Jeg har lyst til å løpe ut av kirken i sinne og protest. Misjon har makt til å gjøre meg illsint

Så skjedde det. Det jeg var redd for. Det som har holdt meg borte fra kirken i alle disse årene. Guarden er nede og jeg har blitt trygg i og glad for folkekirken vår. Jeg har vært rørt, begeistret, forundret og stolt gjennom disse månedene. Jeg har til og med følt meg hjemme.

Og så skjer det. Alt det jeg har fryktet. Alt det jeg var redd. Alt det som har holdt meg borte. Det står der foran meg. Hvert et lite bein i meg har lyst til å reise meg opp og løpe ut. Skrikende forbanna. Illsint og skuffa. Denne gangen slo de meg der det gjorde vondest. Jeg hadde planer om å delta på sommerfest etter gudstjenesten. Smile og snakke med folk. Spørre dem om deres syn og forsøke å forstå, men det går ikke. Jeg makter det ikke. Jeg drar rett hjem i stedet.

Han lytter. Mandinkaen

Det er ramadan. De siste 10 aller helligste dagene av ramadan. Hjemmet er fullt av lyden av koranlesning. Jeg elsker den lyden. instinktivt, rett i sjela. Det er vakkert. Og det er trygt. Jeg avslutter, sier jeg. Jeg kan ikke gjøre dette her. Og så forklarer jeg til mannen min hva som har skjedd.

Han lytter. Mandinkaen. Muslimen. Og han sier at jeg må tilgi den uvitende misjonæren fra Normisjon som fikk holde et innlegg på slutten av gudstjenesten. Jesus er nesten oftere nevnt i koranen enn Muhammed selv, sier han. Og det er ikke misjonærens skyld at ingen har fortalt ham om det. Og på sitt rolige og stillfarne vis, så overbeviser muslimen meg nok en gang om å gå tilbake til kirka. Til å fortsette den reisen jeg har begynt på.

Siterte de ikke Olav H. Hauge her om dagen, sa han? Rørte deg med det diktet? Med gregoriansk sang og vill, lykkelig jazzmusikk? Har de ikke i alle disse ukene forundret og imponert deg? Vil du virkelig gi opp alt det over dette?

Grefsen kirke er vakker

Sannheten er at jeg hadde gledet meg til denne dagen. Det er noe med denne kirken, Grefsen kirke. Den er vakker. På et slags middelalder-møter-funkis vis. Jeg har kikket på nettsiden i vinter en gang, da snøen lå skitten og oppbrukt rundt alle hushjørner, og jeg tenkte nei, jeg vil se den slik den er på bilder. Med strålende grønt gress og trær omkring. Så jeg utsatte det til juni. Midtsommer må være det perfekte tidspunkt å se den på, tenkte jeg. Og utseendemessig slo den til. Den er massiv og den imponerer, Grefsen kirke.

Kirken ble innviet i 1940 av biskop Eivind Berggrav, som sammen med 11 andre prester er malt inn i altertavlen i Ila kirke. Historien om Grefsen kirke begynner allerede i 1898. Det var da man begynte å planlegge kirkebygging der. Kirkegården kom først. Grunnen ble kjøpt i 1899, og i 1904 begynte opparbeidingen av kirkegården som også har et vakkert kapell bygd av kommunearkitekt Harald Bødtker, mannen som også har tegna Ullern og Grorud kirke. Men så ble det stopp.

Ikke før i 1922 kjøpte man grunnen som kirken i dag står på. Kommunearkitekt i Aker, Georg Greve, tegnet kirken. Og i 1940 stod den altså ferdig. Og lenge før jeg satt der og kjente på lysten til å springe ut og vekk, så fikk kirken meg til å si et stort wow. Glassveggen mellom våpenhuset og kirkerommet er fantastisk. Det er også det dekorative og fargerike glassmaleriet på alterveggen. Vakkert.

Det ble kræsjlanding

Jeg er på familiegudstjeneste. En gudstjeneste hvor barna har rom og plass til å være. De har til og med lagt ut matter fremst i midtgangen slik at barna kan ligge-turne-sove-kose seg gjennom gudstjenesten. Genialt. Det er en svært barnevennlig og hyggelig gudstjeneste de har laget. Og jeg ser at både prest og unger koser seg med bevegelsessanger og liv og røre.

Det er også hele tre barn som bæres til dåp denne dagen. Hyggelig. Det er bare det at denne dagen også hadde et annet tema. Misjon. Jeg har problemer med misjon. Hardbarka dype issues. «Det finnes like mange veier til Gud som det finnes mennesker», sa sufi-kirkens grunnlegger, Hazrat Inayat Khan. Frykten for å lede mennesker bort fra sin egen vei er stor. Respekten for andres valg likeså. Så stor at den nesten til tider kan betraktes som fobisk. Så det er ikke bare misjonens skyld at vi kræsjer. Det er også meg. Det er mye meg.

Likevel tror jeg at jeg hadde et slags håp om at denne dagen kunne hjelpe. At nærhet og kunnskap kunne få meg og misjonen nærmere hverandre. At jeg og misjonen ville vandre ut fra Grefsen kirke hånd i hånd, liksom vinkende til verden fra sommerfesten. Slik gikk det ikke. Det ble kræsjlanding. Igjen.

Senegal er et trygt land

De hadde sommerbesøk av misjonærer som holder til i Senegal. De var sendt ut fra denne kirken og har vært der nede i ett år. Og fortellingen begynner bra. Med fotball-VM. Senegal er kvalifisert til VM, og samtlige i både Senegal og i nabolandene vil den kommende måneden sitte klistret til TV-skjermene. Fotball er viktig. En gang gikk Senegal skikkelig langt. Til kvartfinalene. Det kan skje igjen. Spenningen er elektrisk.

Senegal ligger i Vest-Afrika, og landet bygger nå en moderne ekspresstoglinje som får både NSB og flytoget til å se litt pjuskete ut. Det har et spennende storbyliv, flere vakre naturreservat, mange vakre sandstrender, men også ulidelig fattigdom. Reisen mellom by og land kan utviklingsmessig ses på som en reise mellom århundrer.

Men Senegal er også et relativt stabilt land, med en voksende økonomi og en relativt høy trygghet for befolkningen. I byene finnes det et moderne og godt helsevesen, som langt fra alle har tilgang til, og i utkanten er tilgangen til helsetjenester flere steder så å si ikke-eksisterende.

Landet har en i hovedsak muslimsk befolkning, men det finnes en kristen minoritet, spesielt hos seher-gruppen, hvor også landets første president kom fra. De har også et vakkert og godt besøkt pilegrimsmål, Popengunie, hvor biskop Marthuin Picarda i 1887 gikk en tur på den vakre stranden og bestemte at dette ville være det perfekte stedet for å opprette et kapell til ære for Gud og den sorte madonna.

En knyttneve i magen

Men vår misjonær er ikke hos seherne. Han er hos mandinkaene eller malieekene, som han kaller dem. Og når han går opp på talerstolen og betegner mandinakene som «upløyd mark», så er det som om han gir meg en knyttneve i magen.

Hvor godt kjenner han dette folket? Når han kan bruke slike ord? Kjenner han til mannen bak Mali-imperiet, Sundiata Keita? Til Kangaba og de store gamle kongedømmene i Mali og Ghana? Den ubrutte kongerekka. Før katastrofen. Før det store tapet mot fulaninene, de «fleipende søskenbarna». Det er det de kaller hverandre fulaniene og mandinkaene.

De har vært i store kriger mot hverandre, tatt hverandre som slaver og solgt hverandres barn, men de er også venner. Nabofolk. Slik er det nå og slik var det før den store slavehandelen som i hundrevis av år frarøvet dette stolte riket store deler av befolkningen sin.

Nøyaktig hvor stor andelen var, er vanskelig å si. Men den var svært, svært høy. Slavehandelen var en katastrofe som rammet mange folk hardt. Mandinkaene ble spesielt hardt rammet fordi portugiserne i de tidlige fasene av slavehandelen ønsket slaver som var gode på jordbruk, som mandinkaer som kunne dyrke ris.

Senere tenkte man at det var enklere med slaver som kunne kommunisere med de slavene man allerede hadde hentet. Men selv ikke det at hele generasjoner av unge mennesker ble stjålet knuste historien, kulturen, religionen og vissheten om hvem de var.

