Håvard Pedersen etter et langt arbeidsliv som skogoppsynsmann: – Å ta med skoleunger ut i naturen er det viktigste jeg har gjort

Ved Isdammen på Årvoll ligger Damhuset. Her møter vi Håvard Pedersen. Siden han var en liten gutt har han hatt stor glede av å gå på oppdagelsesferd i dette området av Lillomarka. Som voksen fikk han også jobb her, først som skogsarbeider, så som skogoppsynsmann.

Håvard er opptatt av at andre må få ta del i gleden av å vandre i denne naturen. Gjennom 30 år har en av oppgavene hans som skogoppsynsmann vært å ta med skoleelever ut i Lillomarka. Her har han lært elevene om natur, kultur og historie - rikelig krydret med sagn og eventyr.

For tiden er han bokaktuell med boka «På tur i Oslos flotteste klasserom», til glede og nytte alle som er interessert i Oslomarka, og spesielt Lillomarka. Boken består av praktiske råd, morsomme historier og betraktninger fra arbeidet hans i skogen.

Skogen: rekreasjonssted og arbeidsplass

– Jeg er veldig glad i å være ute i skogen! Som barn likte jeg meg ikke på skolen. Men straks skolen var slutt og leksene var unnagjort, var det rett opp i skogen på Årvoll for å leke. Jeg brukte skogen til jogging og trening om sommeren og sto på ski om vinteren.

Håvard ble fristet til å ta skogbruksutdanning og endte til slutt som skogtekniker. Tanken var å fortsette på det som den gang het Landbrukshøgskolen og bli skogbrukskandidat. Men han ville ha et praksisår, og det praksisåret kom til å vare i 44 år i Oslo kommunes skoger.

– Jeg har overhodet ikke angret på det valget. Jeg har hatt veldig greie sjefer og opplevde å få full tillit. Jeg fikk prioritere det arbeidet jeg følte var det viktigste og fikk mange gode tips fra publikum om ting som måtte tas hånd om, for eksempel trær som hadde veltet over stier.

Vaktmester, skolelærer og politimann

Den nå pensjonerte skogoppsynsmannen forteller at han først jobbet som skogsarbeider en del år. Senere var han skogfaglig arbeidsleder i fem år for ungdom med rusproblemer, som trengte rehabilitering.  Så ble stillingen ledig som skogoppsynsmann.

• Les også: Ulvevalper observert i Østmarka

– Når unger spurte hva denne jobben besto i, svarte jeg at på skolen har dere en vaktmester. Jeg er vaktmester i skogen. Og i tillegg er jeg også skolelærer og politimann i skogen.

Fysisk krevende men givende

– Det verste med jobben var når det var skikkelig snøvær og kaldt og ufyselig vær. Av og til var det fysisk tunge løft, med motorsag og mye utstyr over lange avstander. Det beste var frihetsfølelsen og det å være ute og få brukt kroppen i frisk luft, samtidig som jeg følte at jeg gjorde noe nyttig. Og få hyggelige tilbakemeldinger fra folk.

Samholdet blant skogsarbeiderne var svært godt. Det var alltid en hyggelig tone og hjelp å få når det trengtes. Og de som begynte i kommuneskogen, de ble der. Men jobben var ikke ufarlig.

– En gang ble beinet mitt stående under et tre jeg felte. Foten ble klemt ned i et hull i bakken, og jeg stod sjøl planta fast som et tre og kom ingen vei. Til slutt fikk jeg tilkalt hjelp og fikk skåret over og tatt bort treet.  Da var det brudd i flere bein i ankelen. Der har jeg fortsatt metallstifter. Stål i bein og armer kaller jeg det.

Tre oppsynsledere jobber nå i skogsområdene som tilhører Oslo kommune. I tillegg er det rundt 20 personer som jobber med å rydde i skogen, tynne ut og kjøre opp skiløyper.

• Les også: – Her hos Trafikkjentene liker vi godt å samarbeide med folk som har vært ute en vinternatt før

Ti linjer ble til ti kapitler

Instruksjoner til etterfølgeren ble til slutt en hel bok, «På tur i Oslos flotteste klasserom». Boka ble skrevet på oppfordring fra hun som tok over for Håvard som oppsynsleder, Karianne Johansson.

