Palestinamarkering
- Vi kjemper for menneskeverdet, sa de på kirketrappen og holdt hardt i palestinaflaggene med sørgebånd på. Foto: Kjersti Opstad

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hun må dø alene, den lille palestinske jenta. På Kampen kirke med palestinaflagg og sørgebånd

Ved sengen hennes sitter ingen mamma eller pappa og holder henne i hendene og tar farvel. Israelske myndigheter nektet dem utreisetillatelse. Så hun må dø alene, lille jenta.

Jeg skal møte opp ved Kampen kirke klokka 12, men jeg skal ikke skrive noe om det, sa jeg til meg selv. Å skrive om Israel og Palestina blir for vanskelig. Det er så betent. Så innmari, innmari betent. Jeg har lenge tenkt at det beste her er å snakke om Kongo. Fordi det siste denne konflikten trenger er ett eneste menneske til som roper med utestemme.

1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker

Hver søndag, en ny Oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka.

Om litt færre ropte om Palestina og om Israel med utestemme og flere begynte å lytte og se hverandres perspektiver, hverandres menneskelighet, så kanskje man kunne finne en løsning. Konflikten trenger en løsning! Den trenger ikke meg som roper. Og hva skal jeg egentlig rope? Hva er det riktige her? Hvor går grensene? Hvordan snakker man om dette uten å gå over i antisemittisme? Uten å gå rett i fella med å ikke snakke om at det faktisk er to parter her eller å gå rett i fella og snakke om at det er to parter her.

Kampen kirke palestinamarkering
Vi er en stor gjeng som møter opp for å markere solidaritet med det palestinske folket denne varme maidagen. Foto: Kjersti Opstad

– Vi står solidariske med palestinerne

Jeg synes Israel og Palestina er vanskelig. Men i dag, utenfor Kampen kirke, gjorde kirkens folk det enkelt for meg. Når man snakker om menneskeverdet, gjør man det enkelt.

70 år etter at staten Israel ble opprettet på årsdagen for den palestinske fordrivingen fra landet, Nakba, og dagen etter at USA velger å eskalere konflikten og flytte sin ambassade til Jerusalem, så samles man utenfor Kampen kirke. Vi holder palestinske flagg med sorte sørgebånd på og markerer ett minutts stillhet i solidaritet med palestinerne og med palestinernes ikkevoldelige kamp mot blokaden av Gaza og okkupasjonen av Palestina.

«Vi samles til ett minutts stillhet med palestinske flagg med sørgebånd i våre hender i respektfull deltakelse med palestinske flyktningers lengsel etter å komme hjem, til sine hus, sine marker, sine røtter og tradisjoner. 750 000 ble fordrevet i 1948 og i dag er det omkring fem millioner palestinske flyktninger,» skriver de i eventbeskrivelsen på sin Facebook-side.

Marit Skjeggestad
Sogneprest i Kampen menighet, Marit Skjeggestad, ønsker oss velkommen og minner om den større markeringen foran Stortinget senere på dagen. Foto: Kjersti Opstad

Dette er ikke antisemittisme

Vi er ikke antisemitter, sa de flere ganger, og de hadde helt rett. Det er ikke antisemittisme å protestere mot de overgrepene som begås av nasjonalstaten Israel.  De begås mot mennesker. Mot våre medmennesker.

Og det var ikke Hamas som i går drepte 55 mennesker. Det var det israelske soldater som gjorde. De drepte 55 mennesker og skada flere hundre. Seks av de drepte var under 18 år, en var 14, en annen var en mann i rullestol som ble avbildet mens han skøyt steiner med sprettert, ifølge VG.

Man møter steinkasting med skarpe våpen som man fyrer av. Mot mennesker. Mot unger! Man skyter unger fordi de kaster steiner!!! Det er ikke en nasjonalstat verdig. Det er ikke selvforsvar. Det er maktovergrep. Det er drap. Og det er ikke antisemittisme å si det. Det er sannhet.

De har mistet sitt moralske kompass

Noen i staten Israel har mistet både sitt moralske kompass og menneskeligheten sin, og de har ikke mistet den fordi de er jøder. I jødedommen finnes det nemlig både moralske kompass og menneskelighet i overflod. Staten Israel har ikke mistet sitt menneskelige kompass fordi de er jøder. De har mistet det på tross av det!

Det blir holdt appeller utenfor Kampen kirke i dag. Verdige appeller. Appeller som handler om mennesker og om verdighet, om menneskeverdet. Man snakker om mødrenes sorg, om antivold. Generalsekretær i mellomkirkelig råd: Berit Hagen Agøy forteller at hun nettopp nå kom tilbake fra Palestina. Hun bruker tre øyeblikksbilder for å fortelle om situasjonen, slik hun opplevde den.

Berit Hagen Agøy
Generalsekretær for mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, er nettopp tilbake fra en reise i Palestina. Foto: Kjersti Opstad

De sikter på pappaen og mammaen med maskingevær

Det første bildet er på et checkpoint. 10 palestinere blir beordret ut av bussen og må vente utenfor mens man sjekker pass og papirer til de resterende passasjerene. Ting tar tid. Alle papirer må gjennomgås nøye. Med maskingeværer rettet mot seg blir passasjerer beordret ut av bussen og sjekket. Omsider får de stige ombord igjen, og bussen kan kjøre.

Bilde to foregår også på et checkpoint. Det er mange av dem. Hverdagen til palestinerne består av timeslange ventetider på checkpoint… for å komme til og fra jobb. For alt de vil gjøre.

Denne gangen står det en liten familie der. Mor, far og en datter på sju år. Hun er livredd, jenta. Soldater med ladde maskingevær sikter på foreldrene hennes. Lenge. Mens den lille jenta skjelver av skrekk, holder de ladde gevær mot hodene til mammaen og hennes pappaen. Før de får lov til å gå videre. Som om ingenting har hendt.

Hun må dø alene, lille jenta

I bilde tre er vi på et sykehus. Hos et lite barn som skal dø. Hun skal dø om en uke, maks to. Hun har vært syk lenge. Men ved sengen hennes sitter det ingen mamma eller pappa og holder henne i hendene og tar farvel. Israelske myndigheter nektet dem utreisetillatelse. Hun må dø alene, lille jenta. Uten de som står henne aller nærmest ved sin side.

Disse bildene viser at det ikke handler om sikkerhet, men om å ydmyke, sier hun. Det handler om å ydmyke et folk. Fordi de kan det. En sørgende mor ved sin datters dødsseng er ingen sikkerhetsrisiko. Det handler ikke om sikkerhet. Det er lenge siden dette handlet om sikkerhet.

Hun gir også et svar på hvorfor dette er en viktig kamp for henne og hvorfor hun mener dette også er kirkens kamp. «Her har man mistet gangsynet på andre menneskers verdi», sier hun. Og legger til at den kristne lære her blir brukt som forsvar for å ydmyke palestinerne.

Er palestinerne mindre verdt?

Sogneprest i Asker, Tor Øistein Vaaland, snakker om menneskeverdet. Er palestinerne mindre verdt, spør han. Om vi skal snakke sannhet så må vi stå opp mot det som nå skjer. Også Sogneprest Marit Skjeggestad snakker om menneskeverdet. Vi må bry oss om den svake part, sier hun. Vi må ha omsorg for overgriperne. Vise dem den rette vei. Menneskeverdet seirer til slutt. Før hun minner om at det også er en markering utenfor Stortinget senere i dag.

Og jeg? Jeg kjenner at dette gjør inntrykk. Jeg kjenner at ett minutts stillhet hvor man virkelig tar inn og kjenner på sorgen over at 55 av mine medmennesker helt meningsløst blir drept, gjør inntrykk. At det kommer nærmere. Når man står slik rundt kirketrappa og kjenner på stillheten, så vokser dette i meg. Det er ikke tall på nyhetene. Det er mennesker. Barn. Ungdommer. Som blir skutt og drept fordi de protesterer mot urett og kaster steiner.

Tor Øistein Vaaland
Sogneprest i Asker, Tor Øistein Vaaland, holder en appell. Foto: Kjersti Opstad

Min drøm

Og jeg kjenner at jeg er mer forvirret enn noen gang over denne kirken vår. Var ikke de på Israels side i dette her da? Det var jeg egentlig nesten helt sikker på at de var. Bortsett fra på Kampen da og i Asker og i Mellomkirkelig råd. Der var de på menneskeverdets side. Også i dette.

Der vil jeg også stå, kjenner jeg. For palestinernes menneskeverd. For jødenes menneskeverd. Og for fred. Jeg vil stå for fred. Og jeg står gjerne sammen med kirken også her. Jeg er glad for at jeg kan stå sammen med kirken også her. Min drøm er å stå sammen både med kirken, med synagogen og med moskeen… også her. I kampen for menneskeverd for alle. Det er vår alles kamp. Det er noe vi har tilfelles.

Denne teksten er tidligere publisert på Bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 Oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer