Østmarka er full av mysterier. Skog, stein og eventyrlyst i Lutdalen

La oss presentere dagens gjest: Han er langbeint og spretter over myrhull og bekker. Han er langhåra under lua, han tar av seg brillene når han skal se bedre, han er lys i smilet, og har et hode fullt av undring.

Han er ingen ringere enn Reidar Müller, geolog, journalist og forfatter. Skogens historie er hans nyeste bok, og det er derfor han er med oss. Vel, nesten bare derfor. Vi vil vite litt om stein også. For fjellet i Østmarka er innmari hardt. Det har vi merket, for vi har tryna nok ganger.

Sara Linea og Katja Johanne Pihl brenner for hverdagsturene, de unike opplevelsene i nærskogen, for markahistorie, markahumor og oppdagerglede i osloområdet. De står bak bloggen Søstrene Pihl og er faste gjester i VårtOslo. Du kan også følge dem på Facebook og Instagram (sostrene_pihl).

• Les flere saker i serien Ut på tur med søstrene Phil her.

Vi har slått skeiv et par kameralinser, bristet et par halebein og knust noen drømmer på glatte berg. 

Har villet dra med Reidar lenge

Reidar kan lære oss hvorfor det er sånn. Og det er vårt yndlingsspørsmål: Hvorfor. Er. Det. Sånn. Etterfulgt av hvordan og hva. Og hvis-om-atte. Vi har lest Skogens historie fillete allerede. Den har eselører og rifter i omslaget. Den har understrekninger og spørsmål. Den har smilefjes og utropstegn. Den er et intensivkurs i skog. Reidar har stått svært langt oppe på lista over drømmeturkamerater, faktisk helt siden den første boka hans, Det som ble Norge, kom ut. Med Skogens historie hadde han egentlig ikke noe valg.

Det var Lutdalen som var målet. Vi vil lære alt om Lutdalen. På tur med Reidar lærte vi mye om den før vi i det hele tatt kom dit. 

Det er mange veier til Lutdalen. Vi valgte en sti omtrent direkte øst-vest hjemmefra. Det er ikke den raskeste, men den leder oss langs livlige bekker, bratte skrenter, den byr på skogbunn med den grønneste mose, gamle grantrær og flyttblokker, huler, myrer…

Bjørk og furu før istiden

Grana er det yngste treetslaget i skogen. Det er rart å tenke på, for den er jul, den er ved, den er søte granskudd om våren, den er Hans Børli, den er fuktige, mørke daler og mysterier. Den er norsk skog og svenske julesanger. Grana vandrer sakte vestover, som en hær av Tolkiens troll går mot Hobbittun. 

«Hvis vi hadde gått her for 1.500 år siden, ville det vært en edelløvskog her,» sier Reidar. Vi ser brune granstammer overalt og strever for å forestille oss det. «Det var bjørk og furu som kom hit først etter istida. På en av turene mine i Østmarka traff jeg forvalteren på Ekeberg gård i Enebakk. Han fortalte at da de skulle lage en ny skogsvei, krysset de en myr, og der fant de svære eikestokker. Tenk det, å vandre i en eikeskog! Nå har grana fortrengt det meste av løvskog i Østmarka. Gi det noen år til, når Mika er voksen, så er det nesten ikke løvskog igjen. De blir rett og slett skygget ut.» 

Eika lever 500 år og dør i 500 år

Da isen forsvant for omkring 10.000 år siden, lå Østmarka blankskurt og tom. Så fort jordsmonnet var godt nok kom de på rekke og rad – bjørk, furu, or, osp, og rogn, og senere en edelløvskog med vide trekroner. Først for 1.400 år siden kom grana med en kjølig, fuktig vind og fortrengte, fortrenger, dem alle. 

Vi har skrevet om eika før – treet som lever i fem hundre år og dør i fem hundre år. Det samme gjelder alle trær, dog i et kortere tidsperspektiv. 

Reidar skriver det fint i boka si:

Hundre, tre hundre eller fem hundre år kan det ta, men til slutt stiger ikke sevjen lenger om våren, knoppene springer ikke, og bladene kler ikke lenger trekronen. Treet dør. (…) I stammen har biller og larver gravd ut små ganger i veden som minner om håndskrift. Ingenting er mer levende enn et dødt tre – moser, lav, kjuker, fugler og biller – og det er med tanke på artsmangfoldet at fredningen av skogen ofte trekkes frem. For av de drøye 44 000 artene som lever i Norge, antar ekspertene at 60 prosent finnes i skogen. Hvis vi hever blikket og ser globalt på dette, lever halvparten av verdens arter i regnskogene, skjønt den dekker bare seks prosent av jordens overflate. Dessuten er det antatt at 80 prosent av verdens biodiversitet er knyttet til skog. 

— Trenger hardrockere

Fjellet under skogen i Lutdalen er spennende, men nesten usynlig. Det er bratte åssider, Lutvann i den ene enden og Nøklevann i den andre. Dalen er en forkastning, dog vi vet ikke hva slags, og ligger midt mellom et felt med biotittgneis og et annet med båndgneis.

 «Dere trenger noen sånne hardrockere,» sier Reidar. De kan mer om grunnfjell og sånn enn jeg. Jeg er en softrocker, en som driver med de såkalte sedimentære bergartene.» Likevel, han forklarer opprinnelsen svært godt: 

I Østmarka kan vi i det ene øyeblikket vandre langs de furukledde åsene som løper nord-sør, for så å stige ned i dype, ufremkommelige dalsøkk. Dette ulendte landskapet ble lagt i støpeskjeen for én og en halv milliard år siden. Først størknet bergarter nede i dypet under den gotiske fjellkjeden, for så, noen hundre millioner år senere, å bli dyttet videre ned i dypet under den såkalte svekonorvegiske fjellkjede. Siden kollapset fjellkjedene, ble tæret bort der is og vann skuret seg ned i de bergartene som eroderte lettest, og dermed ble de harde, bestandige stående igjen, nesten som kvistene i et gammelt gulv. Nå står de der, de nord-sørgående dalsøkkene og høydedragene, typisk for Østmarka, en evighet senere, og får en fottur eller skitur som går øst-vest til å bli en strabasiøs affære (s 99).

Stri kråkefot og heksemel

«Og denne! Vet dere hva dette er? Dette er stri kråkefot! Den er like gammel som bregnene, eller det vil si, planter i dens familie, ble 30-40 meter høye for 300 millioner år siden! Vi kan tråkke på dem nå, men de tenker, hvis de kunne tenke da, at ja, bare gjør det. Vi vil være her lenge etter at dere er borte! De er typiske overlevere.»

Vi vet at stri kråkefot, som føles litt ut som lær under fingrene, har helt egne overraskelser. Sporene danner et pulver som er lysegult og kalles heksemel. Før ble det brukt på apotekene til å rulle piller i, det ble brukt mot sår hud og mot brannsår. Og i mer moderne tid, som overflatebehandling i gummihansker, og ikke minst: som eksplosiv i pyroeffekter!  Av ormetelgens rot ble det i før i tida laget en virksom, men ikke helt ufarlig, folkemedisin mot bendelorm – derav navnet. 

— Skogbrann kan faktisk være bra

Der vi gikk blant disse eldgamle plantene og den ferske granskogen, var vi hjertens enige i en ting: De aller fleste nordmenn burde vite mer om skogen de tar for gitt. Hvis vi lærer om plantene, og trærne, om dyra, om fuglene, om insektene, om mørket og lyset, om overtroen og om vitenskapen, da ville verden være et bedre sted å leve. Hvis vi bruker skogen og det den kan gi klokt, vil vi også forstå den. Nøttekråka ropte i samstemthet fra ei furu. 

«Sånn skog som dette, den kan ha godt av brann, altså. Vi må ikke være så redde for flammer. Skogbrann var ganske vanlig før, og skogen kan ha godt av den. Hvis det brenner her nå, vil den kunne ta med seg alle grantrærne, og den vil gi rom til nye arter, andre typer trær, som bjørka. Det har nesten ikke brent i norske skoger på 150 år.»

Pyritt har lurt mang en gullgraver

Dette kan forskning bekrefte. I Varaldskogen har det blitt analysert stammeskiver fra furuer. Forskerne fant 62 branner siden svartedauen. De eldste brannskadene var over 700 år gamle.

Funnene viser en tydelig trend: Fra svartedauen og til 1600-tallet brant det i ny og ne, sannsynligvis naturlig antent av lynnedslag. Fra 1600-tallet og til midten av 1800-tallet brant det mye hyppigere. Dette skyldtes skogfinnene og deres svedjebruk. Men i takt med at tømmeret fikk større verdi ble det innført lover mot slik bruk av skogen.

Siden Lutdalen stort sett er dekket av skog, tilbrakte vi tid ved Lutvannsbekken. Der fant vi mye spennende, blant annet denne pyritten, som tilfeldigvis hadde falt ut av Reidars lomme og landet akkurat der hvor Mika kunne se den.

«Pyritt har lurt mang en gullgraver,» smilte Reidar. Hardheten av dette mineralet er så høy at det ikke lar seg risse med kniv. Det finnes definitivt i Østmarka, faktisk er det det mest alminnelige og utbredte kismineral.

Carl von Linné er en inspirasjon for oss. Han sa: «Omnia mirari etiam tritissima – Undre deg over alt, til og med det hverdagslige.» Denne boka er full av undring, læring og også mestring. Den handler ikke bare om skog, den handler om sporing av det mest diskuterte dyret i Norge – ulven. Det er årets julegavetips fra oss – både til dem som er glad i skogen og til dem som ikke er det, for de kan bli det.

• Denne artikkelen har tidligere blitt publisert hos Søstrene Pihl.
• Les flere saker i serien Ut på tur med søstrene Phil her.