Fotograf, kunstner og Torshov-beboer Line Bøhmer Løkken laget årets vakreste bok. – Noen sier herregud, det er jo bare stygge bilder

I mai ble fotoboka hennes, Immersed in Stone – Black Ice, kåret til «Årets vakreste bok» ut av totalt 263 bidrag.

Prisen deles ut til et bokverk, der utformingen i sin helhet sett i sammenheng med innholdet er tatt i betraktning.

Vi møtes på Åpent Bakeri. Line er kledd i jeans og en tynn, blå ullgenser over en hvit skjorte, og det slår meg at fargeskalaen ligner de duse fargene hun ofte bruker i kunsten sin. Bøhmer Løkken utstråler en rolig varme og virker avslappet, til tross for at hun ettertrykkelig forklarer at hun ikke er noe glad i verken kamera eller båndopptaker.

Hennes svake ubekvemhet med å stå i sentrum, indikerer at Line er en kunstner som trives best i bakgrunnen og helst lar verkene sine tale for seg selv. Men det tar ikke lang tid før hun slapper litt mer av (kanskje hjalp det med en kaffekopp mellom hendene). Da har hun heldigvis mye å dele om sin nyeste bok, kunst og forhold til naturen.

– Oi, hva skal jeg synes nå?

Grafill, bransjeorganisasjonen for personer som arbeider med eller studerer design og illustrasjon, arrangerer en årlig prisutdeling. Prisen hyller den grafiske og visuelle delen av den omfattende prosessen enhver bokproduksjon innebærer.

• Les også: Lyst til å se insekter i menneskestørrelse? På Rådhusplassen kan du møte insektene ansikt til ansikt

Årets utdeling var den 86. siden tradisjonen begynte i 1934, og det var altså Line som stakk av med prisen «Årets vakreste bok» for 2019.

Når jeg spør henne om hvordan det føltes å vinne prisen, sier hun: –Det er artig å se at hensikten min med utformingen, at den skal være tematisk og passe med innholdet, har fungert. Jeg tar ikke nødvendigvis de valgene jeg gjør for at det skal bli finest totalt sett, men for at de skal passe med bokas konsept.

Med en liten latter fortsetter hun: – Det er ikke nødvendigvis fine fotografier, noen sier; herregud, det er jo bare stygge bilder. Det er bilder som enten treffer folk eller ikke. De som blir berørte, de blir det med en gang. Andre kan si: oi, hva er dette, skal jeg synes noe nå?

En visuell nytelse

Ingenting ved utformingen til Immersed in Stone – Black Ice er overlatt til tilfeldighetene. Line påpeker at alt fra fargebruk og tekstur på omslaget, til tykkelse, tyngde og bøyelighet har blitt valgt for å komplementere hverandre og skape et helhetlig verk.

Juryen kaller boka «en lavmælt bok som vekker sterke følelser» og begrunner avgjørelsen med at «Den lange sekvensen med utfallende sort-hvitt fotografier i et isdekket landskap vekker en melankolsk følelse som behagelig brytes av noen lyseblå sekvenser under vann… Omslagstrykket, hvitt på en sort, sandpapiraktig overflate er en genial løsning... Immersed in Stone - Black Ice har et omslag som er både en taktil og en visuell nytelse».

Denne vurderingen samsvarer godt med Lines formål om å gripe mennesker gjennom å vekke ulike sanser og lokke fram følelser hos den enkelte.

• Les også: En stor statue av et romvesen skal plasseres foran Oslo skatehall

Treffer en nerve

Til tross for at det å skape klassiske vakre bilder ikke er hovedhensikten med kunsten, er det tydelig at stilen hennes treffer en nerve hos folk. Dette er nemlig andre gangen hun har stukket av med den gjeve prisen. Også i 2010 vant hun, da med fotoboka «Sandaker vgs».

Boka Sandaker vgs inviterte til debatt om skolesystem og menneskesyn. Men i motsetning til de fleste andre prosjektene til Bøhmer Løkken, som er samfunnsaktuelle, hadde Immersed in Stone – Black Ice ingen slike intensjoner. Tvert imot ble ideen om boka unnfanget under en flere dagers tur alene i Jotunheimen.

Det egentlige hensikten med denne turen var å samle materiale til et fotoprosjekt om vann samt å teste sine egne grenser ved å klare seg alene på en såpass krevende tur. Imens hun bevegde seg gjennom det dramatiske terrenget, begynte hun likevel å ta bilder av naturen som omkranset henne.

Som en kropp

Mens de fleste av oss hverdagsfotografer tar flere bilder enn vi trenger for å kunne ha noen å velge fra, brukte Line en annen metode:

–

– Jeg tok med alle bildene jeg fotograferte under turen, stort sett i den rekkefølgen de er tatt, slik at de skulle komme fram som en filmstripe. Jeg har ikke gjort noen vurdering av hva som er bra eller dårlige bilder. Fotoene er restproduktet av hele opplevelsen. Etterpå var det akkurat som om materialet bare krevde å bli behandlet, som om det var en kropp som ikke var planlagt, men som jeg måtte forvalte.

Det skal sies at Line ikke brukte et digitalt kamera med uendelig lagringsplass, men brukte film og gikk tom. Til tross for at dette skapte stor frustrasjon der hun stod midt i Jotunheimen, kan det ha bidratt til å øke tilstedeværelsen i enkeltbildene.

Kommer fra Vågå kommune

Det faktum at innholdet til boka ble samlet i et område som Line er godt kjent med, gjør den ekstra spesiell og personlig for henne. Line bodde nemlig i Vågå kommune, som rommer deler av Jotunheimen, fra hun var ni til hun flyttet som 18 åring, og hun er sterkt knyttet til nasjonalparken.

– Naturen hadde en stor plass i barndommen, men jeg kan vel ikke akkurat påberope meg at jeg var så veldig interessert i å gå mye i fjellet før jeg nådde puberteten og skjønte at det var mange kjekke gutter som var på tur der, ler hun.

– Jeg brukte nesten all tilgjengelig tid på telemarkkjøring, klatring eller fjellturer. På våren kunne jeg ikke være på fest etter midnatt, for jeg måtte jo kunne gå på ski dagen etterpå!

• Les også: 50.000 gikk i den største Oslo Pride noensinne. Titusener heiet paraden frem gjennom Oslos gater. Se fotoene

Fornyet interesse i fysisk opplevelse

Fotograferingen har alltid hatt en stor plass i livet hennes. Faren fotograferte mye, og i kjelleren hadde de et mørkerom. Line solgte et bilde til avisa for første gang som 13-åring. Hun tok fotografi som valgfag på skolen og var på utplassering i lokalavisa.

Til tross for den sterke lidenskapen, var det ingen plan om å drive med fotografi på fulltid. Nå er det mange år siden hun har jobbet med noe som ikke innebærer kunst.

– Det er ingen hemmelighet at den stadig raskere utviklingen av teknologi har hatt radikale konsekvenser for fotografiet – hvordan vi lærer om det, hvor lett vi kan dele det og ikke minst hva vi kan formidle med det. Dessuten vises mye av dagens underholdning via en skjerm, og synet stimuleres i langt høyere grad enn følelsessansen.

Blant annet derfor utformet Line Immersed in Stone - Black Ice som en bok, og ikke som en utstilling.

– I gallerirommet ser vi på kunst med en betraktningsavstand og med et fokus på selve bildet. Siden det er blikket som styrer opplevelsen, blir det som oftest sett, ikke følt. Bokrommet er mer intimt og innesluttet.

Inviterer til følelsesmessig reise

Som en motvekt til den digitale utviklingen, har det i løpet av de siste årene vokst frem en sterkere bevissthet rundt den fysiske opplevelsen av underholdning og kunst. I 2015 viste flere markedsundersøkelser, gjort av blant annet Publishers Association og The Bookseller, at salg av fysiske bøker økte fra 2014, og omvendt at salg av digitale bøker hadde sunket.

Senere studier viser lignende resultater. Den mest siterte grunnen til at folk fortrekker fysiske bøker er at de får større glede av den konkrete følelsen av å holde i en bok og at innholdet ikke blir opplevd på samme måte i digital form.

Et nylig utført eksperiment fra Universitetet i Stavanger viste likedan at studenter som pugget pensum fra fysiske bøker husket informasjonen bedre enn de som leste fra e-bøker.

En annen ting Line er opptatt av med Immersed in Stone – Black Ice er at selv om boka er et resultat av hennes erfaring, så skal den invitere til at man utforsker sin egen følelsesmessige reise, slik at hver leser får sin egen subjektive opplevelse.

– Fotografi er så tolkbart, det er avbildninger av hva en har sett. Vi går umiddelbart inn og leser det språklig og prøver å forstå hva det er personen har sett. Men jeg ville komme forbi dette språket. Jeg ville peke mot min erfaring, men samtidig la det være rom for leseren.