Hopprenn i Hellerudbakken ca 1947
Hopprenn i Hellerudbakken cirka 1947. Foto: Østensjø historielag

Ut på tur med Søstrene Pihl

Hoppbakkene i Østmarka er historien om fart og spenning. Og om en OL-vinner fra Oppsal

— Det var fotballspillere vi drømte om å bli. Men så var det var alltid mye aktivitet i Bjartbakken, sier OL-vinner Espen Bredesen. Østmarkas hoppbakker er en reise i fart, i spenst, i mot, i lek og moro, i drømmer, og helt uten høydeskrekk.

Vi har samlet historier fra en del av hoppbakkene i Østmarka, de nærmest oss, de hvis bakker vi har slitt oss opp og ned på diverse turer. Og to som strengt tatt ligger rett utenfor Østmarka, men vi kunne ikke dy oss, rett og slett.

Det er en spesiell person vi håpet å snakke med da vi bestemte oss for å samle disse historiene. Det er ingen ringere enn han som vant OL-gull og -sølv på Lillehammer i 1994, han som fløy lenger enn alle disse to ukene hvor vi faktisk hadde fri fra skolen. Han som har vokst opp på Oppsal og dermed føles som en bekjent.

— Jeg skulle alltid hoppe

Han vokste opp i Snipp Møllers vei, og var dermed nabo til Bjartbakken.

— Det var alltid mye aktivitet i Bjarten, sier Espen Bredesen.

Åkei. Vi skal være ærlige. Vi fniste en del da Espen skrev at han godt kunne tenke seg å snakke om Bjartbakken med oss. Vi skalv litt på henda da vi slo telefonnummeret hans. Men Espen er en gjennomført ålreit fyr. Finnes ikke skummel.

Espen Bredesen i Bjartbakken
En fremtidig olymisk mester svever nedover. Espen Bredesen i Lille-Bjarten en gang på 1970-tallet. Foto: Privat

— I hver skråning, alle hadde ski. Det var der det skjedde, derfor ble jeg også med. Det fascinerte nok utover det vanlige. Jeg skulle alltid hoppe, og jeg skulle hoppe langt, forteller Espen.

— Jeg gikk på langrenn også, og på slalom, men da kjørte vi skauløyper og hoppa på kuler. Jeg var aldri i slalombakken for å kjøre slalom. Vi dro også ofte inn til Granlibakken for å hoppe, det var god avveksling. Det var fartsbru der, tømmerstokker som lå i ovarennet.

Men vi lar Bjartbakken og Granlibakken ligge en liten stund. Det krydde av bakker i og rundt Østmarka.

Hopprenn i skoletida

FAKTA

Ut på tur med Søstrene Pihl

  • Sara Linea og Katja Johanne Pihl brenner for hverdagsturene, de unike opplevelsene i nærskogen, for markahistorie, markahumor og oppdagerglede i Osloområdet.
  • De står bak bloggen søstrenepihl.no, og er faste gjester i VårtOslo.
  • Du kan også følge dem på Facebook og Instagram.
  • Les flere saker i serien Ut på tur med søstrene Phil her.

I lia overfor Østensjø skole, på andre siden av Østensjøveien, lå Rognerudbakken. Den ble bygget på slutten av 40-tallet. Først var det en slalombakke der, etter at tyskerne hadde hugget skogen i lia. Bakken ble fornyet i 1968 og fikk elektrisk belysning i 1971. Den ble revet omkring 1991, og bare stolpestubber og andre rester står igjen i dag.

— Jeg husker at Østensjø skole arrangerte hopprenn i Rognerudbakken så sent som i 1974. Og det i skoletida. Du måtte være fjerdeklassing for å hoppe, men de slapp til noen yngre også. Hadde øvet i Rognerudbakken på langrennsski. Det ble noen voldsomme fall. Men dessverre hadde jeg ikke hoppski, så jeg fikk ikke delta, var veldig skuffa. Måtte ta til takke med utforkonkurranse på jetski, forteller Ivar Johnsen.

Østensjø skole med Rognerudbakken i lia i bakgrunnen i 1967. Helt til opp på 1970-tallet arrangerte skolen hopprenn i skoletiden. Fortsatt kan man se rester av Rognerudbakken i skogen på andre siden av Østensjøveien. Foto: Østensjø historielag.

— Ingen i klassen som hadde hoppski. Hoppet på langrennski tre-fire ganger. Tryna skikkelig i siste hoppet fordi jeg satset for hardt og kom høyt ut. Hoppet nesten høyere enn langt. Kan ha vært 15-20 meter, men husker mest smerten etter fallet. Men i B-klassen var det tre som hadde hoppski, de kom fra Nordre Skøyen. Vi fra OBOS-land hadde nok ikke økonomi til flere typer ski, husker Ivar.

Bakkerekord før tippekampen

Men det var mange som hoppet med ordentlige hoppski i Rognerudbakken. Renn ble arrangert jevnlig helt opp til slutten av 1970-tallet.

— Jeg har bakkerekorden i Rognerudbakken, forteller Espen Fodstad.

