Tøyen har vært et av de fattigste områdene i Oslo i mer enn 150 år. Fra 1911 kunne barna likevel drømme seg bort i den søte duften av sukkertøy som kom fra en fabrikk i Tøyengata.
Siden midten av 1800-tallet har deler av arbeiderklassen holdt til på Tøyen i små leiligheter med lav standard. Fattigdom og dårlige boforhold gjorde livet vanskelig for folk, og slik er det fortsatt for en del av Tøyens beboere i dag.
Et av tre barn lever under fattigdomsgrensa, og 60 prosent av innbyggerne bor i et- eller toromsleiligheter. Det ligger over 1000 kommunale boliger i skolekretsen.
Seigmannen født i Tøyengata
Området ble for første gang gentrifisert på 1980-tallet i forbindelse med byfornyelsen. Da begynte fattige innvandrere å bosette seg i området, mens de enda fattigere tidligere beboerne flyttet ut.
Nå står Tøyen igjen overfor en ny gentrifiseringsprosess, der boligprisene stiger og unge trendsettere med mer penger flytter inn i området.
En av hovedgatene på Tøyen er Tøyengata som strekker seg fra Grønlandsleiret til Munchmuseet. Slik har det vært siden trikken knirket på skinnene i gata der seigmannen slik vi kjenner den ble født.
Mistet fingeren i lakriskutter
På Kiellands Dropsfabrikk i Tøyengata mistet Helga Johansen fingeren sin i en lakriskutter en gang på 1970-tallet. Fingerens røde neglelakk lyste opp mellom svarte lakrisgubber. Nå er de gamle fabrikklokalene gjort om til topp moderne leiligheter.
Fra Tøyengata har møbler blitt fraktet med hestekjerre, kunstnere har inntatt en gammel fabrikk og "herpet stedet" med 20-30 grafittikunstnere når de måtte ut, mens en pakistansk familie viderefører gatas lange godteritradisjon.
Her kan du lese historien om Tøyengata, i fem deler.
Gentrifisering er et fysisk, sosialt, økonomisk og kulturelt fenomen i store byer, som innebærer at arbeiderklassestrøk, gjerne nær sentrum, blir forvandlet til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper. Samtidig forsvinner den opprinnelige befolkningen, bl.a. på grunn av økende boligpriser i området.