– Hva er det egentlig de driver på med i kirka om dagen?

3 758 070 mennesker var medlemmer av Den Norske Kirken ved utgangen av 2017. Jeg er ett av disse medlemmene. Uten meg, ville de kun være 3 758 069. Frem til nå i år har jeg i mine 44 leveår vært et svært passivt medlem. De har ikke plaga meg noe særlig og jeg har heller ikke plaga dem.

For å være ærlig, så aner jeg egentlig ikke så veldig mye om hva de driver på med der inne i kirka. Men det skal det bli en endring på. Jeg har bestemt meg for å bruke 2018 på å bli kjent med kirka. I løpet av året skal jeg delta på 52 arrangementer i regi av kirken. Jeg skal besøke ulike kirker. Gå på gudstjenester og delta på andre arrangementer jeg synes virker spennende.

Jeg skal ganske enkelt bli kjent med denne folkekirken. Hva er det egentlig de driver på med der om dagen? Hvem er det som går der? Hva snakker de om? Og, ikke minst: Har noe av det de driver med relevans for meg? Der jeg er i livet?

De små spørsmålene

Den første dagen i mitt nye prosjekt skulle jeg på Hellige tre kongers fest i min lokale kirke på Rødtvet, og de store spørsmålene måtte raskt vike for de mange små. Hva har man egentlig på seg i kirka om dagen om man ikke vil skille seg ut? Og er det høflig å komme tidlig, eller er det greit å komme heseblesende i siste liten?

Det siste løste seg helt selv ettersom jeg nok engang ble stående fast i baderomskø i heimen, så jeg kom heseblesende, virkelig i siste liten. Innpakka i ull fra ytterst til innerst. Det er kaldt der ute. Veldig kaldt. Jeg forstod at jeg hadde valgt riktig da jeg så at mannen bak meg kom pesende akkurat like sein som jeg var, i fullt skiutstyr.

Treåringer spesielt invitert

...stod det visst i invitasjonen til gudstjenesten. Den setninga hadde ikke jeg fått med meg, så jeg møtte opp lell, selv om jeg ikke lenger er tre år. Jeg var helt klart utenfor målgruppa. Dette var en gudstjeneste hvor barna stod i sentrum, men egentlig var det litt fint lell.

Rødtvet kirke er kanskje motsatsen til alle stavkirkene og de utsmykka, vakre, gamle kirkebyggene vi har. Rødtvet kirke er et rødt murbygg som ligger idyllisk til i skogkanten i et villaområde nær T-banen på Ammerud. En brukskirke, tegnet av arkitekt Erik Anker og oppført så sent som i 1978. En arbeidskirke, står det i betegnelsen. Et kirkebygg som rommer mer enn bare et rom for gudstjeneste og andakt.

Kanskje var det nettopp byggets ujålete naturlighet, i kombinasjon med barnas glede, som gjorde denne gudstjenesten til en naturlig, uutspjåka, nær opplevelse.

Gull, røkelse og myrra?

Sogneprest Tone Marie Falch må sies å ha et godt lag med barn. Hun hadde også lagt opp til en gudstjeneste tilpasset målgruppas oppmerksomhetsspenn og utforskertrang. Hun ledet forsamlingen i sang og dans rundt juletreet og lot dem gå på leting etter Betlehemsstjernen i ulike deler av kirkerommet. Akkurat det barna vil ha.

Det må ha vært spennende for dem å både få gå til nattverd og få dyppe kjeksen i vin helt selv, og få tenne bønnelys og sette dem i den vakre lysgloben. I tillegg var det mye vakker sang fra kirkens barnekor, Ruccola.

Etter gudstjenesten var det dekket for fest i kirkerommet og det gikk rykter om at de hellige tre konger ville komme med gaver. Jeg ble ikke med på festen. Jeg gikk rett til legevakten og fikk antibiotika for en lei halsbetennelse, så jeg vet ikke fasit her, men jeg tar meg den frihet å anta at det nok ikke var gull, røkelse og myrra de hadde med seg denne dagen. De var tross alt vismenn disse kongene fra øst. Til og med nokså dumme menn vet at dagens treåringer ikke har gull, røkelse og myrra høyt oppe på ønskelisten.

Kun en feil

Hva så med mitt prosjekt oppi denne barnefesten? Kom jeg nærmere kirken? Nei, jeg gjorde nok ikke det. Men dette er tross alt bare det første besøket. I dag får vi være fornøyd med at jeg (nesten) greide å følge med i denne kirkens opp-og-stå-og-ned-og-sitte-lek som jeg aldri helt har fått dreisen på, men som alle andre ser ut til å kunne hver gang jeg er i kirka. Jeg sier meg fornøyd med bare en sitte-/stå-feil gjennom hele gudstjenesten.

Dessuten var ikke menneskene der inne fullt så skumle som jeg hadde sett for meg. Muligens fordi flertallet av forsamlingen bestod av treåringer. Et helt greit besøk, men ikke et besøk som bragte meg nærmere å finne en tilhørighet i kirken. Kanskje fordi det idag var treåringenes dag og ikke førtifireåringenes dag.

Tonsen kirke neste

Det hindrer meg ikke fra å forsøke igjen. Jeg skal i kirken allerede neste søndag. Til Tonsen Kirke. Nøyaktig klokka 11.00. Kanskje det vil være mer egnet for oss på 44? Der skal jeg også delta på kirkekaffe. Jeg lurer veldig på hva man egentlig snakker om på kirkekaffe. Idag tillot ikke halsen meg å snakke videre mye. Neste uke må jeg nok til pers. Jeg må snakke med folk.

Jeg er ganske sikker på at jeg nok kommer til å snakke meg rett inn i den påtråkkede salaten rekordraskt.