Det var en lørdag i februar 1976, og klokka var 15.15. Det var mitt siste hopp før tippekampen på tv klokka 16. Treneren ga klarsignal og jeg satte utfor med mine Kongsberg hoppski, treffer hoppkanten perfekt og får en enorm oppdrift over kulen. Og jeg bare drar på fremover og lander på sletta. Husker fortsatt treneren sto med en tåre i øyekroken da han møtte meg oppe på kulen etter hoppet. 22-23 meter ble det målt til. Er fremdeles litt svimmel etter det hoppet, sier Espen.

Espen Bredesen gull Lillehammer OL Lasse Ottesen solv
Vinter-OL på Lillehammer i 1994. Espen Bredesen (til h.) har akkurat tatt OL-gull. Til venstre står Lasse Ottesen som tok sølvet. Hoppbakkene i Østmarka hadde fostret en OL-vinner. Foto: Gunnar Lier / NTB scanpix

Mange hevder det var to hopp i Rognerudbakken. Til og med i en avisartikkel fra 1988 hevdes det at Rognerud hadde to hoppbakker. Men kjentfolk og naboer kan fortelle at det bare var en hoppbakke. Men unger i nabolaget bygde ofte et snøhopp ved siden av stillashoppet, og brukte skogen ovenfor som ovarann. Så hoppet de ut i unnarennet.

Splitkein og Kofix

Espen Bredesen husker godt at hoppmiljøet i østmarkabakkene var på hell utover på 1970-tallet og på tidlig 80-tall.

— Det var ingen andre i klassen min på Oppsal som hoppa, sier Espen.

— Det var en annen fra Bjartbakken, han var et par år eldre og slutta etter et år. Så da var det bare meg igjen fra området. Så var det to fra Østensjø og en fra Høyenhall. Bare en av dem fra Østensjø holdt ut. Det var ikke så mange som var eldre enn meg som hoppet, heller. Bare en tre-fire stykker. Hoppgruppa var ikke så stor. Det var kjedelige klubbmesterskap. Det var jo bare meg i klassen, forteller hopperen som på 1994 tok gull og sølv.

Skihopper trener i Bjartbakken
Ukjent hopper svever høyt over kulen i Bjartbakken. Foto: Østensjø historielag

Ikke så langt unna Bjartbakken lå Hellerudbakken.

— Jeg bodde øverst i Solbergliveien, da var det tre hoppbakker som gjaldt, Granlibakken, Bjartbakken og Hellerudbakken. Hellerudbakken var størst, men litt skummel da skiløypa krysset nede i overgangen, minnes Oddvar Book.

— Min tid i disse bakkene var vel rundt 1970 pluss/minus noen år. Det var noen som hadde plastski, dvs. Splitkein eller Kofix og det var det ypperste en kunne ønske seg av utstyr. Vi med hoppski av tre måtte nøye oss med sølvswix og hopplakk under skiene. Funka det og, sier Oddvar.

— Alpinister fantes ikke på østkanten!

— Jeg ble født i 1953 og vokste opp på Oppsal. Derfor har jeg ikke noe forhold til Hellerudbakken før jeg selv hoppet der på 60-tallet frem til cirka 1965, sier Jan Engdahl.

— Selv hoppet jeg nok ikke noe særlig lenger enn 18-20 meter. Jeg var jo ikke gamle karen. Hellerudbakken var på «min» tid en populær bakke, og vi Oppsal-gutta gikk på ski inn dit og ankom «sletta» gjennom skogen og skiløypa fra sør.

Hoppgutta 1948
Hoppgutta 1948, fra venstre: Arne Knutsen, Olaf Larsen, Ragnar Linden, ukjent og Ola Pedersen.

— Vi gikk på vanlige løypeski med Kandahar-bindinger eller på hoppski. Men vi gikk alltid bare med én stav, for det skulle synes at vi var skihoppere! Det var viktig! Vi hoppere følte oss litt tøffere enn langrennsløperne. Og alpinister fantes jo ikke på østkanten den gangen, forteller Jan.

— Så hadde vi Granlibakken, som var en mindre bakke enn Bjartbakken, og veldig populær tidlig på 60-tallet. Vi hoppet inntil 16-18 meter. Terrengtilløp og oppbygget steinhopp. Egentlig et vanskelig tilløp. Hoppet du til “grana” som stod til venstre for unnarennet i hoppretningen på ca 15 meter, var du god. Vi som bodde på Oppsal, gikk på søndagene ofte først til Granlibakken og hoppet noen timer der før vi avsluttet hoppdagen i Hellerudbakken. En perfekt dag, forteller hopperen fra Oppsal.

— Starta ved høyblokka

En av Østmarka-bakkene som forsvant sist, er Godliabakken. Den ble påbegynt i 1940, men ikke fullført før i 1947. Godliabakken var en 15-metersbakke, og på 1950-tallet ble det arrangert gutterenn her. På slutten av 50-tallet ble stillaset råttent og farlig å bruke. I 1961 satte kommunen opp et nytt stillas, som ikke ble revet før i 1996.

Bjartbakken Oppsal 1956
I 1956 var mange av blokkene på Oppsal allerede på plass. I skogen skimtes Bjartbakken. Foto: Widerøe`s flyveselskap / Østensjø historielag

— Vokste opp i Kranveien og begynte på Trasop skole i 1966 og byttet året etter til nye Godlia skole. Vi var omtrent daglig i Godliabakken gjennom vinteren. Bakken ved siden av ble brukt til aking, og vi lagde slalåmløyper med egenproduserte staur. Hadde «utforbakke» som startet ved høyblokka i Kranveien og gikk til bunnen av Godliabakken. Krydde av unger. Det var stas når det kom lys i hoppbakken. Litt trist å gå der nå, bakken er revet og nesten alt er grodd igjen, forteller Morten Engh.

Men av alle bakkene i og rundt Østmarka, er det Bjartbakken som er mest kjent. Det var selve bakken for hopperne fra nærområdet, og viden kjent i hopp-Norge.

Jan Otto Linden i svevet
Ut fra bebyggelsen å dømme, er Jan Otto Linden i Godliabakken. Foto: Østensjø historielag

Første bakke ble bygd på dugnad av idrettslaget Bjart og innviet i 1934. Etter utbygging av bakken i 1946 økte bakkerekorden fra 50 meter til nærmere 60. Bakken hadde et 30 meter høyt trestillas, overbygget dommertribune, klubbhus og tavle som viste hopplengdene. Både krets- og landsrenn ble holdt i bakken.

Bredesen lengst på slalomski

Under OL i Oslo i 1952 ble bakken brukt som treningsbakke for det japanske landslaget. Og NM for junior ble arrangert i 1958, med kronprins Harald tilstede. Men etter mange år med forfall måtte stillaset rives, og Heimevernet ble tilkalt og sprengte det hele i lufta med dynamitt.

Men tidlig på 1970-tallet ble den første bakken ble erstattet av en enkel 25-metersbakke. Lille-Bjarten hadde dommertribune og lysanlegg som fasiliteter, og ble brukt av hopprekrutter fram til 1980-tallet. OL-vinneren fra 1994, Espen Bredesen, startet sin hoppkarriere i Lille-Bjarten.

Bjartbakken
Bjartbakken var et staselig hoppanlegg i sin tid. Foto: Østensjø historielag

— Jeg hoppa ikke spesielt langt. Ikke på hoppski i hvert fall. Jeg kom jo aldri over kulen, ikke sant. Jeg trur jeg hoppa lengre på slalomski, forteller Espen.

— Jeg tror bakkerekorden var på 32 meter, jeg tror ikke jeg hoppa så langt, men 28 meter, kanskje?

Hvordan hadde det seg at du hoppet lengre med slalomski? 

— Jeg hadde jo sånne hoppski som Bjørn Wirkola holdt på med, treski av Splitkein med lav støvel. Det var det jeg begynte med. Det var tungt for en liten gutt. Skia styrte hele svevet!

Vi ser det for oss, lille Espen i Lille-Bjarten, med ski for voksne, sterke menn som hadde passet bedre i Store-Bjarten. 

Må kjøre langt til bakker

— Det var jo det det var, da, smiler Espen.

— Hoppmiljøet var dessuten lite, men det var noen, og noen vi så opp til. En som var ett år yngre holdt på lenge sammen med meg, husker OL-vinneren.

— Men likevel, rekruttering falt mer naturlig på den tida enn nå, fortsetter han.

Arne Scheie Espen Bredesen
Espen Bredesen fikk mange år som ekspertkommentator sammen med NRKs Arne Scheie da hoppskiene ble lagt på hylla. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

— Det var mulighet til å hoppe for alle som holdt på med ski. Nå er det Midtstubakken og Linderudkollen og ut over det blir ikke så mange bakker gjort i stand. De har hopputstyr i disse bakkene, og så kan de som vil prøve. Sånn får de huket tak i noen, sier Espen.

— Men det er ett problem i dag. Hopputstyr er riktignok ikke så dyrt, ikke i forhold til hva alt annet koster. Du trenger ett par ski, hjelm og dress. Men det er ikke kostnadene som er avgjørende. Problemet er det at du må bli kjørt så langt. Det er mye lettere å dra på trening i Trasophallen enn å hoppe i Midtstuen eller Linderudkollen.

— Og så må du ha foreldre som er over snittet interessert. Før så hadde du en far som hadde hoppet på ski da han var liten. I dag har nesten ingen det, sier Oppsal-gutten som tok gjeveste og nest gjeveste medalje med seg hjem til østkanten fra to renn i OL på Lillehammer.

Det glemmer aldri vi som har travet opp og ned unnarenn i glemte hoppbaker i Østmarka.

  • Takk til Østensjø historielag for bilder og god hjelp. Har du noen minner du vil dele med oss om Østmarka? Eller andre gode markahistorier vi burde høre? Ta kontakt på [email protected]østrenepihl.no.
  • Les flere saker i serien Ut på tur med søstrene Phil her.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer