Hver søndag i et helt år omtalte Kjersti (45) et kirkebesøk. Nå gir hun ut bok

Opstad har lært mye på sin ettårige reise, blitt kjent med Kirken og kommet ut på den andre siden med et nytt perspektiv.

Da Kjerstis stesønn, Mohammed, spurte henne en dag hvorfor hun ikke pleier å gå til kirken, måtte hun tenke nøye gjennom sist gang hun var i kirken. Hun kunne nesten ikke huske sist.

Selv om hun visste nokså mye om kristendommen fra sin oppvekst på en liten øy utenfor Molde, og gjennom skolen og familien, hadde hennes bilde av Kirken blitt formet av et konservativt kristensyn. Fokuset i dette bildet lå på synd, helvete og djevelen.

Begynte på Rødtvet

– Det var opprinnelig sånn jeg fikk ideen, sier Kjersti, mens hun drikker teen sin. Det var som et innfall, men ble langt mer omfattende enn hva jeg først forestilte meg.

Hun fikk ideen om å bli kjent med kirken på nytt igjen ved å besøke en kirke, hver søndag i et helt år. Hun startet i trygt farvann med sin lokale kirke, på Rødtvet. Hun dokumenterte alt i sin blogg og i Oslo-avisen VårtOslo.

Savner sentrum

Vi sitter i stuen til en Airbnb hun leier, mens badet i hjemmet blir renovert. Vi sitter på sofaen med kopp te på bordet. Stesønn Mohammed er på rommet sitt og spiller Fortnite med vennene sine.

Utenfor vinduet faller snøen uavbrutt, den dekker Grønland og minner Kjersti på hvor mye hun savnet å bo i sentrum. Opstad har bodd i Oslo siden 2001. For tiden er hun skribent for nettavisen Radikal Portal og VårtOslo.

• Les også: I Akershus slottskirke finner du salmer og kanoner

Opptatt av flyktningene

Kirke-skribenten har tidligere jobbet med karriereveiledning og integrering. Opstad har også jobbet i asylmottaket, hvor hun tok imot asylsøkere og hjalp dem med deres tilpasning i sitt nye land.

Dette var før hun fikk ryggsmerter og ble langtidssykemeldt, noe hun beskriver som utrolig kjedelig. Spesielt har hun sterke følelser for Gambia med tanke på båtflyktninger som krysser Middelhavet, de som er papirløse og venter måneder på svar bare for å bli kastet ut.

– Under det hele blir flyktningene snakket om som de ikke er mennesker, mener Kjersti.

Yoga-prester og pride i kirken

Hun vokste opp i et lite samfunn utenfor Molde hvor nesten alle kjente alle. Besteforeldrene på fars side bodde i nabohuset på gården hun vokste opp i, mens de på besteforeldrene på mors side bodde litt lengre unna. Hun kan ikke huske at familien hennes var spesielt religiøse.

Underveis på kirkebesøkene møtte kirke-Kjersti, tilnavnet hun har fått, et mer liberalt kristenmiljø enn hun så for seg på forhånd.

– Jeg trodde jeg skulle skrive om 52 identiske gudstjenester. Jeg kjente ikke til alle de ulike tjenestene de tilbyr.

Blant annet støtte hun på prester som drev med yoga, kirker som hadde pride-frokost under pride-uken, sangkor med Maria Liholt som sang blues og som ga henne frysninger.

Det handler om respekt

Gjennom det hele har mannen hennes støttet og motivert henne. Også han er sterkt knyttet til sin religion, islam, noe Kjersti beundrer.

– Det med å be fem ganger om dagen høres vanskelig ut, men er samtidig en fredelig pause i dagen hvor du kan koble deg fra hverdagens hendelser og finne en ro.

Å ha et hushold med flere religioner er ikke vanskelig, så lenge man har respekt for hverandre. Og respekt betyr simpelthen å la folk være hvem de er, mener Kjersti.

• Les også:Kirken har to jesuser, og jeg er illsint på og livredd for den ene av dem

Er selv sufi-muslim

Hun beskriver seg selv som verken kristen eller ikke-kristen. Prosjektet ga henne heller en mer omfattende innføring i kristendommen og hva de kristne gjør i kirken. Men det endret ikke troen hennes.

Kjersti er en del av den norske sufi-samfunnet. Sufisme er beskrevet, ikke så mye en isme, men mer som en erfarings-vei, en tassawuf, med røtter som strekker seg til alle religioner og som henter elementer fra dem. En kombinasjon av filosofi og erfaring. Ofte er sufisme definert som islamsk mystikk, men Kjerstis gren er ikke en del av islam.

Sønnen er lykkemedisin

Kirkeprosjektet har lært Kjersti mye, ikke bare om kirken. Den har gitt henne muligheten til å utforske Oslo på en helt annen måte.

Tilbake til sine vante rutiner, er det familien som holder henne opptatt og gir henne lykke i hverdagen; mann, datter, stesønner, niese og nevøer. Den yngste av stesønnene har en spesiell plass i hjertet.

– Han er min medisin for lykke, sier hun. Vi kan høre han le og prate med venner via spillet.

Yoga gir livet hennes ro. Mannen hennes er for tiden på reise i Gambia. Selv gleder hun seg til en sufi-reise til Frankrike.

• Les også: Jeg avslutter årets 52 kirkebesøk i en Grønland kirke, som fyller 150 år i 2019

Tror ikke på ros

Kjersti er blitt overrasket over alle de varme tilbakemeldingene, spesielt fra kirkene.

– Kirker er bare glade for å bli skrevet om, har jeg funnet ut. De takler kritikk, men tror sjeldent på det når de får ros.

I februar debuterer Kjersti Opstad med bok om året hennes som kirkespaltist, på Vårt Land Forlag. VårtOslo gratulerer.

Les serien 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker her.