Kunsten å bli til is. Marka er fylt med naturens egne skulpturer

Isen er en markør mellom årstider, både høst og vinter og vinter og vår. Vi jubler over den første isen, den som legger seg på vanndammene om høsten, tynn som sommerfuglvinger.

Den første isen har en magnetisme i seg, den tiltrekker seg både barnestøvler og voksenstøvler. Isen fremkaller gledeshyl når det knaser under foten. Åjada, vi har nok sett dere danse fra pytt til pytt på vei til jobb en tidlig høstmorgen.

Gå på vannet

Isen på vannene før snøen faller, det er noe av det vakreste vi vet. Den fanger bevegelse og fryser den fast i tiden, luftbobler på vei mot overflaten som en vinterhimmel full av stjerner, vingeslag fra fuglene, en og annen uheldig fisk, blader i høstfarger. Å trå ut på den isen, å faktisk gå på vannet, sveve over bunnen langt der nede, det føles som å fly.

Det er noe spesielt med den myke vårisen som flyter i yre vann og putter. Den minner oss om isfjell i havet, fraktet med strømmen rundt omkring til de smelter og blir ett med sin ledsager. Den bærer minner om vinteren som forsvant, og den bærer løftet om at det snart kommer blåveis i sørhellinga.

Isen kjenner oss

Isen er aldri den samme. Den vokser, rører på seg, responderer til temperatur, vind og barn. Et øyeblikk glitrer den som en sølvåre i fjellet, det neste kan den gå i ett med det grå berget. Den kan være lang, den kan være rund eller dråpeformet, den kan være en foss og en flate, og den kan være alt samtidig.

Den lever, men du finner den ikke i artsdatabanken. Vi kan med andre ord aldri kjenne isen, men isen kjenner oss. Det er vi ganske sikre på.

Isen symboliserer kretsløpet, og den er undervurdert.

Isens historie og hemmeligheter

Det er noe evig over isen, noe varig, i hvert fall. Østmarkaisen er kun ettårig, og dermed uberegnelig og foranderlig, men isen i norske isbreer kan bli fra 1.000 til 2.000 år gammel. Det er egentlig ikke så mye sammenliknet med isen på Grønland, som er 250.000 år gammel og kan bli tre kilometer tykk.

I Antarktis er den eldste isen 420.000 år gammel. Denne isen kan røpe hemmeligheter om jorda vår, som for eksempel tidligere tiders klimavariasjoner. De store isbreene på Grønland og i Antarktis holder også nesten 69 prosent av verdens ferskvann. Og noen ganger, i bebodde strøk som Alpene, gjemmer den en mann ved navn Ötzi og forteller historien hans som om han døde i går og ikke for over 5.000 år siden.

Vi har ingen isbreer i Østmarka akkurat, men vi kan tydelig se at den har vært her. Det skal godt gjøres å gå langs stiene og ikke legge merke til flyttblokkene, eller vandreblokkene, som Frithjof Nansen kalte dem. Noen steder kan vi se striper i fjellet. Det er rart å tenke på at for omkring 10.000 år siden fantes det ikke et eneste tre i marka vår.

Isens fysikk og mysterium

Is er lettere enn vann. Den har en densitet på 0,917 kilogram per liter. Derfor flyter is. Derfor legger den seg på vannene. Derfor kan vi gå på skøyter.

For at vann skal fryse, trengs mer enn bare minusgrader. Forskerne kalles den ekstra ingrediensen en frysekjerne, rett og slett noe som vannet kan fryse på. Mose, lav, en grein eller en stein. Det er nok av det i marka.

Istapper dannes når rennende eller dryppende vann fryser. For at de skal vokse må de være våte, men ikke mer enn som om du skulle ha dyppet en gulrot i vann. Så kombinasjonen vi har i disse marsdagene, med kalde netter og en sol som akkurat begynner å feste grepet, er perfekt for istapper.

Ingen forstår ennå akkurat hvordan istappene får formen sin. Kanadiske forskere ved universitetet i Toronto bygde en istappemaskin og utfordret den matematiske teorien som sa at alle istapper vokser til en "istappeform". De fant ut at tuppen til istappen ikke er er spiss i enden, men konkav. Og med små forandringer i vind og vann kan istappen anta hvilken form den vil. Men å forutse det? Det går ikke.

Moro med is

Rekk opp hånda de som har brukt istapper som sverd! Rekk opp hånda de som har fått beskjed om at det er farlig fordi de er så spisse! Rekk opp hånda de som har fått beskjed om å ikke suge på istapper, for da får man mark i magen! Rekk opp hånda de som har brukt is som forstørrelsesglass og sett en helt annen verden!

Alle har nok fundert over hva som kan bryte isen en gang iblant, og når vi ikke helt får det til er vi definitivt på tynn is. Da gjelder det å ha is i magen, og ikke få is i rubben.

Vi liker månen som henger over oss som en sigd når vi vandrer hjemover disse marsdagene, vi smiler til stjernene som titter frem på kveldshimmelen, og lurer på hvor mye is som finnes der ute i universet. Ikke minst liker vi tanken på en varm kopp te som kan varme oss innenfra før nattas minusgrader truer med å lage istapper av oss.

• Har du noen minner du vil dele med oss om Østmarka? Eller andre gode markahistorier vi burde høre? Ta kontakt på hei@søstrenepihl.no.
• Les flere saker i serien Ut på tur med søstrene Phil her.