frogner kirke
Frogner kirke ligger ved Gimle, nesten på Bygdøy allés høyeste punkt. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

— Frogner kirke er en finstas-kirke

Der sto jeg midt blant Frogners fineste festfolk. I skitne joggesko og dongeribukse med hull på knærne. Trøtt og sminkeløs var jeg også. Kulturkræsjen var total. 

Det var ikke bare en bunad og dresskledd horde som møtte meg i Frogner kirke denne søndagen, neida. Enkelte hadde til og med gått så langt at de møtte i kirka i kjole og hvitt, en festfin mannedrakt jeg tidligere kun har sett på TV, og der, der stod jeg midt i blant Frogners fineste festfolk.

I skitne joggesko, masseprodusert strikkejakke og dongeribukse med hull på knærne. Trøtt og sminkeløs var jeg også. Kulturkræsjen var total.

— Har kanskje misforstått Frogner

Planen for dagen hadde vært å gå i Slottskirken på Akershus, på Bach-messe. Ekte høykultur. Men småsyk og novembertrøtt så valgte jeg det bort. Jeg var ikke i et høykulturellt humør. Jeg var i «daffe-rundt-i-varm-kosete-strikkejakke-humør». Et antrekk jeg visselig tenkte ikke passet inn på et slott. Så jeg dro til Frogner istedet.

FAKTA

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Og ja, jeg vet jo at… Det er bare det at Frogner også er et slikt hyggelig og avslappa sted. Med fancy bygårder og varm kaffe og også en slags hverdagsmennesker i strikkejakker og jeans med hull på knærne i. En slags merkelig avslappa lomme i byen som jeg faktisk kan like… Når jeg er innom på svært så flyktige besøk. Eller kanskje jeg har misforstått.

Jeg må nok ha misforstått. Det er mulig frognerfolket kan gå i jeans med hull på knærne og drikke kaffe fra pappbeger til hverdags, men i kirka, i kirka… Der kjøres det stil. Fancy oppdressa stil. Kjole og hvitt stil. Og strikkejakka mi ropte ingen stil og klesflause både høyt og lenge. Et så brutalt brudd med skikk og bruk at det er fullt mulig neste utgave og Kirkebladet, om de da har slikt, blir viet i sin helhet til do’s and dont’s i kirkeklesveien.

— De sov seg gjennom dåpen

Jeg hadde bomma. Å, som jeg hadde bomma. Jeg var så definitivt ikke kledd for søndags-Frogner. Jeg var ikke det.

frogner kirke
Dåpsbarna bæres frem i Frogner kirke. Foto: Kjersti Opstad

Men strikkejakke eller ikke strikkejakke. Vi var kommet for å bli denne formiddagen både de oppdressa kjole og hvitt mennene og slasken meg og sammen fikk vi se hele fem frognerbarn bli døpt. Veloppdragne Frogner-dåpsbarn. I lange hvite kjoler. De sov seg gjennom dåpen alle sammen av dem.

Iben, Jens Ferdinand, Sara Linnea, Fanny og Daniel. Vestkantbarn med vestkantnavn. Lullet i søvn av Cæciliaforeningen som under hele denne gudstjenesten stod oppe på galleriet rett fremfor et digert og frognerflott glassmaleri og sang for oss.

Cæcilieforeningen er forresten Norges eldste oratoriekor. Dannet i 1879. Selv vet jeg ikke hva et oratoriekor egentlig er ment å gjøre. Søvndyssing av dåpsbarn kan da ikke være hovedoppgaven, eller? Så langt jeg kan finne ut, så synger et oriatoriekor kirkemusikk. Og dette oratoriekoret kom istand ved at Edvard Grieg var på besøk i den tyske byen Leipzig. Noe også den norske barytonsangeren Thorvald Lammers også var. Sistnevnte forsøkte å slå seg igjennom som sanger i byen, men det gikk så som så med karrieren.

Cæcilia led martyrdøden

Da skal Edvard Grieg ha rådet Lammers til å dra hjem og danne en «korforening til opførelse af kirkemusikk». Det var begynnelsen. Navnet Cæcilieforeningen kom til i 1902 etter et ønske om et mer særpreget navn enn kun korforeningen, som de hadde brukt frem til da.

Cæciliaforeningen viser til musikkens egen skytshelgen, St. Cæcilia. Den katolske kirken, som bryr seg mer om skytsengler enn den norske, feiret minnedag for St. Cæcilia i uken som gikk. Denne romerske fruen som led martyrdøden på Sicilia en gang mellom år 176 og 180, og som er kjent for hengivenhet til Gud via musikken, feires 22. november hvert eneste år.

Oslo er forresten ikke alene om å ha en Cæciliaforening, hverken da eller nå. Navnet var mye brukt over hele Europa og Cæciliaforeningen i Oslo tok etterhvert mye av sin organisasjonsmodell fra Cæciliaforeningen i København.

— Frogner kirke er en finstas-kirke

frogner kirke
Sogneprest Margunn Sandal i Frogner kirke. Foto: Kjersti Opstad

Cæciliaforeningens sang er klokkeren og vakker. De sklir liksom rett inn i kirken. Som om det er sånn et kirkebesøk skal være, når det gjøres riktig. Denne lyden. Deres lyd. Det er liksom kirka det. Slik den var ment å være. Vakker, perfekt, full av gull og av glitter. En opphøyet eksistens. De synger Bach «Dein Glanz all Finsternis verzehrt», Heinrich Schütz: Die Himmel erzählen die Ehre Gottes, og Edvard Grieg: I himmelen, i himmelen med solist Per Erik Solberg.

Finstas musikk i finstas-kirken. Og Frogner kirke er en finstas kirke. En luksus-overdådig- glassmaleri-kirke. Uløselig bygd inn i gaten den ligger i. Bygdøy allé. Kastanjetre gaten.

Frogner kirke stod ferdig i 1907 og ble tegnet av arkitekt Ivar Næss. Kirken er en langkirke oppført i normannisk stil, en type romantisk arkitektur som ble utviklet av normannerne på 1100-tallet, og som har vært populær opp igjennom tidene, særlig i England. Stilen kjennetegnes blan annet av romantiske buer.

I Frogner kirke er det ut mot gaten brukt kostbar, hugget granitt, mens det i de andre veggene er brukt murstein og puss. Og inne i denne kirken har ikke min favoritt-altertavle-maler Per Vigeland brukt maling og pensel og skapt fresker. Han har laga glassmalerier. Mange, mange, mange glassmalerier og de er nydelige.

— Sognepresten holdt en strikkejakke-preken

Den ene langsiden har fire store buer dekket av fargerike malerier, mens man på den andre langsiden, under galleriet, finner fire mindre dominerende malerier.  Altertavlen er også ett av Vigelands glassmalerier. En rund tolkning av Jesus med som ønsker oss velkommen med åpne armer. I tillegg kommer altså bakveggen på galleriet, der Cæciliaforeningen har tatt tilhold. Bak dem lyser det inn fargerikt lys gjennom Per Vigelands skaperverk.

Perfekt. Visjonen av slik en perfekt høymessedag skal være. Festpynta, oratoriekor, Bach. Ja, til og med kjole og hvitt. På Frogner. Og der satt jeg i strikkejakka mi og kjente sterkt på følelsen av å ikke passe inn. Dette var de andres kirke. Ikke min. Jeg var sikker. Helt sikker. Helt til prekenen begynte og den ikke var kledd i kjole og hvitt.

frogner kirke
Denne søndagen var det dåp i Frogner kirke, og folk hadde pyntet seg. Foto: Kjersti Opstad

Det var en strikkejakkepreken, en sånn som passa til meg, hun holdt denne formiddagen sogneprest Margunn Sandal. Tekstene hun preker ut i fra, er historien om Moses som ble utfordret av Gud til å lede israelittene ut av Egypt, men som mangla taleevnene og som derfor måtte søke hjelp hos sin bror Aron, som var prest og hadde gode evner til å tale til folket. Sammen ledet de folket ut av Egypt. Han som hadde evnene til å tale, men mangla innholdet og visjonen, og han som hadde visjonen og innholdet. Men som mangla evnen til å formidle dem.

— Ikke gjør dette hjemme

Deretter forteller hun om den blinde mannen som fikk sin funksjonsnedsettelse kobla opp mot en personlig moralsk brist. «Er det han selv eller hans foreldre som har syndet», ble det spurt. Jesus svarte at det ikke var noen av delene før han spyttet på bakken, og blandet spyttet med gjørme og smurte på øynene til den blinde.

Og her må jeg bryte inn. Når vi skal følge Jesus eksempel, så vil jeg tro at dette er unntaket. Dette er en kur jeg vil tro faller inn i kategorien «ikke gjør dette hjemme». I dagens samfunn vil dette trolig være straffbart, iallefall uten ettertrykkelig samtykke. Å smøre gjørme og spytt i øynene på blinde er definitivt ikke tilrådelig oppførsel sånn helt uten videre. Med mindre du faktisk er Jesus. For når han gjorde dette og bad denne blinde mannen om gå og vaske det av seg i en innsjø, så kom mannen tilbake seende.

Så bra at vi ikke er sånn idag, tenker du kanskje, sier sognepresten så. Så bra at vi har kommet lengre og ikke kobler sykdom og funksjonsnedsettelse opp mot moralske brister hos personen. Og så ser hun ned på den finstaspynta forsamlingen fra prekestolen. Da tar dere feil, sier hun. Om dere tror det, så tar dere feil. Grundig feil.

— Det blir stille i kirken

lam glass frogner kirke
Per Vigeland står for glassmaleriene i Frogner kirke. Foto: Frogner menighet

I vårt samfunn blir sykdom og funksjonsnedsettelser ofte koblet opp mot moralsk svikt og personlig ansvar. Selv om Jesus tok et oppgjør med dette. Vi vet ikke hvorfor noen blir syke og andre forblir friske. Vi vet ikke hvorfor noen får hjelp og andre ikke. Og det er ikke vår jobb å spekulere i årsaker til sykdom. Bruk heller krefter på å skape et humant samfunn. Med plass til alle.

Sykdom er ikke en moralsk brist. Det er så stille i kirken at jeg kan høre skipsreder- lommene og aksjespekulant-porteføljebuksene låse seg i skrekk. Hva er det hun står der og sier, sognepresten? Og det idag, når de har tatt finstasen på og møtt opp. Skal man ikke laste de uproduktive for deres uproduktivitet? Hva da med bunnlinjene? Hva i all verden skal man gjøre med dem?

Man blir ikke et mer fullkomment menneske av å være frisk, fortsetter sognepresten. Man får ikke høyere verdi. Er vi blinde for realitetene?  Gjennom et livsløp så vil alle av oss oppleve å ha perioder med nedsatt funksjonsevne. Men uansett hvordan vi er, så kan Gud bruke oss. Akkurat slik som vi er. Og jeg nikker gjenkjennende.

— Måtte hun bli hørt og forstått

Jeg har selv blitt en av disse uproduktive. Ryggsmerter og uforutsigbarhet gjør at det i noen år har vært umulig å fungere i det arbeidslivet jeg tidligere var en del av. Jeg er en av disse ubrukelige som tapper staten for ressurser. En som nyter uten å yte. Lat og ubrukelig.

Det er sterke signaler som sendes fra vår regjering til sånne som meg om dagen. Hvem av oss var det som synda? Var det vi selv, eller var det våre foreldre? Å holde fast i livsgleden og troen på at en er verdifull i møte med en makt-retorikk som stadig mistenkeliggjør deg og din verdi er vanskelig. Det er det også å forsøke å bruke de ressursene man faktisk har, på tross av alt man har mista.

Vi lever i den åpne hetsen og mistenksomhetens tidsalder. Og jeg vet at sogneprestens strikkejakkepreken er viktig. Spesielt i denne forsamlingen av oratoriekor og våre aller fineste finklær. Må hun bli hørt! Må hun bli hørt, og må hun bli forstått!

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer