Hitparade og playback for den gemene hip-hop på Voldsløkka

Det var varslet at over 50 000 skulle komme og se Eminem under festivalen "Oslo Sommertid" på Voldsløkka i Oslo. Og det er ikke så rart. Eminem kan kanskje regnes som vår tids største nålevende rapper.

Det er første gang han er i Norge siden 2001, og nettopp derfor er det ikke rart at billettene ble revet vekk på under et minutt. Eminem har skapt en hip hop-arv som er få forunt. Kanskje, og sannsynligvis, er det kun Tupac og Biggie som ruver over. Eminem revolusjonerte bransjen i likhet med de to ovennevnte. Men han er ikke fremmed for skandaler.

Mindre provoserende

Han har vært innlagt for rusmisbruk, og holdt på å dø av overdose på heroin for bare noen måneder siden. Men musikken hans er både oppdragende og politisk, i tillegg til å være provoserende. Og nettopp det, kombinert med hans briljante rappeteknikk gjør ham til et unikum ikke bare innen rap, men i musikk generelt.  I de senere år har Eminem derimot tatt en ny vending. Han har vokst opp musikalsk, og lager mindre politisk/provokativ musikk enn før.

• LES OGSÅ: Brewgata skal bedre Brugatas dårlige rykte

Eminem kommer inn på scenen med et lite orkester med strykere, trommer og gitarer, og leverer et show med hits man ikke kan la være å like. Samtidig er det ingen tvil om at han appellerer til den gemene hop med allsang og god stemning. Til tider er det ganske så kommers. Litt for kommers i mine øyne.

— Oppleves litt ovefladisk

På flere av låtene, i all hovedsak på de største hitsene, kjører han til og med kun ett vers og ett refreng, med masse instrumental oppbygning fordi beatsene er bra og folks forventninger stiger. Av de største hitsene de spilte ett vers og ett refreng av, noe jeg aldri har opplevd før, og som oppleves noe overfladisk. Jeg nevner eksemplene; "Won't Back Down", "White America", "Sing For the Moment", "The Way I Am", "My Name Is" og "The Real Slim Shady".

Det er flere låter av mindre publikumsvennlig karakter, spesielt av det nye, men det er unntakene. Det går mye i gamle hits og nye, meget kommersielle låter. Jeg synes de beste låtene hans er fra gamleskolen, da stilen var en helt annen enn nå. Som for eksempel "Kill You" og "Without Me". Det er en sjel og attitude i dem, som man ikke finner i den nye, mer finpussede og overfladiske versjonen av sjangeren.

Brukte mye playback

Eminem var mer relevant da. Hip hop har tross alt blitt den største musikksjangeren. Det var den ikke da Eminem startet.

• LES OGSÅ: Turistenes første møte med Oslo S: Norge har Europas høyeste klamydia-rate

Men det må sies at det brukes mye playback hele veien. Eminem synger faktisk lite selv, selv om han har en mic påskrudd, og fra tid til annen kommer med egne, improviserte variasjoner av det som spilles. Det er mye som spilt inn på forhånd her. Det er forståelig når man spiller verden rundt, er 45 år gammel og har brukt dop stort sett hele livet. Det er slitsomt å rappe.

Det er også forståelig at man blir lei av å synge/rappe det samme om igjen og om igjen. Men det er litt for åpenbart at konserten spilles på bakgrunn av Eminems ønske om å tjene penger. Jeg klarer ikke helt å la meg rive med når jeg ser at han mimer over halvparten av tiden. I tillegg vet og skjønner han at publikum går fem på. Folk synger med og koser seg. Refrengene drukner i publikumets allsang.

Og det er vel det viktigste, når alt kommer til alt? Men for meg virker det hele mer som et innøvd show med en DJ som spiller gode Eminem-sanger, enn en kunstner med et ønske om å vise folk hva han mener og føler.

Fridde til Voldsløkka

Eminem ser forøvrig ut til å gi faen i alt dette. Han rapper ofte ikke engang ferdig setningene, og tar gjennom hele konserten mikrofonen vekk fra munnen og lar playbacken fullføre setningen for han. Rent bortifra en og annen; "Oslo! Make som fucking noise!",  "Oh Norway! You look beautiful!", føler jeg ikke at Eminem er helt tilstede. Han hopper og danser mye, men at det er mye playback er det liten tvil om.

Dessuten vet han at han spiller for et ungt publikum. Fokuset på kriminalitet og dop blir tankevekkende. Men det funker. Han har et åpenbart budskap, som fremmes gjennom regelmessig langefingervising, nemlig: "Fuck you. Jeg har kommet hit tross alle hindrene i min vei. Fuck alle som ikke som sier du ikke kan bli noe".

Fuck janteloven, altså. Og det er et godt budskap som trenger en sterk representant for å nå frem. Og det liker vi. Vi som har vokst opp så trygt, i et samfunn med trygge rammer og jantelov, kan drømme oss bort til en verden der gutter vokst opp i fattige, dysfunksjonelle hjem i Detroit, kan leve av å synge om sine liv, om hvor mye de gir blanke i hva folk mener, og som kan vise fingeren til en verden som ellers hadde gjort dem til utskudd.

Fenger de yngste

Samtidig skal det sies at selv om Eminem synger om kriminalitet og dop, for eksempel, er han åpen om at dette tilhører fortiden hans. Ironisk er det da at han synger de gamle sangene som handler om nettopp dette, kun for å få folk til å hoppe i takt.

Musikken til Eminem er ofte god, tekstene er og blir bra, og han byr definitivt opp til dans. Det er ingen tvil om at det fenger, spesielt for et yngre publikum som har vokst opp med låtene som - ofte skamløst, med kun et vers og et refreng -  fremføres med stålkontroll. Det er vanskelig å ikke digge til det.

Eminem har dessuten en eksepsjonell teknikk og stemme, og beatene, som han så klart ikke har laget, er en stor del av det man setter pris på som tilskuer. Men alt i alt sitter man igjen med et godt inntrykk. Det er ingen tvil om at det låter bra. Og når gitaren starter i avslutningsnummeret "Lose Yourself" er det vanskelig å ikke få frysninger.

Bare synd det er så kunstig. I tillegg felles Eminem av at han byr mer opp til dans enn noe annet. At han vet at folk er der for å kose seg og høre de gamle slagerne. Og det er kanskje like greit i slutten av juni, å få seg en dose gamle og nye hits fra en av verdens største rappere.