Nydalenrevyen på sitt morsomste under rap battle mellom vegetarianer og kjøtteter

Årets Nydalenrevyen heter Propaganda. Under de to-tre første sketsjene blir vi fortalt at vi blir påvirket av alt mulig rundt oss, at samfunnet former oss bevisst og at vi former samfunnet ubevisst. En spennende idé, som godt kunne vært tatt enda lengre ut.

Nydalenrevyen tar også opp, på linje med alle andre revyer jeg har sett i år, temaer som kretser rundt norsk politikk og nyhetsbildet. Trond Giske og Siv Jensen får gjennomgå. Av andre temaer som Nydalenrevyen tar opp, som ikke har blitt tatt opp av andre, er Sophie Elises forvridde bilde av hvordan en ung dame skal oppføre seg og se ut og overbeskyttende mødre som ikke lar barnet spise noe som er grønt, fordi han er allergisk.

Sterk soloprestasjon

En av mine favorittsketsjer må være den der Sophie Elise, for øvrig fremført av en hysterisk Celine Slinning Ryssmo, som sitter på en stige, hevet over publikum og leser utdrag fra boken sin. "I dag sto jeg opp og spiste et knekkebrød til frokost, før jeg kastet det opp". Hun forteller også at hun er et forbilde, noe Nydalenrevyen åpenbart ønsker å skape debatt rundt, før hun fyller huden sin med en enorm botoxsprøyte og ikler seg et par store, falske pupper. God satire som blir løftet av forestillingens beste soloprestasjon.

Den andre sketsjen jeg lo mest av, var en rap battle mellom en vegetarianer (akkompagnert av sine grønnsakvenner: gulroten og selleriroten) og en kjøtteter (som kun er backet av en stusselig kjøttbit). Skuespillernes flyt og rytme under rapping er ganske dårlig, men hva kan man forvente? Dette er humor, ikke en hip hop-konsert. Referansen til den politiske brannfakkelen "bængshot" gjør sketsjen langt morsommere enn den ellers ville vært.

For dårlige punch lines

Noen av sketsjene skjønner jeg derimot ikke. Kanskje fordi referansene gikk over hodet på meg. Men kanskje også fordi jeg ikke syntes de var morsomme. Jeg ble sittende igjen og lure på hva som var punchlinen, og nettopp dét er litt av problemet. Sketsjene funker ofte, men noen faller også til grunn gjennom slappe og vage avslutningsreplikker. De klarer ikke helt å samle trådene sammen til noe større. Kanskje fordi trådene er for tynne?

Nydalenrevyen fungerer best når de ikke tenker så mye på å tilfredsstille publikumet gjennom smarte, politiske poenger og avslutningsreplikker. Jeg synes for eksempel ikke de klarer å mobbe Giske særlig smart. Han blir introdusert som en busk med hode som prøver å lokke med seg unge jenter med Smirnoff Ice. Ikke spesielt originalt.

Også parodien av Tom Tvedt med grisenese, løpende etter en dame med en wienerpølsepakke, faller litt for sin enkelhet. Satire burde være mindre åpenbar. Men som nevnt, der Nydalenrevyen scorer høyt, er når de ikke skal ta opp politikk direkte.

Musikken er rocka

Når de klarer å slå seg løs og bare gå løs på kjendiser som Sophie Elise, snurte vegetarianere eller overbeskyttende småbarnsmødre, med lange monologer fulle av gode observasjoner. Disse sketsjene varer også lengst, noe som tyder på at manusforfatteren har hatt mest på hjertet her.

Musikken er mer rocka enn vanlig, og bandet er tight nok. Et par sure toner her og der gjør at man sitter igjen med inntrykket av at dette er studenter og ikke musikere. Men alt i alt godkjent av bandet. Vel blåst av Nydalenrevyen.