UFO-bygda er en triviell framstilling av store spørsmål

Der det er lys, er det liv? Nationaltheatrets torshovgruppe tar på seg oppdraget å undersøke om det finnes liv utenfor jordkloden. UFOer har vært å se i Hessedalen, og gruppa har reist dit for å finne svar.

Stykket baserer seg på faktiske hendelser på 1980-tallet. I Hessedalen, i Sør-Trøndelag, er det observert lys på himmelen, godt dokumenter med videopptak og bilder. Ingen har egentlig kommet nærmere noe svar på hva som har hendt.

Dessverre blir det ikke så interessant som man kunne håpt. Teaterstykket ramser opp en tidslinje på hva som har skjedd, fremfor å kaste seg ut på dypt vann for å diskutere gåten og de eksistensielle problemstillingene de ramser opp.

I stykket blir himmelen i Hessedalen streamet, i håp om at vi sammen kan finne ut av gåten. Torshovgruppa prøver å vise at alle mennesker, også bygdefolk stiller de store spørsmålene om livet.

Ekstremt interaktivt stykke

I foajéen, mens publikum venter, er det plassert TV-bokser av den gamle slaget rundt omkring. En NRK-reportasje fra 1980-tallet blir spilt om UFO-bygda Hessedalen – folk har observert lys på himmelen.

Rett etter reportasjen, faller det ned en trapp fra taket, og skuespillerne stiger ned og snakker med publikum. Vi blir ført til leirbålet på scenen for å fortsette praten. Stykket er ekstremt interaktiv, og mine forventninger skrus skyhøyt til værs.

Ramstad overbeviser

Vi sitter rundt bålet og venter på lyset, uten at noe særlig blir gjort eller sagt. Skuespillerne forteller historier om å vente. Og jeg venter på noe mer. Det som imidlertid frelser forestillingen er fremføringen til Håkon Ramstad. Ramstad er en karismatisk mann som overbeviser med sine historier.

Flere ganger under stykket lurer jeg på om skuespillerne improviserer, ettersom det blir litt kjedelig. Jeg faller ut og retter i stedet fokuset mot publikum. Det er fascinerende å legge merke til at det er så mange som har kommet fra Hessedalen til premieren. De lever seg godt inn i stykket med latter og kommentarer, stolte over at noen representerer dem på en scene i Oslo.

Det er først når det har gått langt over en time at noe fanger oppmerksomheten min. Skuespillerne blir omgjort til forskjellige karakterer som representere forskjellige symboler.

Uklart budskap

Herman Bernhoft blir nyfødt som en sjaman og har som mål å dra oss inn i en sjelereise. Ingjerd Egeberg kommer tilbake som et bestemt og dominerende romvesen, som har lagt en plan for menneskeheten. Janne Heltberg blir en fjollete robot, som er i ferd med falle sammen.

Forestillingen avsluttes med at Håkon Ramstad, i undertøy, representer supervesenet mennesket.

Transformasjonen gjør forestillingen interessant. Under denne scenen stilles reflekterte spørsmål om valg vi mennesker har tatt. Budskapet kommer tydeligere frem.

Stykket har stort potensial, og jeg mener det kunne blitt veldig bra. Men samtalene rundt bålet inneholder for lite, og budskapet må komme tydeligere frem, tidligere i stykket.