Mektigere enn noe europeisk land

De trekker sine aner tilbake til Bilal, en av profeten Muhammeds mest trofaste følgesvenner, kongsrekka han kom fra, kongen som samla Mali til ett enormt rike: Manding Empire. Større, mektigere og bedre organisert enn noe samtidig europeisk rike. Riket som på 1300-tallet til og med havna på europeiske kart etter at Mansa Musa, historiens rikeste mann, dro på pilegrimsreise til Mekka og hadde med seg så mye gull på reisen at gullprisen falt i Egypt i 12 år etterpå. De var handelsmenn, mandinkaene. De kontrollerte de store, rike handelsveiene. Gull, slaver og salt.

Mansa Abubakari II, han som kom før Mansa Musa, nådde trolig også Amerikas kyst. 180 år før Chrisopher Columbus. Med 2200 skip. Fullasta og rigga for handel. Og så var det Timbuktu. Et islamsk læresenter fult på høyden med det man fant i Cordoba, i Fez og i Cairo.

Vitenskapssentrene du fant i denne delen av verden da lå langt foran det du da kunne finne i Europa. De hadde et styresett som ga innbyggerne noe innflytelse også. De var ikke bare eneveldige, slik de europeiske kongene på den tiden var, mansaene. De hadde til og med kvinnelige ministere, i alle de 12 provinsene.

Om det er sant, eller om det er en historie oppfunnet for å legitimere sin trone og sin makt, historien om Bilal, vet jeg ikke. Men historien sier noe om tilknytningen mandinkaene har til islam. De er ikke norske misjonærers upløyde mark.

Religionsfrihet preger regionen

Opp mot 99 prosent er muslimer, ofte med høy kunnskap om og sterk tilknytning til sin religion. De har vært muslimer i mange hundre år, i alle fall siden 1200-tallet, selv om enkelte trekker historien mye lenger bakover enn som så. Det finnes også mandinkaer som ikke er muslimer, men de er ikke mange og de er ikke i Senegal.

Det var stor grad av religionsfrihet i det gamle Mali. På det største var det bare det mongolske riket som kunne måle seg med mansaenes imperium i omkrets, og det rommet mange etnisiteter og språk. Også senere er respekten for andres rett til å tro fritt en svært viktig del av kulturen. Grensene mellom islam, kristendom og tradisjonell afrikansk religion er ofte diffuse, også i dag.

Riktignok forsøkte en av mansaene å innføre islam ved tvang, men da ble det streik i gruvene, så det ble med det ene lille forsøket. Men selv om grensene mellom religionen og tradisjonelle tro til tider kan være diffuse, så betyr ikke det at de ikke har en tro og en religion. De er noen allerede. De er ikke norsk misjons «upløyde mark».

Sufi-innflytelsen er nær

Noen av dem bruker sufi-ordet, andre sier de er maliki, slik Timbuktus lære var det. Men innflytelsen er aldri langt unna. Da den ivorianske musikeren Alpha Blondy på tidlig 90-tallet kom tilbake til hjemlandet og begynte å spille reggaemusikk, så var det de eldre som først trykket ham og hans budskap til sitt bryst.

Han er ikke gal, sa de. Han snakker bare om den visdommen våre forfedre alltid har visst om. Den vestafrikanske fredsarven. Den dype filosofien som man fremdeles finner spor av i griotenes musikk, myter og sagn. En arv som har forundret og fascinert meg i mange år og som etter hvert leda meg til Timbuktu og den gamle mandinka-arven. En arv som gjenfinnes på de merkeligste steder i Karibien og i Sør Amerika.

Den har alltid vokst med endringene i tiden denne visdommen. Den vil overleve møtet med norske misjonærer også, men å kalle dette folket upløyd mark? Et folk som ble stjålet, voldtatt, myrdet og tvangskristnet over hundrevis av år... fratatt sitt liv, sitt land, sin familie og sitt navn med Kirkens velsignelse. Uten Kirkens velsignelse er det vanskelig å se at den transatlantiske slavehandelen kunne skje. Tror han virkelig at de ikke har hørt om Jesus?

Slavehandelen er ikke historie

Den er ikke historie, den transatlantiske slavehandelen. Ikke for dette folket. Den er et levende, verkende sår. Blødende merker etter en forsoning som aldri kom, en oppreisning som de aldri fikk. Nedarvede vonde traumer med direkte konsekvenser for livet i dag. Dette stolte, mektige riket. Folket. Fratatt all sin rikdom, all sin historie, all sin verdighet. Av oss. Av de som fulgte Jesus.

