Håp for hundekreft
Det er i grove trekk lite som skiller kreftbehandling hos oss og familiehunden. Foto: Evidensia

Håp for hundekreft

Skal du bli en gammel hund, må du regne med å ha kreftspøkelset hengende over deg. Bikker man ti år på baken, bukker rundt halvparten av alle hunder under av kreft. Mest sannsynlig legger man ut på sin siste reise hos dyrlegen før det går så langt. Dyret skal ikke lide.

For i motsetning til oss mennesker, som kan forberede oss mentalt på en brutal og langvarig behandling som kanskje gjør en frisk, vil ikke hunden ha noen forståelse av dette, og da er vi over i et landskap av dyreplageri.

– Vi vil ikke gi noen behandling som gir store bivirkninger. Det betyr for eksempel at vi behandler dyrene med cellegift som gjør at de ikke føler seg syke av behandlingen, til gjengjeld er det ikke sikkert at vi kan kurere det helt. Men vi synes det er bedre at de føler seg friske i halvannet år, enn at de blir veldig dårlige av behandlingen, forteller Monica Heggelund, sjefsveterinær ved dyresykehuset Evidensia i Oslo.

Den lumske og dødelige beinkreften

Ellers er det i grove trekk lite som skiller kreftbehandling hos oss og familiehunden, vi snakker kirurgi, cellegift og stråling. Sistnevnte må man til Sverige for å få, men ellers tilbys det meste her til lands. Det gjelder å oppdage sykdommen så tidlig som mulig, og som eier kan man gjøre noen enkle grep i hverdagen for å følge med litt.

– Ta på hunden. Bli vant til å ha et forhold til hvordan magen kjennes ut, sjekk slimhinner, hvordan ser tannkjøttet ut. Kjenn nedover langs bena, ikke hver dag, men kanskje hver fjortende dag. Har du mer enn et klappe-på-hodet-og-ryggen-forhold til hunden din, er det mye lettere å finne avvik.

– Sjekk etter de små symptomene. Om den drikker mer og spiser mindre, sånne ting. Hunden kan godt logre med halen og ha lyst til å gå tur, selv om det er noe alvorlig galt med den. De vanligste formene på hunder er jurkreft og lymfekreft, samt den lumske, svært smertefulle og dødelige beinkreften, som gjerne oppdages når det er for sent.

Forskere opptatt av dyrekreft

– Noen raser er mer utsatt enn andre, enten generelt eller for spesielle kreft typer, for eksempel Berner Sennen-hunden, boksere og noen av retrieverne.

Den ultimate kreft testen finnes dessverre ikke. Men man kan gjøre grundige undersøkelser og bruke de samme verktøy vi kjenner hos mennesker.

– Det er hele tiden en balansegang. I tillegg til dyrevernaspektet, er det selvsagt snakk om økonomi, for dette er det du som dyreeier som må betale. Etter hvert blir det de to tingene som begrenser hvor mye vi skal gjøre, mer enn hva vi kan gjøre og hva teknologien tillater oss å gjøre.

Teknologi og vitenskap tillater oss å gjøre stadig mer. Det forskes intenst på kreft, også hos hunder. Det er flere ting som gjør det gunstig å forske på hund, utover et brennende engasjement for dyrehelse.

Mange små svar

– På en del kreft former er det ganske likt på hunder og mennesker, og det har vært en del fokus på såkalt komparativ forskning, sier Kristin Wear Prestrud ved Norges Veterinærhøgskole og daglig leder i stiftelsen Forskningsfondet kreft hos hund.

– Hunder har kortere livsløp, de vokser fortere, blir fortere voksne. Vi ser tendenser raskere. I noen av prosjektene våre har man kunnet tilby hunder ny forskning og behandling som de ellers ikke ville ha fått, via prosjekter som også har relevans for mennesker. Det er en vinn-vinn-situasjon.

– Er det her vi kommer til å løse kreftgåten?

– Hehe, kanskje. Men kreftgåten består av veldig, veldig mange små svar. Det er ikke så lett å løse den store gåten i én operasjon. Prestruds hund, cocker spanielen Mir, ble frisk for jurkreft i 2012 og deltok i år i redningsarbeid etter jordskjelvet i Nepal, hvor den bidro med å snuse frem en kvinne fra en ruinhaug etter over fem døgn begravd. Vinn-vinn, indeed.



MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer