Utstillingene på Galleri Godteri var mer som en fest enn en klassisk utstilling. Foto: Galleri Godteri/Sebastian Kjølaas.

Historien om Tøyengata, del 4: Da galleriet for «umiddelbar tilfredsstillelse» ble kastet ut, herpa de stedet

Pia Gellein

Elisabeth Ulla Uksnøy

Publisert 08.02.2017 - 20:30

6. desember 1993 stod tittelen “Villy Wonka med blanda drops” på trykk på side 18 i Aftenposten. De kunne melde om et nytt aktivitetssenter for kreative sjeler i gamle Kiellands Dropsfabrikk i Tøyengata.

“Tor Andreas Hegle fyller sine lunger med den luft han makter, gir seg i kast med sin mastodont av et horn - en skulptur i keramikk, tre og stål - og beviser at den kan stille i flere kunstarter. Som en Prillarguri blåser han så det må høres over hele Enerhaugen og viser vei til kultur- og medieverkstedet Villy Wonka.”
Aftenposten, 11.04.1994

Initiativtakerene Ariel Glaser og Cato Hansen kunne fortelle om arrangementer som video, film, foto, kunst, utstillinger, fashion, dans og teater. Stedet skulle være eksklusivt for medlemmer, og ha lukkede arrangementer.

Etterhvert begynte de et samarbeid med Statens Håndverks- og kunstindustriskole.

“– (…) Jeg håper spesielt at mange uetablerte med skaperglede kan få stor nytte av stedet, sier Ariel, som er litt stolt av det velklingende navnet han husker fra morens utallige opplesninger fra “Charlie og sjokoladefabrikken” . Navnet du smaker nysgjerrig på og ikke glemmer så lett: Villy Wonka!”
Aftenposten, 16.12.1993

Og kunstnermiljøet startet av Ariel og Cato fikk lang levetid i fabrikklokalene.

— Jævlig kaldt om vinteren
Da Andreas Bjørn-Hansen overtok lokalet i gamle Kiellands Dropsfabrikk rundt år 2004 var det et stort, industrielt rom som så ut som et gammelt kontorbygg.

— Det var en merkelig 70-tallsfølelse over lokalet, og så var det ikke varme der. Det var jævlig kaldt om vinteren, så vi måtte jobbe hele tiden for å holde oss varme, husker Bjørn-Hansen.

Bjørn-Hansen er billedkunstner og har sprayet i 30 år. Det bar lokalene preg av.

— Det var ikke noe hvitt igjen på veggene, det var helt grisebomba med farger overalt.

En kompis av Bjørn-Hansen begynte å leie i en annen etasje, så kom det flere og flere etter ham. Alle spredde nummeret til han som leide ut videre, og brått var det gallerier, studioer og kunstnerkollektiver.

Opprinnelig fikk de beskjed om at de kunne være der i ett år.

Galleri Godteri

Et annet galleri som dukket opp i fabrikkbygningen var Galleri Godteri, et galleri for såkalt “umiddelbar tilfredsstillelse” (instant satisfaction).

Det ble drevet av Sebastian Makonnen Kjølaas, Siri Hjorth, Can Bora Lundby, Morten Ising og Martin Johansen fra 2009. I et røft miljø arrangerte galleriet festutstillinger som varte natten lang.

Grunnen til at de leide i Tøyengata var at det var billig, uregulert, sentralt, industrielt og stort. Akkurat hva unge kunstnere var ute etter.

— Og så herpa vi stedet

Lykken var derimot kortvarig, og allerede i 2010 måtte Galleri Godteri og Andreas Bjørn-Hansen flytte ut av lokalene.

— De hadde solgt bygget, og de som hadde kjøpt skulle bygge om til leiligheter. Så kom finanskrisen og den faenskapen, så da gikk alt i stå. Derfor ble jeg værende i totalt fem år. Så skulle de plutselig begynne å bygge disse leilighetene, og da måtte alle flytte ut. Da inviterte jeg 20-30 graffiti-venner og så herpa vi stedet, ler Andreas Bjørn-Hansen.

Dagens kunst

— Jeg vil gjerne ha den nummer tre, den som heter “Lærd”. Jeg vil gjerne ha den med ramme.

En dame med en manke av hvite krøller peker på et lite maleri av en elefant med en stabel bøker balansert på hodet.

Selv om galleriene og studioene i gamle Kiellands Dropsfabrikk er borte, må du ikke lenger enn til den andre siden av gata for å finne et galleri i Tøyengata. Galleri MAP i Tøyengata 32 tilbyr en utstilling med Eli Hovdenak på denne dagen.

– Kunne jeg fått de til søndag?

– Det skal vi ordne. Jeg skriver hentes søndag, jeg.

– Mhm.

Damen med de hvite krøllene signerer papirene med en grønn penn. Det blir nok ikke det siste kunstverket som blir solgt i Tøyengata.

Overfor galleriet ligger fasaden til Kiellands Dropsfabrikk slik den ble oppført i 1911. Den fredede fasaden har en engelskinspirert jugendstil, og er utført i rød tegl med hvite karnapper.

Litt lenger oppe på Tøyen ligger i dag Munchmuseet. Nå skal museet flyttes fra Tøyen til Bjørvika, til mange tøyenbeboeres store fortvilelse. Et områdeløft for Tøyen ble vedtatt som en del av avtalen om flyttingen av Munchmuseet. Det har ført til høye boligpriser, og en ny gruppe innflyttere på Tøyen.

Les mer i del 5.

Introduksjonen til denne artikkelserien finner du her

Del 1: Kiellands Dropsfabrikk 1911-1975
Rundt Kiellands dropsfabrikk lå en eim av sukker og søtsaker i lufta. På varme sommerdager strømmet barna til fabrikkvinduene når Tøyengata duftet av bringebærdrops og polkagriser. Var de heldige sendte fabrikkarbeiderne hvite kremmerhus med deilige drops ut av vinduene på dropsfabrikken. Noen dager var ikke barna like heldige, og da snek de seg inn i bakgården for å gå på skattejakt etter dropsklumper. Toppen av lykke var å finne et bringebærdrops. Kongen av Danmark ble liggende igjen i bakgården.

Del 2: Ødegaards møbelforretning 1906-1985
– Til å begynne med måtte faren min levere møblene med kjerre. Foreldrene hans drev et småbruk som hadde hest, så når høsten kom og alt av pløying og sånt var over, så lånte han hesten. Han brukte et par dager på å ri tilbake til byen med den. Så om vinteren hadde han altså hest og kjerre. Faren min var veldig flink, men jeg skjønner ikke hvor han hadde lært alt, sier Ødegaard undrende.

Del 3: Madina Sweets fra 1985
Vinduskarmene er malt furugrønne mot den ellers grå bygningen, og lysene fra lysslynger inne blinker ut mot gata. En pakistansk godteributikk holder åpent i Tøyengata 19. Bak disken ligger gule, grønne, rosa og røde biter av klissete konfekt, og fra denne disken kan også dagens tøyenbeboere kjenne duften av godteri når de går i gatene. Madina Sweets har holdt til i Tøyengata i 30 år.

Del 4: Kunst i fabrikklokalet 2004-2011
Da Andreas Bjørn-Hansen overtok lokalet i gamle Kiellands Dropsfabrikk rundt år 2004 var det et stort, industrielt rom som så ut som et gammelt kontorbygg. I 2010 fikk han beskjed om at han måtte flytte ut.

– De hadde solgt bygget, og de som hadde kjøpt skulle bygge om til leiligheter. Så kom finanskrisen og det faenskapet, så da gikk alt i stå. Så skulle de plutselig begynne å bygge disse leilighetene, og da måtte alle flytte ut. Da inviterte jeg 20-30 graffiti-venner og så herpa vi stedet, ler Andreas Bjørn-Hansen.

Del 5: Tøyengata i dag
Tøyen ligger nærme Oslo sentrum, og det gjør det mer attraktivt å bo der. Vidar Trædal flyttet til Oslo i 2006, og til Tøyen i 2010. Han valgte som mange andre Tøyen fordi det er sentrumsnært. Den nyoppussede leiligheten ligger i bygget hvor lakrisen ble produsert i dropsfabrikkens aktive dager. Bare fasaden, den indre trappen og de synlige takbjelkene hinter om at bygget er gammelt. På innsiden er det pusset opp med blank parkett og hvite vegger.

– Da jeg flytta til Tøyen i 2010, var det nok litt rart. Folk kunne finne på å stusse. Sånn tror jeg ikke det er lenger. Det er blitt nokså åpenbart at det kan være fint å bo på Tøyen. Det føltes litt annerledes for bare så kort tid siden, sier Vidar Trædal.