I fire generasjoner har Madina Sweets solgt godteri til søtsugne mennesker. Først i Pakistan, så på Tøyen.
Blant de mange små innvandrerbutikkene og familiebedriftene i Tøyengata er det en som skiller seg ut fra mengden.
De brede vinduskarmene er malt furugrønne mot den ellers grå bygningen, og lysene fra lysslynger inne blinker ut mot gata.
En pakistansk godteributikk holder åpent i Tøyengata 19. Bak disken ligger gule, grønne, rosa og røde biter av klissete konfekt, og fra disken kan også dagens tøyenbeboere kjenne duften av godteri når de går i gatene. Madina Sweets har holdt til i Tøyengata i 30 år.
Innenfor de grønne vinduskarmene – Hva skjer, bror?
En ung pakistansk mann med caps på hodet gjør et innøvd håndtrykk med mannen bak disken. De slår om til urdu, og mannen bak disken pakker rutinert de klissete småkakene i to grønne bokser, mens den unge mannen med caps peker på nesten alt som står utstilt bak glasset.
Annonse
Se videoen for å se hva du kan få kjøpt i Mohammed Younus Sheikhs butikk Madina Sweets i Tøyengata 19:
De hoier og ler mens de holder på. Kanskje snakker de om helgeplanene sine. Eller om hva i alle dager den unge mannen skal med alt det godteriet.
– Det blir 465 kroner.
Mannen bak disken slår over til norsk igjen. Han rekker den unge mannen med caps to hvite poser, og de utveksler noen siste fraser på urdu før mannen forsvinner ut døra.
Tøyengata går fra arbeidsinnvandring til gentrifisering Fra slutten av 1960-tallet kom en ny gruppe innvandrere til Norge: arbeidsinnvandrerne. De kom hovedsakelig fra asiatiske og afrikanske land som Tyrkia, Marokko og Pakistan.
I dag er "etnisk" norske, unge mennesker med tjukke lommeboker i ferd med å ta over Tøyen og Gamle Oslo i en såkalt gentrifiseringsprosess. I bydelen Grünerløkka har småbutikker og familierestauranter blitt danket ut av hippe utesteder og kaffebarer.
Fjerde generasjons godtemaker – Det var faren min som startet butikken i Norge. Familien drev butikk i Pakistan også, og nå er jeg fjerde generasjon som driver en sånn forretning, forteller daglig leder Mohammad Younus Sheikh.
Da faren til Sheikh startet butikken for 30 år siden, var den sitt eneste av sitt slag. I dag er de rundt ti ansatte, og har produksjon av godterier og kaker hver dag.
Selve produksjonen blir ikke gjort i Tøyengata 19 foreløpig, men de har planer om å utvide og flytte den til lokalet i nærmeste fremtid.
Pakistansk tradisjon til alle – Jeg vil ha to av de rosa og tre av de grønne. Og så en pose med de bak der.
En norsk kvinne med kort brunt hår strekker seg over disken og peker på noe som ser ut som en veldig avansert flettet kringle.
– Den der? spør mannen bak kassa og peker han også.
– Ja.
Det er en solid strøm av mennesker gjennom dørene til Madina Sweets. Pakistanere, nordmenn, kinesere, svensker, somaliere. Alle vil ha en bit av de fargerike søtsakene som er relativt fremmede for norske ganer.
– Før var det bare pakistanere, men nå er det alle nasjonaliteter. Det endret seg etter noen år, forteller Mohammad Younus Sheikh.
På veggen henger et bilde fra da Madina Sweets holdt til i Pakistan. Teller man med Pakistan-perioden, har familien drevet godteributikk i fire generasjoner. Etter at de emigrerte til Norge, fortsatte de rett og slett i samme spor. Foto: privat.
Kjører fra Drammen til Madina Sweets Selv om beboergruppen på Tøyen er i forandring, er ikke Sheikh bekymret for å miste kundene sine.
– Vi har kunder fra andre byer. Folk kommer for eksempel fra Drammen for å handle her. De kan ikke få dette godteriet noen andre steder, derfor kjører folk hit for å handle, sier han.
Madina Sweets er ikke det eneste fargerike lokalet som har eksistert i Tøyengata. I det som tidligere var Kiellands Dropsfabrikk, kunne du i mange år gå innom og se vegger dekket av graffiti, malerier og fotografier. Les mer i del 4.
Del 1: Kiellands Dropsfabrikk 1911-1975 Rundt Kiellands dropsfabrikk lå en eim av sukker og søtsaker i lufta. På varme sommerdager strømmet barna til fabrikkvinduene når Tøyengata duftet av bringebærdrops og polkagriser. Var de heldige sendte fabrikkarbeiderne hvite kremmerhus med deilige drops ut av vinduene på dropsfabrikken. Noen dager var ikke barna like heldige, og da snek de seg inn i bakgården for å gå på skattejakt etter dropsklumper. Toppen av lykke var å finne et bringebærdrops. Kongen av Danmark ble liggende igjen i bakgården.
Del 2: Ødegaards møbelforretning 1906-1985 – Til å begynne med måtte faren min levere møblene med kjerre. Foreldrene hans drev et småbruk som hadde hest, så når høsten kom og alt av pløying og sånt var over, så lånte han hesten. Han brukte et par dager på å ri tilbake til byen med den. Så om vinteren hadde han altså hest og kjerre. Faren min var veldig flink, men jeg skjønner ikke hvor han hadde lært alt, sier Ødegaard undrende.
Del 3: Madina Sweets fra 1985 Vinduskarmene er malt furugrønne mot den ellers grå bygningen, og lysene fra lysslynger inne blinker ut mot gata. En pakistansk godteributikk holder åpent i Tøyengata 19. Bak disken ligger gule, grønne, rosa og røde biter av klissete konfekt, og fra denne disken kan også dagens tøyenbeboere kjenne duften av godteri når de går i gatene. Madina Sweets har holdt til i Tøyengata i 30 år.
Del 4: Kunst i fabrikklokalet 2004-2011 Da Andreas Bjørn-Hansen overtok lokalet i gamle Kiellands Dropsfabrikk rundt år 2004 var det et stort, industrielt rom som så ut som et gammelt kontorbygg. I 2010 fikk han beskjed om at han måtte flytte ut.
– De hadde solgt bygget, og de som hadde kjøpt skulle bygge om til leiligheter. Så kom finanskrisen og det faenskapet, så da gikk alt i stå. Så skulle de plutselig begynne å bygge disse leilighetene, og da måtte alle flytte ut. Da inviterte jeg 20-30 graffiti-venner og så herpa vi stedet, ler Andreas Bjørn-Hansen.
Del 5: Tøyengata i dag Tøyen ligger nærme Oslo sentrum, og det gjør det mer attraktivt å bo der. Vidar Trædal flyttet til Oslo i 2006, og til Tøyen i 2010. Han valgte som mange andre Tøyen fordi det er sentrumsnært. Den nyoppussede leiligheten ligger i bygget hvor lakrisen ble produsert i dropsfabrikkens aktive dager. Bare fasaden, den indre trappen og de synlige takbjelkene hinter om at bygget er gammelt. På innsiden er det pusset opp med blank parkett og hvite vegger.
– Da jeg flytta til Tøyen i 2010, var det nok litt rart. Folk kunne finne på å stusse. Sånn tror jeg ikke det er lenger. Det er blitt nokså åpenbart at det kan være fint å bo på Tøyen. Det føltes litt annerledes for bare så kort tid siden, sier Vidar Trædal.
