong Haakon, forteller Kyvik.

Smuglerbandene stjal smuglervarer fra hverandre og raidet hverandres lagerplasser. De var bevæpnet. Dermed ble også tollbåtene utstyrt med våpen, med kanoner på dekk.

• LES OGSÅ: – Oslos byvåpen blir utsatt for et historieløst hærverk

Vilkårlig domspraksis

Spritsmuglere som havnet i politiets eller tollernes garn kunne håpe på en snill behandling i lagmannsretten. Besto flertallet av legdommerne der av folk som så på smuglingen som en slags service til befolkningen, kunne smuglerne slippe unna.

— Det finnes historier om smuglere som ble tatt i åpen båt full av spritkanner på vei inn fjorden. Likevel slapp de fri og fikk båten tilbake etter å ha blitt frikjent i lagmannsretten, sier Kyvik.

Var derimot dommerne ikke vennlig innstilt til smugling, bar det rett i kasjotten for dem som ble stoppet av politi eller tollvesen.

Aftenposten imot spritforbud

En del folk som i 1916 hadde vært imot et spritforbud, endte med å argumentere for en forlengelse av forbudet. Det var gjerne folk som på en eller annen måte gjorde store penger på spritforbudet.

Aftenposten var imidlertid klar i sitt synspunkt hele tiden. De laget en rekke reportasjer om hvordan forbudet la grobunn for den kjente flatfylla.

— Fikk du først tak i smuglersprit, måtte den drikkes opp så fort som mulig. Den kunne jo ble konfiskert av myndighetene sier Kyvik og ler.

• LES OGSÅ: Da Norges revydronning Lalla Carlsen sang om «en liten schnufs kokain» på Chat Noir

Ølbryggerne fikk fortsette

Bakgrunnen for spritforbudet var et stort alkoholforbruk blant befolkingen i Norge. Spesielt ille var det i arbeiderklassen. Vi har alle sett bilder av arbeidernes koner utenfor fabrikkporten på lønningsdagen. De var desperate etter å få tak i gubben før han rakk å tømme lommeboka ved å kjøpe sprit.

— Når noe ettertraktet blir forbudt, vil det oppstå et illegalt marked. Jeg tror imidlertid ikke vi ville fått det samme desperate smuglermiljøet i dag, om vi på nytt hadde lagt ned et forbud mot å omsette sprit. Drikkemønsteret har forandret seg, mener Kyvik.

— Det var aldri noe stort spørsmål om også å forby alt ølsalg i Norge i forbudstida. Til det sto bryggeriene for sterkt, og øltradisjonene i landet var for sterke til at forbudtilhengerne og avholdsbevegelsen kunne rokke ved dem.

Portugal boikottet Norge

Spritforbudet ble opphevet etter en ny folkeavstemning i 1926. All omsetning av sprit og vin skulle fra da av gå gjennom Vinmonopolet.

I tillegg til framveksten av smugling og hjemmebrenning, var spritforbudet en hemsko for norsk utenrikshandel. I og med at hetvin, som madeira og portvin, var forbudt, ville ikke Portugal handle med Norge. Tonnevis av norsk klippfisk beregnet på eksport råtnet bort i stedet for å bli til smakfull portugisisk bacalao.