Klassisk kabaretkunst fremført med skremmende høy sanglig kvalitet og gummitryne

Anmeldelse av: Hanne T. Asheims "Tørst av alt". Sted: Gamle Raadhus Scene

Kabaretformen er ikke veldig synlig her til lands. De fleste ser kanskje for seg sekstitallets magre franske visesangere med alpelue og svart høyhalset genser, dertil iført kassegitar, verdenssmerte og stor tonnasje av tapt kjærlighet.

Hanne T. Asheim derimot, leverer noe helt annet og friskt der hun sitter ved sitt sorte flygel, i rød og blinkende aftenkjole. Den historiske salen er fullsatt og meget kvinnsterk.

Her glimter det av kulturell kapital på hver eneste velurtrukne stol, og de fleste sitter selvsagt med et glass vin i hånden, noe denne kvelden skal handle om på absolutt alle måter.

Sitter som et pistolskudd

Asheim er som tekstforfatter blant de beste og mest respekterte, og la meg si det først som sist: her snakker vi ikke nødrim og halve poenger. Tekstene er kresne og finslipte - de sitter kort sagt som pistolskudd, og blir framført med skremmende høy sanglig kvalitet og, noe jeg faktisk ikke var klar over i hennes tilfelle, et gummitryne som går Yngvar Nummes en høy gang.

Temaet er alkoholen og vårt kjærlige og iblant trøblete forhold til den. Vi nordmenn er jo oppdratt i protestantisk ånd og bor i et land der synd og skam videreføres gjennom navlestrengen, og snart også skal pryde våre vinflaskers etiketter.

I motsetning til land som Italia, Spania og Frankrike, som ser på vin som et landbruksprodukt, har puritanerne her i nord innprentet oss så grundig at den skinnbarlige Satan ganske sikkert befinner seg på lur i enhver flaske på polet.

Et grådig barn

Men hva er for mye? Hva er passe? Når tipper det over, og hva kan man egentlig spørre fastlegen om i denne delikate sakens anledning? Hva skjer hvis nordmennenes elskede vinmonopol stenger dørene - en hel dag - på grunn av den forhatte pestilensen?

Asheims skillingsvise, kompet av harpeleik, avstedkommer brøl i salen, og det av damer man ikke tiltror veldig mye brøling sånn ellers.

Hennes innrømmelse av at hun var "et grådig barn" og likegodt fortsatte med det inn i voksenlivet, er en perle. Likedan historien om hennes aller første møte med alkoholen, som gir gjenkjennelse for de aller fleste, selv de som aldri noensinne har hørt ordet Liebfraumilch.

Selv det relativt velbrukte temaet om julebordsfylla klarer hun å gi en helt og holdent overraskende vri på. Gjenkjennelse var det også svært mye av i salen når Asheim gir oss den kostelige sangen om livsnyterne Trine og Per, som sitter på balkongen et eller annet sted i utlandet med sin chablis og er å, så blasert-trette av all denne feriereisingen.

Vi får endatil oppleve elevert bruk av eksotiske instrumenter som sag og spilledåse, sistnevnte sammen med en ganske så tøff og selvransakende monolog.

En instant klassiker

Denne forestillingen tilbyr så mye å glede seg over at det bare er å oppfordre folk til å gå mann (og kvinn) av huse. Den fortjener et langt liv på scener over det ganske land, og la meg røpe: Epilogen (som da selvsagt kommer helt til slutt), er saft suse meg en regelrett, instant klassiker.

For oss som har fusket med humor i tredve år er det jammen ikke ofte vi ler så høyt at parykken til foransittende publikummer flytter på seg, men det skjedde altså denne kvelden. Det skulle altså en sidensvans til! Og den var ikke edru.

Denne kvelden kunne vi virkelig høre en verdig arvtager til amerikanske satirikeren Tom Lehrer. Gratulerer til Hanne T. Asheim, og selvsagt - skål!