1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Påskenattsmesse i Oslos eldste kirke. Foto: Kjersti Opstad

Hvorfor vet ikke alle osloboere at vi midt blant oss har Oslos eldste bygg? En kirke som er så gammel at vikingene så den

Jeg lar meg lett distrahere i denne kirken. Riddere, pilegrimer, vikinger, arbeiderhistorie, heksebrenning. Hvordan er det å være moderne, mild prest i en kirke som har vært med på alt dette?

Publisert

I år 1130 døde Sigurd Jorsalfare, sønn av Magnus Barføtt og konge av Norge. Hans død ble begynnelsen på det som i Norsk historie betegnes som borgerkrigstiden. Enden på selveste vikingetiden. Sigurd Jorsalfare ble gravlagt i Hallvardskatedralen, det som i dag er kjent som domkirkeruinene i Gamlebyen.

Det som ikke er like kjent er at Hallvardskatedralen har en tvillingkirke. En meter kortere og trolig bygd samtidig og av det samme arbeidslaget som bygde Hallvardskatedralen. Denne kirken er i dag Oslos eldste bestående bygning. Gamle Aker kirke er en treskipet basilika som stolt står akkurat der den har stått i over 900 år og vokter over drager og over St. Hanshaugen.

Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Kirken er omtalt fra 1080

Det er en mektig historie den bærer med seg, Gamle Aker kirke. Den har sett enorme endringer i religionen, i menigheten og i samfunnet. Den har vært et samlingssted for pilegrimer på vandring mot Nidaros. Den har sett middelalderen komme og gå. Reformasjonen. Heksebrenning.

Den har vært samlingssted for mang en tørst student på vandring ned Akersveien på leting etter byens mange vannhull. Fra 1587-1723 var den slottskirke for Akershus, før den havna i privat eie og etter hvert ble overtatt av Oslo kommune og ble hovedkirke i Aker.

Gamle Aker kirke er slik den står i dag ikke den samme kirka som ble oppført av Olav Kyrre, som man finner omtalt så tidlig som i 1080. Trolig var den kirken en trekirke som tidligere stod oppført på samme sted.

Foto: Kjersti Opstad

Kirken skulle rives

Men det er ingen tvil om at Gamle Aker kirke ble bygd for å tjene mange mennesker. Størrelsesmessig er det kun de gamle domkirkene som kan sammenlignes med denne. Grunnformen på kirken har aldri blitt endret, men den har opplevd brann og plyndring flere ganger.

Etter et lynnedslag i 1703 ble kun noen lysekroner og en jernkiste reddet, mens en brann i 1592 trolig førte til at det meste av det eldre inventaret gikk tapt. Det nåværende ytre, fikk kirken i 1861 da den etter iherdig innsats fra fortidsminneforeningen med et nødskrik unngikk å bli revet.

Daværende Aker kommune mente at kirken var i dårlig forfatning og at den ikke hadde noen verdi annet enn at den var gammel og vedtok derfor at den skulle rives. Heldigvis for meg fantes det fremsynte mennesker som ville det annerledes.

Jeg kjenner pilegrimenes nærvær

Jeg ankommer Gamle Aker kirke en time før midnatt på påskeaften. Fullmånelyset legger et magisk slør over byen og bygget og tar meg med på en tidsreise 900 år tilbake. Tenk at jeg er i ferd med å gå inn i et bygg som er like gammel som selveste vikingtiden. Et bygg som Sigurd Jorsalfare, pilegrimen, kanskje har besøkt og som andre pilegrimer fra fjern og nær helt sikkert har besøkt.

Om jeg lukker øynene, så kan jeg kjenne deres nærvær og kjenne historien komme meg i møte. Den har med seg sagnet om dragen som bor i de gamle gruvegangene under kirken. Dragen vokter sølvskatten der nede, og kirken, den vokter over dragen.

Du skjønner, det er en forbindelse mellom dragen og kirken. Den eneste dekorasjonen i kirken er et dragehode, som i våre dager dessverre forvitrer raskt på grunn av luftforurensning. Kanskje, når luftforurensningen har slipt dragehodet helt ned, så slipper dragen der nede fri? Ville ikke det vært noe? Om en drage plutselig kom snikende frem og begynte å herske over St. Hanshaugen? Er det T-banen som kommer ut av tunnelen der eller er det en drage?

En natt for de store fortellingene

Vi sitter i halvmørket inne i kirken. Den er nesten fullsatt. På stolene som er satt ut til oss, ligger det et hvitt stearinlys til hver av oss, og gjennom den første delen av gudstjenesten er det alt lyset i kirken. De hvite lysene hver og en av oss holder i våre hender.

Foto: Kjersti Opstad

Det er magisk å sitte slik i halvmørket, og opplevelsen blir forsterket av stemningen som skapes av koret Capella Trinitatis. Deres sang er kraftfull og vakker. To menn og to kvinner. Mer trenger man ikke. Ikke når de kan synge slik som de gjør denne natten. Jeg er forhekset.

I kirken er det natten for de store fortellingene i Bibelen: Skapelsesberetningen, Rødehavet som åpnet seg og slapp jødene trygt gjennom til frihet mens den egyptiske hæren druknet bak dem. Dåpen. Den andre redningen vannet har gitt.

Riddere, vikinger og heksebrenning

Jeg får også oppleve noe jeg aldri har opplevd før. Prestene Anne Borgen og Morthen Sørlie går på vandring gjennom forsamlingen og utfører et rituale jeg aldri før har sett. Vi blir velsignet med hellig vann. Er det de bærer mellom seg en del av døpefonten? De går sakte gjennom forsamlingen mens de, med en for meg ukjent busk, kaster vanndråper over oss. Jeg er fascinert. Dette kan jeg like. Selv om jeg ikke helt forstår hva det er.

Prestene velsigner oss med hellig vann. Foto: Kjersti Opstad

Men så plutselig skrur lysene i taket seg på og et orgel begynner å spille høyt og kraftig. Han er oppstanden!!! Jesus er oppstanden! Lyset har kommet til verden og det er fest. I prekenen fortelles det om hvordan alt leder frem til påske. Til denne timen. Når han er oppstanden og lyset kommer tilbake til verden. Tror jeg.

Jeg lar meg nemlig lett distrahere i denne kirken. Historien er så mektig i den. Riddere, pilegrimer, vikinger, arbeiderhistorie, heksebrenning. Hvordan er det å være moderne, mild prest i en kirke som har vært med på alt dette andre? Sitter historien mer i veggene her enn i andre kirkebygg? Fordi denne kirken var vitne til alt, da alt dette skjedde. Kan man i et bygg som dette ignorere sin historie eller burde man heller feire den?

En mektig historie

Dagens siste salme blir sunget på gårdsplassen utenfor kirken. Prestene leder oss ut og tar hver og en av oss i hånden og ønsker oss en god påske. Klokken nærmer seg halv ett på natten og festropene fra byen under oss har blitt høye.

Foto: Kjersti Opstad

Jeg kikker opp på Gamle Aker kirke og tar farvel. Å få lov til å møte en kirke med en så mektig historie ved midnatt, i fullmånelys, har vært magisk, selv om jeg hverken så eller hørte dragen den vokter over. På vei ned Telthusbakken blir jeg gående og tenke på hvorfor ikke denne kirken er mer kjent. Hvorfor vet ikke alle osloboere og alle våre turister om at vi midt blant oss har en kirke som er så gammel at vikingene kanskje så den og som vokter over en drage, kanskje til og med over selveste midgardsormen?

Apropos nedleggelse av kirker

Takk til Petter Andresen som via sin nettside GamleAkerKirke.no har lært meg svært mye om historien Gamle Aker kirke er bærer av. Takk også til Fortidsminneforeningen som sørget for at kirken ble bevart og slik kan stå der og glede en kirketester denne natten.

Kanskje er det noe å ta med seg inn i diskusjonen om nedleggelse av kirker i Oslo. De har en verdi i seg selv disse gamle kirkebyggene våre. De er unike, historierike og viktige byggverk som jeg håper vil bli bevart også for fremtidens kirketestere.

Prestene leder oss ut av kirken og tar hver og en av oss i hånden og ønsker oss en god påske. Foto: Kjersti Opstad

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg.

Ellers i denne serien har vi publisert:

Powered by Labrador CMS