Annonsørinnhold
Jane Lene Aase Svåsand

– Her skal jeg bo. Du er den nye mammaen min, du er den nye pappaen min

Vi har tatt en prat med to jenter som begge har vokst opp i fosterhjem og som gjerne vil dele sine opplevelser med andre.

I denne artikkelserien har vi forsøkt å fortelle om Sara. Hun representerer alle barn og unge i Oslo som trenger et fosterhjem. Elisabeth og Jane Lene, som vi møter her, er to jenter som begge har vokst opp i fosterhjem. I denne sammenheng representerer de Sara.

Elisabeth Ludvigsen bodde hos sine fosterforeldre fra hun var ni til hun var 19 år gammel. Da flyttet hun inn i egen leilighet, men kom fortsatt hjem på middag nesten hver dag.

– Tiden i fosterhjem var veldig fin. Jeg stortrivdes fra første dag, og noe av det første jeg sa da jeg kom med tingene mine og skulle flytte inn var; her skal jeg bo. Du er den nye mammaen min og du er den nye pappaen min, sier Elisabeth.

Elisabeth Ludvigsen
I dag er jeg stadig innom for å spise middag, skravle og snakke om alle de gode minnene vi har fra oppveksten, forteller Elisabeth Ludvigsen. Foto: Privat

Elisabeth flyttet inn i familien sammen med sin 13 år gamle bror.

– At jeg flyttet inn sammen med broren min, gjorde at jeg følte meg ekstra trygg. Jeg fikk tre nye søsken. Særlig jenta i familien som var ett år eldre enn meg og hadde egen hest, ble et stort forbilde fra dag én. Vi ble fort venner, og jeg ville alltid leke med henne.

– Jeg kjente meg trygg

Jane Lene Aase Svåsand var sju år da hun flyttet inn i et nytt hjem. For henne ble flyttingen til fosterforeldrene en naturlig overgang. I en periode på over et år hadde hun jevnlige besøk hos dem som senere skulle vise seg å bli hennes fremtidige fosterforeldre.

– Jeg begynte å være hos tante og Terje, som jeg kaller dem, for å få hjelp til lekser, grunnet konsentrasjonsvanskene mine. Jeg kjente en spesiell trygghet og tilhørighet hos dem. Samtidig følte jeg at jeg ble sett og satt pris på. Det ble nødvendig for meg å ha hyppigere samvær hos dem, ettersom jeg kjente meg så trygg der, forteller Jane Lene.

Fakta:

I samarbeid med VårtOslo, vil Barne- og familieetaten sette fokus på behovet for fosterfamilier i hovedstaden, hvordan det er mulig å bidra og hva som tilbys de som vil være fosterhjem. Vi vil følge sju år gamle Sara, saksbehandler Kari, i barnevernstjenesten, og fagkonsulent Irene, i Fosterhjemstjenesten til Barne- og familieetaten.

Etter en vond opplevelse hos Jane Lenes foreldre omlag et år etter at hun hadde blitt kjent med tante og Terje, ble det nødvendig og naturlig for Jane Lene med en permanent flytting til de nye fosterforeldrene.

– De brydde seg

– Tante og Terje var flinke til å se og lytte til meg, og jeg følte at de brydde seg. De var til stede og var genuint interesserte i meg. Det hadde jeg et stort behov for, sier Jane Lene.

Den bekreftelsen Jane Lene fikk av dem om at hun var god nok og at hun betydde noe for andre, var essensielt for henne for å kjenne seg trygg og ivaretatt.

– Særlig var de flinke til å inkludere meg i deres biologiske familie etter hvert. Disse ble naturlig nok mine tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre. Tante og Terje tok meg med på ferier og fant på kjekke opplevelser med meg.

Det kunne være alt fra sydenturer, til vinterferier med hyttekos og ski, fjellturer og besøk hos venner og familie fra ulike steder i Norge.

Jane Lene Aase Svåsand 2
Tante og Terje var flinke til å se og lytte til meg, og jeg følte at de brydde seg, forteller Jane Lene Aase Svåsand.

– Tante og Terje fulgte meg opp både på det sosiale planet og i skolerelaterte sammenhenger. Jeg husker særlig godt hvor stolt jeg var da fosterfaren min, Terje, var med som foreldrerepresentant på skoletur til England i 10. klasse, sier Jane Lene.

Elisabeth: – Vi spiste måltidene sammen

For Elisabeth ble maten en viktig del av prosessen med å bygge trygge relasjoner. Sammen med sin storebror og tre fostersøsken, ble de en stor familie på sju.

– For å bli kjent, spiste vi alle måltider sammen, og vi hadde familiemøter. I helger og ferier dro vi på hytta i Hemsedal og stod på snowboard, gikk på ski og lekte. Vi red på rideturer sammen på hestene våre. Vi dro på bilutflukter sammen og var på sydenturer, forteller Elisabeth.

Både Elisabeth og Jane Lene har et nært bånd med fosterforeldrene sine i dag.

– Det er hjem til dem jeg drar hvis jeg har det vanskelig

Den nye familien ble hjemmet deres

– Jeg har god kontakt med fosterfamilien fortsatt. Er ofte innom for å spise middag, skravle og snakke om alle de gode minnene vi har fra oppveksten. Det er dit jeg drar hvis jeg har det vanskelig med noe, trenger veiledning, råd, trøst, støtte eller motivasjon. Jeg er veldig glad for at kom til akkurat dem og er overbevist om at jeg ikke hadde vært der jeg er i dag, om jeg ikke hadde blitt flyttet i fosterhjem, forteller Elisabeth.

Elisabeth Ludvigsen
– Å være fosterfamilie handler om å redde et liv, fastslår Elisabeth Ludvigsen.

Jane Lene kjenner seg igjen.

– Fosterforeldrene er min kjernefamilie. Det er der jeg feirer jul og dit jeg reiser hjem til i helger og ferier. Tante ringer meg nesten hver dag, og jeg har regelmessig kontakt med min yngre fostersøster som flytta til oss da jeg var 13 år, sier Jane Lene.

For henne har fosterforeldrene vært en berikelse i livet. – Uten dem kunne jeg aldri utviklet meg til den ressurssterke og utadvendte personen jeg er i dag.

Til sommeren skal Jane Lene til Italia i bryllup sammen med familien til fosterfaren og slår fast at hun alltid kommer til å ha en god og nær relasjon til dem.

Respekt for foreldrene

Når «Sara» flytter inn i en fosterfamilie, er hun i en situasjon hvor hun har to familier. Foreldrene og fosterforeldre blir fremtidige samarbeidspartnere, som begge ønsker det beste for barna, men det er ikke alltid like lett.

– Jeg opplevde at fosterforeldrene mine var flinke til å inkludere meg i avgjørelser rundt samvær med mine biologiske foreldre. De var flinke til å lytte til hvordan jeg hadde hatt det med dem og prøvde så langt det lot seg gjøre å ivareta mine ønsker og behov. Samtidig vet jeg at de hadde en nokså god dialog med mamma og pappa. Jeg opplevde også at mamma og pappa hadde en respekt for tante og Terje og satt pris på at jeg trivdes hos dem, sier Jane Lene.

Komplisert med to familier

For Elisabeth ble situasjonen en litt annen. – Jeg kalte fostermor og fosterfar for mamma og pappa, noe jeg skjulte når jeg var hos mine biologiske foreldre. En gang forsnakket jeg meg og fortalte om noe (foster)mamma og jeg hadde gjort sammen til min mor. Ansiktsuttrykket viste at hun ble utrolig lei seg. Etter dette kalte jeg dem for mamma (navn på fostermor) og mamma (navn på biologisk mamma).

Elisabeth forteller at hennes fostermor jobbet hardt for å få til et godt samarbeid. Hun inviterte moren til både julefeiring, bursdager og middager.

– Det hun ikke tenkte på var at dette gjorde at mamma ble enda mer sint og lei seg. For på denne måten så hun alt hva hun ikke klarte å gi oss. Hun ble sjalu og misunnelig, noe som førte til sinne, frustrasjon og mer drikking.

Etter hvert begynte Elisabeths mor å snakke om hvor mye penger fosterforeldrene fikk og fortalte at Elisabeth og broren snart skulle få flytte hjem igjen.

– Heldigvis var jeg så nysgjerrig og åpen at jeg kom rett hjem til fosterforeldrene min og spurte dem rett ut om det jeg ble fortalt. Da kunne de gi meg svar og fortelle hvordan ting egentlig hang sammen.

– Uten en åpen dialog, vanskelig å hjelpe

Eva Kristine Støre er teamleder for fosterhjem i Bydel Gamle Oslo barnevern. I denne artikkelserien har vi prøvd å bruke Kari som et fellesnavn på saksbehandlere i barnevernet på bydel som skal hjelpe Sara til et nytt hjem. Eva Kristine Støre representerer i denne sammenheng Karis funksjon og rolle.

Det er barnevernet i bydelen som har ansvaret for oppfølgning av Sara i fosterhjem i Oslo. Hun forteller at det ikke bare er en enkel oppgave å være fosterfamilie og at åpenhet er viktig.

– Vi kan nesten si det sånn at om vi ikke kan ha en åpen dialog, kan vi ikke hjelpe. Det er viktig at de vi samarbeider med stoler på at vi gjør en god jobb. Jo mer åpen dialog vi har, jo lettere vil det være å si at man er inne i en vanskelig periode.

En åpen dialog går alle veier, fra fosterforeldre, Sara og Kari. Eva Kristine forklarer at det er barnevernets oppgave å ha så god kontakt og oppfølging som mulig, for å sikre Sara et godt liv i fosterhjemmet.

Eva Kristine Støre
– Jeg opplever barn som får gløden tilbake, de får tilbake matlysten, lysten til å leke og nysgjerrigheten, forteller Eva Kristine Støre, fra Bydel Gamle Oslo barnevern.

Lovpålagt oppfølging

Barnevernet i bydelen har etter loven oppfølgingsansvar for Sara. Barnevernstjenesten skal også oppnevne en tilsynsperson. Minimumskravet er at tilsynspersonen er i kontakt med Sara fire ganger i året.

De er lovpålagt å sørge for at Sara får det hun skal ha i fosterhjemmet og at Kari er tilgjengelig for henne. Hvordan besøkene og kontakten med Sara er, varierer fra tilfelle til tilfelle.

– Saras alder har mye å si. Vi er ofte med på aktiviteter sammen med henne. Det kan være å gå en tur, spille spill eller bake. Vi gjør det som trengs for at Sara skal slappe av og bli trygg nok til å snakke. Hvis Sara ikke vil snakke, kan vi voksne (Kari) prate sammen mens Sara lytter. Da hender det ofte at Sara likevel tar del i samtalen etter hvert, sier Eva Kristine Støre.

Barn får gløden tilbake

På spørsmål om hun har noen ekstra gode minner fra barn hun har fulgt opp igjennom den tiden hun har jobbet i barnevernet, svarer hun bekreftende. 

Veien til å bli fosterhjem:

  • Innhent informasjon, gå på informasjonsmøte eller snakk med noen.
  • Send inn egenpresentasjonsskjema til Fosterhjemstjenesten. Det starter med en uforpliktende samtale i eget hjem.
  • Delta i et gjensidig vurderings- og opplæringsprogram for blivende fosterforeldre. Kurset er uforpliktende.
  • Bestem om dere vil og kan bli fosterhjem. Les mer om det å bli fosterhjem.

– Jeg husker en jente som flyttet fra moren sin til et fosterhjem. Da hun bodde hos moren, var hun mye alene og fikk hverken støtte til å ha en god stabil skolegang eller hjelp til lekser, matpakke eller andre forberedelser. I fosterhjemmet ble hun stolt da hun fikk til å gjøre leksene sine og møte opp tidsnok på skolen hver morgen. Fosterforeldrene skapte et trygt rom, hvor hun sakte, men sikkert åpnet seg opp og snakket om følelsene sine. Fosterforeldrene veiledet henne medfølende og naturlig, slik at hun ble kjent med hele spekteret av følelser. Hun fikk det hun trengte hos dem.

Støre forteller også om noe hun ser som et mønster blant barn hun har besøkt.

– Jeg opplever barn som får gløden tilbake, de får tilbake matlysten, lysten til å leke og nysgjerrigheten.

Å se Sara få gløden tilbake, gir alltid en god følelse av å gjøre en viktig jobb.

Sitter du nå og lurer på om du kan være en fremtidig fosterforelder, nøl ikke med å ta kontakt. Telefon: 23 42 80 09. E-post: [email protected]

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer