Deltidsmunken Trygve Panhoff guider oss inn i stillheten i klosterruinene på Hovedøya

— Vi må passe på klosterruinene og omgivelsene, og det kan vi gjøre mens vi øker livskvaliteten vår, sier deltidsmunken. Javel? VårtOslo tester påstanden!

Støy. Det er støy både utenfor og inni meg i Oslo iblant. Gjentagende tanker om små og store problemer, gjentagende bråk i byen som stadig bygges om og bryter fram. En diesellastebil, en ambulanse, hele denne bråkete byen vår farer forbi og rett inn i sjela av og til. Er den nå forresten egentlig også min? Har jeg egentlig fått feste i byen her?

Klosterruinene forsvinner gradvis

I ferga ut til Hovedøya blir tanken med. Sammen med de andre tankene som popper opp i den egentlige diskusjonen vi fra Riksantikvaren har, om hva som kan gjøres for å begrense slitasjen på de vakre klosterruinene våre. De stakkars ruinene. Disse som utgjør massive historiebøker i landskapet vårt, med spennende spor og tilhørende fortellinger etter flere hundre års historie – de forsvinner gradvis. Alle kjemper om ordet, for vi er alle ivrige etter å finne en løsning på problemet.

En av de synlige linkene mellom oss nå – meg og deg - og de som var her i middelalderen, viskes ut raskere enn nødvendig. Det skjer når engansgriller slenges på steinene fra 1100-tallet, og får dem til å sprekke opp, og når barn og voksne ser på ruinen som et klatrestativ og bryter de eldgamle steinene løs.

Det er noen hundre år siden folk oppfattet at det var en hellig plass her ute. En hellig plass som mennesker skulle trå varsomt rundt og hente styrke fra. Millioninvesteringer for å bevare rester etter historien vår kjemper mot barnestøvler, skriblerier og engansgriller. Til tross for alle forbudsskilt og påminnelser om at dette er beskyttet av kulturminneloven. Hvordan skal vi løse dette?

Kan man hente styrke i ruinene i dag?

Jeg får tid til et blikk på Instagram, før jeg hjelper noen med sutrete mann og mange bæreposer ut fra ferga. Er det noen som har bekreftet meg, tro – ved å like et bilde? Det hadde vært hyggelig.

Et hopp i land – noen skritt opp bakken, så ligger den der. Den har det ikke travelt og vil absolutt ingenting, den rare kolossen. Den har vært her en god stund og vitner om at det har vært folk her i byen med veldig sterk vilje før. Den underlige formasjonen og bråket som plutselig blir erstattet av stillhet og sjøluft får kroppen og hodet forbausende raskt inn i et annet modus. Jeg får plass til å tenke på intervjuet jeg hadde med Trygve Panhoff. Han er ikke ordinert, men selvoppnevnt deltidsmunk. Han sier at dette er et hellig sted, et sted man hentet styrke fra tidligere. Kan det være slik at det fungerer litt fortsatt?

Trygve sa at det fortsatt fantes rester etter et rom her inne, hvor jeg kan sitte ned – med god samvittighet, for steinene der er temmelig nytilførte. Et firkantet rom der prestene brukte å samles. Her inne er det rom for drømmen Trygve har: At Oslos befolkning skal bruke klosterruinene til å ta en pause og hente seg inn. Enkel meditasjon er så godt for oss, det er vitenskapelig bevist, sa Trygve med overbevisning.

Jeg setter meg ned på den kalde steinen for å se hva som skjer. Det er som å endelig slå av motoren og gå videre for bare seil. Nesten helt stille.

Deltidsmunken Trygve

Trygve Panhoff er en usedvanlig mann, det merkes i møte med ham. Øynene hans glitrer. Antagelig glitrer de av kjærlighet til middelalderen og alle gode historier han sitter inne med. Han deler dem så gjerne.

Trygve tar deg rett inn i eventyret om Hovedøya klosterruin; hvorfor den står der, hva den rommet før – og hva ruinen kan gi deg i dag. Trygve har engasjert seg på øya i mange år. Som lærer, som guide og deltidsmunk, og som medlem i dukketeateret som var her ute. Hans ønske er at vi ved vårt neste besøk tar med oss utgangspunktet for klosteret som en gang sto der, og slutter å tulle med ruinen.

— Jo eldre jeg blir, jo mer skjønner jeg at tankegangen munkene studerte og fulgte har mye for seg. Og jeg opplever at deres levesett blir mer og mer aktuelt i vår oppkavede verden. Måtehold, ro, respekt for naturen og ikke minst respekt for menneskers ulikhet. Aksept, kjærlighet og tillit. Å være sammen i stillhet – og å vise kjærlighet til alle, sier Trygve.

— Stillheten var helt essensiell for munkene som arbeidet og ba sammen. Kjærligheten til hverandre også. Blir vi lykkeligere av alt bråket og av å streve for å skinne alene, tror du? Av å dunke hverandre i hodet?

Hovedøya – stillhetens øy

Deltidsmunken forteller om drømmen han har, om at Hovedøya, og særlig klosterruinen, skal bli et sted folk igjen søker stillhet og styrke. I stedet for å ta med livets bråk også hit. Han mener plassen er ideell.

— Ruinene står på et hellig sted. Her er det godt å være. Sjøreisen ut gir en følelse av å frakobles byen.

— Så vi trenger ikke ta flyet til India for å lære Yoga? Det er bare å vende blikket innover etter båtturen til Hovedøya?

— Javisst. Vi kan lære av munkene som var her. Her arbeidet de i stillhet og nøysomhet, for å gi plass til det guddommelige i seg selv. Uansett hvilken tro man har, kan man ha godt av å besøke dette stedet, med blikket vendt både utover og innover. Meditasjon er jo så fabelaktig for helsa, og det ligger godt til rette for en pause her.

— Klarer vi å få barn til å slutte å klatre? Er det ikke litt som å sette forbud mot å lage snøball av kram snø?

— Også barn trenger stillhet. Da jeg drev dukketeater, kunne vi få inn de mest bråkete ungene ut på øya. Vi satte dem på sporet, og det funket så godt. Jeg oppfordrer foreldre og lærere som har med seg unger hit til å invitere barna med på en stille stund sammen. Vi har mer enn nok andre plasser å bråke på og bråkes med. Slå av den mobilen. Bare vær her og fyll på med litt ro. Dette er godt for voksne også.

Blir du med, eller?

Munkens fromme ønsker og tips til god ruinvandring:

• Trygve vil at ruinen skal få være så intakt og innholdsrik som mulig, også for kommende generasjoner. Bruk de faste grillene på øya, vis respekt for ruinen og la være å klatre på den.
• Nordmenn kan lære noe av innvandrere, mener Trygve. De pakker med seg mat og samles under de høye trærne. De er sammen her ute i timevis.
• I tårnet må du gjerne gå trappene opp og vinke ned. Men ta deg tid til å titte til venstre, et par trappetrinn opp. Der finner du noe som antageligvis er runer.
• Det er fint å finne korsgangen som en gang sto der. Gå rundt klosteret i stillhet, som munkene gjorde. De gikk i stillhet for å være i Guds nærhet – du kan jo selv velge innhold for din vandring.
• I presterommet kan du sitte, og kanskje meditere? Der er det nytilførte steiner, og ikke så farlig om du sitter ned.
• For den riktig interesserte finnes det et vell av litterære kilder til cistercineserne-munkenes tankegods: Ta en tur på biblioteket og les deg opp! På www.nb.no ligger mange kilder digitalt. Kanskje du finner inspirasjon til vandringen din?