Da nabolandet Gambia skulle døpe en ny, viktig ferge i fjor ble den gitt navnet «Kunta Kinteh». Akkurat slik en rekke barer og restauranter har blitt gitt det navnet tidligere. Kunta Kinteh, mandinkamannen som ble kidnappet og solgt som slave i USA og som vi ble kjent med i TV-serien Roots. Det er nåtid det som skjedde. Frem til sårene er helet så er dette nåtid, ikke historie. Noe som er, ikke noe som var.

Slavene ble ikke bare stjålet fra sitt land, tvunget til tvangsarbeid og sett på som eiendom. De ble fratatt sin religion og sin identitet og de ble delt inn i de som deltok i handelen og i de som ble handelsvaren.

Ingen av dem hadde noe valg. Ingen av dem tjente på det. Ikke egentlig. Den hvite mann eide ikke sivilisasjonen, ikke i det minste, men de eide brutaliteten. De eide våpnene og kruttet. Og de eide teoriene som fratok dem menneskeverdet. De var halvaper, dyr, disse menneskene. De som i århundrene før hadde bygd seg opp og levd i en virkelig sivilisasjon.

Og nettopp derfor er dette så viktig. Det er så innmari, innmari viktig, også i dag: De har en identitet og en religion, mandinkaene. Selv etter alt som har blitt gjort for å ta alt det fra dem, så har de en identitet og en religion. Å kalle dem «upløyd mark», å igjen feilfremstille deres tradisjoner... Det gjør meg illsint! Fordi jeg vet at for dem er historien også et nå.

Strør salt i smertefulle sår

Den kirka som langfredag bad om tilgivelse for sine ugjerninger kan ikke være en kirke som i juni kaller mandinkaene for upløyd mark og som feilfremstiller deres kultur og deres religion. I så fall er kirkens ord verdiløse. Da er det ikke kjærlighet de preker. Da strør de salt i smertefulle sår.

Dette er ikke en upløyd misjonsmark. Marken her er allerede fullmettet av blodet og tårene vi etterlot oss, da vi med korset høyt hevet ranet dette landet og denne kulturen sist. Og ja, vi var også en del av dette. Nordmenn var involvert på alle plan i denne trafikken – som slavehandlere, skippere, sjøfolk, plantasjeeiere og administratorer – og som forsvarere av menneskehandelen.

Misjonæren forteller om begravelsesritualer. Men enten så har han ikke forstått dem eller så velger han å gjengi dem feilaktig, for dramaturgiens skyld. De ofrer sauer, sier han. Om de bare hadde hatt Jesus, så hadde de ikke trengt å ofre sauer til Allah. Han nærmest spytter ordet Allah ut. Som om det gjør vondt å si det.

Vet han ikke at arabiske kristne også bruker ordet Allah? At det betyr Gud? Den første pust og den siste pust? Alfa og omega. Jeg vil springe vekk. Ut og vekk. Langt bort fra det som nå skjer. Det gjør vondt! Jeg vil kaste hele kirkeprosjektet på båten. Dette greier jeg ikke å være med på. Ikke dette.

De gjør en god gjerning

Når våre kjære dør, så kjøper vi blomster i dyre dommer og legger på graven. Vi gir minnegaver, oppretter fond og stiftelser for å minnes. De ofrer sauer. Eller, om man har penger til det, så slakter man en sau. Kjøttet gis til fattige.

Å gjøre gode gjerninger og å ta vare på de fattige er viktig i islam. Om de som mottar kjøttet ber en bønn for den avdøde eller sier takk og føler glede, så er dette viktig. De ofrer ikke sauer til Allah. Allah er ikke interessert i sauer. De gjør en god gjerning i den avdødes navn. De sitter ved graven også. Hver dag i sju dager. Og kommer tilbake etter 40 og feirer vedkommendes liv. Ber over ham eller henne som et neste steg i sorgprosessen. Hvordan er dette å ikke gi rom for å sørge? Hvordan er dette ikke sorg?

Om han bare hadde kunnet fortelle dem om Jesus... Hvor mange korasanger er ikke sunget om Jesus av mandinkaer, av muslimer? For å skape samhold, enhet, fred, toleranse mellom religioner? Det er jo det de tror på, disse menneskene han bor hos. Det er jo det visdomsarven de lever med handler om. Det er det griotene synger om.

Det handler om respekt for andres kultur

Hvorfor i all verden trenger han å endre på dem, kalle dem upløyd mark og frelse dem? Når sang kristne musikere sist en sang om å leve fredelig sammen på tvers av religioner, uttalte at andre er gode nok som de er? Med det de tror på? Godtok dem, uten et ønske om å endre dem? Lot dem få lov til å kjenne stoltheten av sin egen kultur og religion, selv om de ikke er kristne? De har faktisk mye de kan lære oss, vest-afrikanerne, senegaleserne, mandinkaene. Og ikke bare om fotball.

Det er mange historier man kan fortelle om Senegal og om mandinka. Jeg valgte å fortelle denne. Jeg håper at min fortelling kan bidra til å skape en nysgjerrighet rundt Afrikas egen historie og kultur. Den er fantastisk og rik, men også langt fra perfekt.

Mandinkaene er ikke de eneste. Det finnes flere. Mange flere. Lær om dem! Og ikke minst så håper jeg å kunne bidra til at vi stiller høyere krav til oss selv om å respektere kulturer vi besøker. For helt ærlig, hva ville vi ha sagt og tenkt og følt, om Saudi Arabia sendte misjonærer ut for å drive bistandsarbeid mot våre fattige, kristne barn og gi dem materielle goder, fordeler, muligheter og slik, i det stille, forsøke å gjøre dem til muslimer?

Nyttige fortellinger om undermennesker

Om de kalte oss for sin «upløyde mark» og feilfremstilte vår tro i sitt hjemland, hvordan ville vi ha reagert? Og hvordan ville vi ha reagert om vi i tillegg var bærere av historien de bærer, av sårene de bærer, hver eneste dag, i nåtid, ikke i fortid. Ville det ha kjentes riktig? Selv om de selv mente at de gjorde godt? Fordi de hjalp oss og fortalte oss om det vakreste budskapet de visste om, islam?

Det er mange som opp gjennom historien har hatt behov for å skape et feilaktig bilde av det afrikanske kontinentet og folkene som bor der. Uten disse fortellingene, ville det vært umulig å kunne gjøre de gjerningene våre forfedre gjorde.

Om afrikanere ble sett på som likeverdige mennesker med bakgrunn i stolte, mektige sivilisasjoner, så ville det ha vært umulig å lenke dem sammen og pakke dem inn i slaveskip og utnytte dem slik vi gjorde. Derfor ble historien gjemt og glemt. Derfor gjemte de sine egne bøker, sin egen historie, sin egen storhet. Fordi vi ville ha stjålet den og ødelagt den for all fremtid.

Særlig den delen av historien som også omhandler islams rolle. Og akkurat her spilte islam en stor og viktig rolle. Kirken hadde ingen interesse av at islam ble fremstilt slik det på den tiden var, med store læresentre, hvor også vitenskap sto sentralt.

Afrika er ikke upløyd mark

Kirken var ikke interessert i å fortelle en historie hvor hedningene, muhammedanerne, hadde et rike som var større og mektigere enn alle de europeiske. En by større, renere og mektigere enn selv London var. Jeg håper vi i dag har kommet lenger. At dette ikke i dag representerer kirkens holdning. Og at tiden hvor vi betegner muslimer på det afrikanske kontinentet som «upløyd mark» og feilfremstiller deres ritualer er over for godt.

I Grefsen kirke møtte jeg selveste Bøygen. Noe ble knust i tilliten mellom meg og kirken denne dagen. De traff meg akkurat der det gjorde vondest. Og den velkjente lysten til å stikke av fra kirken... på trass... kom tilbake. Vi kom lenger enn jeg trodde, Kirken og jeg, før vi kræsjet. Dette halve året i kirken har lært meg mye, gitt meg mye og ikke minst har kirken kommet meg i møte og latt meg føle meg velkommen. Det har vært godt.

Vil jeg fremdeles være velkommen også når alt ikke er rosenrødt og vil jeg fremdeles ønske å være det? Jeg har 26 kirker igjen. Denne gangen stikker jeg ikke av. Jeg blir.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.