Fossrevyen 6
Fossrevyen. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Anmeldelse av Fossrevyen «Det er kult»

Hvem setter trendene i samfunnet? Og er man kul når man følger de? spør Fossrevyen

Fossrevyen handler i år om kulhet og den utydelige linjen som går mellom det og ukulhet. Hvorfor er det så lett å bomme og vanskelig å treffe?

Fossrevyen er generelt mindre politisk enn sine konkurrenter på Nissen og Edvard Munch videregående skoler, men det funker. Og temaet er på alle måter både politisk og sosiologisk forankret. Fokuset ligger mer på gode one liners og sketsjer enn et større politisk bilde, og alle bunner ut i at noen er voldsomt kule eller utrolig teite.

Men hva er det som gjør dem kule? At de alltid er på ballen når det gjelder hva som er inn eller ut? Og hvem er det som setter trendene? Dette er spørsmål som tas opp gjennom morsomme sketsjer med sterke observasjoner.

Fossrevyen 8
Fossrevyen. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Slitsomme sketsjer, herlige observasjoner

Sketsjene handler som nevnt om det å være kul kontra det å ikke være det. Eksempler på karakterer som ikke er kule, er for eksempel ballonggutten – en karakter dekket av ballonger. Han går opp til en publikummer og truer med å sprekke den ene ballongen, noe vi ikke vil like. Når han først gjør det, får han vondt i ørene. Jeg synes det blir litt platt, og ikke spesielt morsomt. Det er noe med at humoren blir litt enkel og tullete.

Det er flere sånne, litt slitsomme karakterer som trekker ned helhetsinntrykket. Men flere av sketsjene trekker opp. For eksempel den om jenta som møter på den mest slitsomme gamle klassevenninnen i treningstights, og tiden plutselig stopper. Her får vi servert herlige Matrix-referanser, og gode observasjoner.

Liker også godt sketsjen hvor en oppdager som skal finne kilden til kulhet støter på «den som setter trendene i samfunnet». Her tar manusforfatterne et oppgjør med tåpelige trender, som dabbing, samtidig som de stiller spørsmålet: Hvem er det egentlig som setter trendene? Og er man egentlig kul når man følger de?

Fossrevyen
Fossrevyen. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Bæsj og tiss er ikke morsomt

For å være ærlig, er det flere av sketsjene jeg ikke helt forstår poenget med. Det er tydelig at manusforfatterne er inspirert av absurd humor ala Monty Python. Tullete, absurd humor kan funke. Problemet er bare at det må være meget godt skrevet og fremført for å funke. Noen ganger tenkte jeg at de prøver for hardt. At de tvinger frem noe morsomt der det ikke er et underliggende, sterkt poeng.

Dessuten er ikke bæsj og tiss morsomt, og enhver komiker burde holde seg for god for å bruke dette som et hjelpemiddel. Andre ganger funker sketsjene, som sagt, godt.

Skuespillerne og musikerne løfter mange av de innslagene som kanskje ikke er solide nok på manussiden, og alt i alt vil jeg gi godkjent til Fossrevyen.

Fossrevyen 2
Fossrevyen. Foto: Morten Lauveng Jørgensen

Eksepsjonell musikk

Jeg kjente meg godt igjen i flere av sketsjene og poengene til forfatterne bak Fossrevyen. Vi har alle vært i en situasjon der man har følt seg «kulere» enn de andre i rommet, og motsatt, der man er den «teite» i en gjeng med kule folk. Det er så enkelt. Samtidig så vanskelig.

Men noen av sketsjene ble litt for tilfeldige og merkelige, og jeg skjønte ikke alt. Det ble litt flåsete til tider. Alt i alt gir jeg mye ros, og igjen er bandet eksepsjonelt bra.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer