Hver søndag i et helt år besøkte Kjersti en ny oslokirke og omtalte gudstjenesten. Nå kommer boka

Det var på sin egen blogg og i VårtOslo at Kjersti Opstad i fjor omtalte gudstjenestene. Hver søndag, en ny omtale. Kirke-Kjersti, som hun etter hvert ble kalt, skrev om den kirkebyggenes historie, om arkitekturen og utsmykningen, om prekenens innhold, om de besøkende og om seg selv i møte med alt dette.

Omtalen av alle besøkene har resultert i boka "Kirka og jeg. Ett år, 52 kirkebesøk".

– Jeg har blitt spurt hvorfor jeg begynte med kirkebesøkene. Og svaret er at det var gutten min, Muhammed, som spurte og grov og ikke kunne forstå hvordan jeg kunne være kristen og samtidig la være å gå i kirka. Hva var vitsen da? forteller Kjersti under lanseringen.

Oppdager Kirken på ny

Opstad tenkte at hun fikk finne ut om det var noen vits i at hun fortsatte å være medlem av en statskirke som hun ikke visste helt hvor sto. Hun tok oppdraget på største alvor og ga seg ut på en oppdagelsesferd til Oslos kirker.

– Jeg ble nødt til å innrømme for meg selv at jeg ikke visste spesielt mye om denne kirka vår. Annet enn at jeg visste at jeg ikke hørte til der, for det visste jeg. Med noen ytterst få unntak har jeg ikke vært i kirka de siste 30 årene.

En dømmende kirke

I Midtsund i Møre og Romsdal, der hun kommer fra, hadde Kjersti vokst opp med en dømmende kirke, en kirke som snakket om små barn som synder. Og det budskapet nektet hun å akseptere. Derfor vendte hun ryggen til Kirken i sitt voksne liv. Ikke dermed sagt at hun vendte ryggen til kristendommen.

– La meg si det som det er. 52 kirkebesøk på ett år er nokså mange. I løpet av denne reisen har jeg til tider vært fra meg av begeistring, jeg har vært sinna, glad, forundret og litt lei.

• Les også: Eldgamle Oslo hospital er i ferd med å bli kirkens nye maktsete

Kjersti finner en utrolig variert og spennende kirke. Hun får bli med på en velgjørende yogagudstjeneste, vandring med klimapilegrimer, meditasjonskvelder, en kirkemusikkfestival, palestinamarkering på Kampen, gudstjeneste under folkehavet i Holmenkollen og utegudstjeneste på Hovedøya. Hun innser at det er svært mye hun ikke har fått med seg om dagens kirke.

En radikal kirke

Mang en søndag kommer Kjersti hjem fra gudstjenesten og er begeistret. Etter et besøk i domkirkekrypten oppsummerer Kjersti:

«Det er her det går opp for meg. Kirkefolket har blitt radikalisert. Et angrep til på menneskeverdet nå, og de vil ta til gatene, de sølvhårede i minkkåpe og de med strenge presteskjorter. Nok er nok! De krever endring. Deres Jesus er en Jesus som setter alle folk fri… Jeg må bare innse det. Mine radikale venner, vi må skjerpe oss. Kirkefolket går oss en høy gang! De snakker til og med om hvordan begrepet radikal blir forsøkt endret til å bety noe annet, noe negativt».

• Les også: – La oss snakke om åpne rusmiljøer i Oslo Sentrum

– Noe ble knust

Men midtveis i året, etter en høymesse i Grefsen kirke, holder hun på å gi opp besøkene. Da er det hennes muslimske mann som overtaler henne til å fortsette: «Han sier at jeg må tilgi den uvitende misjonæren fra Normisjon som fikk holde et innlegg på slutten av gudstjenesten. Jesus er nesten oftere nevnt i Koranen enn Muhammed selv, sier han».

Det er en misjonær som har vært på besøk i Senegal som utløser alle vonde minner og fordommer hos Kjersti mot Kirken.

«I Grefsen kirke møtte jeg selveste Bøygen. Noe ble knust i tilliten mellom meg og kirken denne dagen. De traff meg akkurat der det gjorde vondest. Og den velkjente lysten til å stikke av fra kirken… på trass… kom tilbake».

Et personlig møte med Kirken

Under lanseringen kunne prest Lars Martin Dahl, i Grønland kirke, fortelle hvorfor han likte så godt tekstene til kirke-Kjersti (som han ikke ante hvem var da hun besøkte hans kirke):

– Dette er en svært personlig bok, og det er noe av styrken i den. Kjersti kommer ikke med moralske pekefingre eller belæringer av Kirken. Hun skriver om seg selv i møte med kirka, og det gjør hennes historier så lærerike.

Biskop Kari Veiteberg oppsummerer i slutten av boka, som er gitt ut på Vårt Land forlag, hva tekstene til Kjersti har betydd for henne:

– Mange av oss som oppsøkjer kyrkjar i Oslo har i laupet av 2018 feira gudsteneste saman med Kjersti. Få av oss veit korleis ho ser ut. Eg veit ikkje kven ho er, men dette veit eg: Ho er ei verdifull gåve til meg som er ein av leiarane i dette bispedømmet».