– Hun skulle vært med meg sammen med skoleklasser, men vi rakk ikke så mye av det. Karianne spurte meg derfor om jeg kunne skrive ned erfaringene mine, fordi også hun skulle ha med seg skoleklasser. Jeg tenkte litt på det, så ble det ti linjer på et ark. De ti linjene ble til ti avsnitt, så til ti kapitler, etter hvert som minnene dukket opp. Jeg likte å oppsummere for meg selv det jeg hadde gjort, særlig når det kunne komme til nytte for andre.

De morsomme episodene med barna på tur noterte han oppigjennom, de syntes han det var artig å ta vare på. – Jeg ønsker å vise gleden ved å ha med unger ut og ikke bare at det er et stort ansvar. Og så lærerikt. Jeg er vel den som har lært mest av alle sammen!

Naturen er vår alles mor

Den ferske forfatteren nevner i boka at han traff på ei jente som han spurte om hun var ei hulder. Jenta svarte ja og forsvant så inn i skogen rett etterpå. Han har også samlet på historier som andre har fortalt. Folketro og huldersagn er veldig viktig også for dagens ungdom, mener han.

• Les også: Regjeringen tillater bruk av elsykler i Oslomarka

– Naturen er blitt et fremmedelement for barn, men den er jo vår alles opprinnelige mor. Derfor benytter jeg meg av sagn, eventyr og folketro for å fange barnas interesse og bygge broer til naturen. Jeg tar de også med til utvalgte kulturminner som det knytter seg spennende historier til, for eksempel gjemmestedet til mestertyven Ole Høiland, som er omtalt i boka mi. Barna tar ofte med seg foreldrene ut for å vise dem det jeg har vist dem og fortalt dem. På den måten får de en interesse for naturen.

Fullt av uteliggerhytter

Den tidligere skogoppsynsmannen forteller i boka også om uteliggerhyttene, bygget opp av bostedsløse. Bare i Årvollåsen og Grefsenåsen er det registrert cirka 30 tufter (rester etter hytter), påpeker han. Til sammen i Oslomarka kan det ha vært hundrevis av dem.

– Faren min var med å bygge boliglaget der jeg bor nå. Det ble satt i gang etter krigen som et boreisningstiltak hvor yngre mennesker gikk i sammen og bygde boliger. Han fortalte at det forsvant forskalingsmaterialer, og når uteliggerhyttene dukket opp, kjente de igjen byggematerialene. Uteliggerhyttene ble gjerne reist der det var byggematerialer i nærheten.

Men et budskap i boka ser han på som det aller viktigste.  – Jeg ønsker å oppfordre til å ta med barn ut i naturen. Jeg ser på Oslomarka som en enorm kulturarv som gir gratis adgang til fysisk og psykisk helse – og opplevelser. Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra unger som nå har blitt voksne om hva turene har betydd for dem og at de fortsatt bruker marka. Å ta med skoleunger ut i naturen synes jeg er det viktigste jeg har gjort. Jeg har vært en brobygger og en døråpner som viser mulighetene.

• Les også: Oslo kommune skulle brenne ned uteliggerhytta til Harald, men fant den ikke. Se fotoene av hytta

Aktiv pensjonist

Den relativt ferske pensjonisten bidrar også i andre bøker om Oslomarka. Nylig ga Lillomarkas venner ut en 50 års jubileumsbok kalt «Leve Lillomarka», hvor Håvard har skrevet flere kapitler. En annen bok er Groruddalen Historielags årbok. Her har han fortalt om den siste gjenværende restaurerte uteligger-hytta, som tilhørte Harald Grande. I tillegg holder han kåserier og guider turer i marka.

Boka «På tur i Oslos flotteste klasserom» er gratis.  Den er å få på bibliotekene, på kundesenteret til bymiljøetaten, på Skullerudstua, Linderudkollen, Trollvannstua og på lokalkontoret som Naturvernforbundet har ved Sognsvann. Boka kan også lastes ned her.