Regn på kafévindu
Regn på kafévindu. Grafikk: Terje Børjesson

Asfaltepistler fra Tigerstaden

Greta – en løvetann i rosebedet

I det rosebedet Grønnløkka har blitt, er det fremdeles noen løvetann som stikker huene opp – og som til og med har morsomme smilerynker å by på.

Bang – så åpna Tor, eller hvem det nå er som sitter der oppe og bestemmer hvor mange millimeter nedbør det skal ramle ned på bare et par minutter, alle slusene. Uansett hvem det er, så blei jeg i hvert fall gjennomvåt på rappen og fikk redda meg inn på nærmeste serveringssted – eller rettere sagt VI.

Jeg kolliderte med henne i døra, like dyvåt som meg sjøl. Og det var sånn jeg blei kjent med Greta.

– Født Grønnløkkajente, ved Birkelunden, og er det fremdeles, men nå i Markveien, smilte hun mens sminka forsvant under et strøk med servietten – det var da jeg så at hu var godt voksen, men med gode og morsomme smilerynker.

FAKTA

Asfaltepistler logo

Asfaltepistler fra Tigerstaden er Terje Børjessons småbetraktninger om livet i byen, fra 50-tallet og frem til i dag. Flere av disse tekstene finner du i Gatelangs med kamera og noen bakgårdsbetraktninger.

Jeg skvatt til

Vi blei sittende og småpludre om løst og fast mens regnet sklei nedover ruta og gjorde Grønnløkka uskarp.

– Nei, fanker’n, jeg må stikke… Ha det! Åsså forsvant a over Thorvald Meyers gate i regnet, som hadde dempa seg betraktelig.

– Der var du igjen, ja… Du skvetter jo til litt når du rusler nedover Markveien i egne tanker med en grønn polpose i hånda og noen plutselig tar deg i armen og sier: Der var du igjen, ja…

Løvetann i rosebedet

Vi satt oss på benken nedafor Habben, eller rettere sagt: det som en gang var Habben, med hvert vårt pappkrus fra Kaffebrenneriet i finværet mens kvikksølvet i gradestokken bare klatra oppover og oppover.

– Tja… jeg er vel en løvetann i rosebedet – sånn som det har blitt her på Løkka, mener jeg. Hun fikk noe fandenivoldsk innimellom smilerynkene.

– Med en kvadratmeterpris på bortimot 70.000, sier det seg sjæl at utleieprisene blir like eventyrlige.

Millionær

– Jeg blei gjeldsoffer da bankene… og arbeidsplassen min, gikk over ende på slutten av åttitallet, og vipps… før jeg visste ordet av det, hadde jeg blitt millionær… i gjeld.

– Men det gidder vi ikke snakke mer om – jeg klorer meg fast i krypinnet jeg leier, og veit alt om ti-kroners-marked og hvor det er tilbud, men som faren min sa: Så lenge det er liv, er det håp.

Og det er jo sånn, da: I det rosebedet Grønnløkka har blitt, er det fremdeles noen løvetann som stikker huene opp – og som til og med har morsomme smilerynker å by på.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer