Nobels fredspris 2018 til Nadia Murad og Denis Mukwege
Nadia Murad og Denis Mukwege ble feiret med egen gudstjeneste i Trefoldighetskirken dagen før de mottok Nobels fredspris i Oslo rådhus mandag. Murad fra Irak og Mukwege fra Kongo tildeles Nobels fredspris for sin kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Fredsgudstjeneste for Denis Mukwege og Nadia Murad i Nobels ånd

— Det er ingen vits i en fredspris som ikke også fører til endring. Voldtekt er et våpen IS har brukt mot yezidier i Syria og Irak. Et våpen som i flere tiår har blitt brukt for å destabilisere Øst-Kongo.

I desemberbyen er alle lys tent og alle butikkdører vidåpne, selv på en søndags ettermiddag.

Det må de være, om vi skal rekke å kjøpe nok julegaver til jul. Gjør døren «høg gjør porten vid» har kirken sunget til meg på mine to siste besøk, for her kommer en med dårlig tid, har jeg svart i stillhet som på autopilot fra sist jeg møtte denne salmen… På barneskolen en gang.

Så mye vi skal rekke før jul

Desember er på så mange måter en utenpåkos måned hvor mange av oss har nettopp dårlig tid. Det er så mye vi skal rekke, så mye vi skal kjøpe, så mange ledlys vi skal tenne.

Kakebaking, juleavslutninger. Hvilken ribbe er best i test? Hvilket pinnekjøtt? Det er viktig at kun det beste er bra nok. For oss. Fordi vi fortjener det. I år har vi til og med hatt det så travelt at vi rent har glemt av den sedvanlige offentlige diskusjonen om hvordan muslimene forsøker å stjele jula fra oss.

trefoldighetskirken fredsprisen
Det kongolesiske koret fikk oss til å reise oss og danse under gudstjenesten. Foto: Kjersti Opstad

Tradisjonen tro har det riktig nok falt en og annen kronikk på begge sider av skolegudstjeneste-kløften, men uten at det har blitt det helt store ut av det. Vi er mette. Trette. Overforbrukt og ferdigkrangla.

Overflods-sløsing

FAKTA

1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker

Hver søndag, en ny oslokirke. Kjersti Opstad bruker 2018 på å bli kjent med kirka. Få med deg hele serien her.

Og for alt for mange av oss vil gavene vi kjøper i år legge seg fint til på toppen av kredittkortgjelda fra de vi kjøpte i fjor. Selv om gavene forlengst har gått veien ned til forsøplende plastskrot. Og vi vet at all dette forbruket, all denne kosen, ikke har gjort oss lykkeligere. Ikke egentlig.

På vei til kirken denne dagen går turen inn i et rom som i disse førjulsdagene er mye mer besøkt enn kirkerommene. Oslo City. Jeg har dårlig tid, og kiosken jeg trodde jeg visste hvor lå er borte. Kaffelysten vinner og jeg betaler 37 kroner for en liten kopp kaffe.

37 kroner, for en liten kopp kaffe. Over 200 gambiske dalasi.  6770 kongolesiske franc. Overflods-sløsing. Bortkastet. Når jeg ankommer kirken er kaffen kald, og jeg finner en søppelbøtte og kaster den. 37 unyttige kroner med plastavfall. Jeg drakk den ikke engang opp.

Skyggesiden ved mobilen

Mine valg og mine handlinger bidrar til kriger andre steder i verden. De bidrar til moderne slaveri, de bidrar til sult og de bidrar til flukt og ikke minst bidrar de til klimaendringer. Jeg vet alt dette. I teorien.

mukwege trefoldighetskirken
«With Dr. Mukwege we draw a red line against the use of sexual violence as a weapon of war». Med Mukwege drar vi en rød linje mot bruken av seksualisert vold som et våpen i krig. Foto: Kjersti Opstad

I praksis derimot, er det svært ofte at jeg ikke handler i henhold til mine egne verdier. Jeg har en smarttelefon, selv om jeg vet. Jeg er en av de som allerede vet det som mange andre får lære for første gang denne uken nobelprisuken. Sammenhengen mellom lidelser i Kongo og våre elbiler og smarttelefoner, ja piggdekkene våre også. Det har en skyggeside.

Jeg er bare ikke et godt nok menneske til å la det stoppe meg. Akkurat som med kaffen. Jeg følte et behov og jeg kunne. Så jeg gjorde. Så langt rekker etisk forbrukermakt. I alle fall om folk flest er litt som meg.

Voldtekt som våpen i krig

Jeg er i Trefoldighetskirken, den samme kirken jeg langfredag gikk inn i og stakk roser ned  i Jesu kors. Akkurat der sårene hans ville ha vært. Vi skal snakke om ett av disse sårene i kirken idag. Ett av disse blødende, betente, illvonde sårene.

Nobels fredspris 2018 til Nadia Murad og Denis Mukwege
Preses Helga Haugland Byfuglien og ektemannen Tore Byfuglien før utdelingen av Nobels fredspris i Oslo rådhus mandag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Nadia Murad og Denis Mukwege har blitt tildelt årets fredspris. De har fått den for sitt arbeid mot seksualisert vold mot kvinner brukt som våpen i krig. Voldtekt er et effektivt våpen i krig, eller når noen ønsker å tjene på å destabilisere samfunnet for å robbe det for ressurser, slik vi gjør i Kongo.

Voldtekt er et våpen IS har brukt mot yezidier i Syria og Irak. Et våpen som i flere tiår har blitt brukt for å destabilisere Øst-Kongo. Et våpen som alltid har blitt brukt for å splitte og ødelegge mennesker og samfunn. Når man bruker voldtekt som våpen i krig rammer man samfunn mer inderlig enn med noe annet våpen.

Kan man tilgi pågående urett?

Man splitter familier. Ødelegger alt det som holder samfunnet sammen. Dersom de ulike militsgrupperingene hadde begått disse ugjerningene, ville ikke innbyggerne i verdens mest ressursrike land, Kongo, ha vært blant verdens fattigste. Uten militsene hadde vi måttet betale en rettferdig pris for de mineralene vi henter fra Kongo. Uten militsene hadde ikke mineraler vi trenger blitt hentet ut av barneslaver. Uten militsene…

Denis Mukwege og Nadia Murad vinker til fakkeltoget fra balkongen på Grand Hotel mandag. Tidligere på dagen mottok de Nobels fredspris i Oslo rådhus. Murad fra Irak og Mukwege fra Kongo tildeles Nobels fredspris for sin kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Vår statsminister avbrøt 17.mai-feiringen for å hylle en som jobbet for militsene. De som voldtar. De som dreper. De som skyter små barn og stikker bajonetter gjennom vaginaer slik at Denis Mukwege må være der han er, og operere dem tilbake til livet. Viktigheten av å være hvit i verden. Av å bety noe. Av at ditt liv har en verdi. Kirken er tilgivelsens sted. Men hvordan kan man tilgi en pågående urett? Når man bare later som om man jobber for å stanse den?

Vi tvinges til å se og høre ofrene

Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn, tales det fra kirkens talerstol. Men hva er fred? Er det fred å være stille om urett for å ikke skape ufred, ikke forstyrre status quo. Eller er fred det som kun kan eksistere der uretten er hentet frem i lyset, og de som rammes av urett har fått en stemme og blir sett og hørt, de også?

Fajkkeltog Nobel fredsprisen
Populære Nadia Murad og Denis Mukwege var vitne til et av de lengste fakkeltogene noensinne til ære for fredsprisvinnerne. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

Årets fredsprisvinnere er mennesker som utrettelig tvinger oss til å se og høre ofrene for urett. De bruker seg selv og sine liv i kampen. De tvinger oss til å vite alt det som er for ubehagelig til at vi ønsker å vite. Derfor er de så utrolig viktige.

Fred er ikke å ikke se ofrene. Fred er ikke å late som om alt er bra. Fred er å kjempe mot urett. Fred er å stille seg på siden til de undertrykte og kjempe for dem. Av og til også med våpen. Fred er å si at ingen er fri før alle er fri.

For uten rettferdighet og trygghet for alle mennesker, så vil vi ikke oppleve fred. Kampen for fred er kampen for rettferdighet for oss alle. Jeg blir sittende der i kirken og fundere over disse bibelordene. Salige er de barmhjertige, salige er de som skaper fred.

Kvinnenes historie ble fortalt

Det er så lett å ikke se hvordan våre egne valg spiller inn i andre menneskers liv. Særlig mennesker som er langt borte. Min smarttelefon spiller en rolle i forhold til mennesker som voldtas og lever i slaveri i Kongo. Min kaffekopp bidrar til å ødelegge klima, undergrave arbeiderlønninger og opprettholde et urettferdig system som rammer andre mennesker hardt. Fordi jeg ikke valgte fairtrade kaffe.

trefodlihetskirken
Selv om fredsprisvinnerne ikke var til stede under den økumeniske gudstjenesten i Trefoldighetskirken, fikk vi høre sterke vitnesbyrd fra familie og støttespillere. Foto: Kjersti Opstad

Gud vil ikke ha det slik, tordnet biskop emuritsius Tor B. Jørgensen fra talerstolen 1. mai i år, og jeg hørte ham. Likevel tar jeg ikke alltid de rette valgene.

I kirken får vi høre sterke vitnesbyrd fra arbeidet som gjøres for yezidi-kvinner og for kvinner i Kongo. Fredsprisvinnerne er ikke selv tilstede denne dagen, men deres nære medarbeidere og familie er her. Og de gir oss vitnesbyrd som tar oss med inn i historiene til disse kvinnene.

Vi danser til kongolesisk sang

Felles for dem begge er at de vektlegger det arbeidet som gjøres for å gi kvinnene, som ofte har blitt utstøtt både fra familien og fra lokalsamfunnet, en vei tilbake inn. Yezidi-kvinnene blir etter endt behandling tatt med til en av deres hellige steder, hvor de igjen blir ønsket velkommen tilbake inn i samfunnet. Stigmaet disse kvinnene møtes med, for noe de selv ikke rådde over, er vondt og vanskelig å ta inn over seg.

Alt ved disse historiene er vonde. Og akkurat da, når jeg sitter der og kjenner på denne enorme smerten, så dukker de opp. Et kongolesisk kor som er dannet og har øvd nettopp for denne anledningen. Og de synger til meg med ren livsglede, og snart står jeg og hele salen med meg opp. Og vi klapper og danser langs de fullsatte kirkebenkene.

«Hvor stor sorg skal til… Hvor stor sorg skal til… For å nære en ren glede», skrev Hans Børli, som denne uken ville ha fylt 100 år i sitt dikt «Louis Armstrong». Svaret finnes i Kongo, i Sør-Sudan og i mange andre områder hvor de lever med konsekvensene av våre valg. Akkurat slik Hans Børli så svaret i Mississippi. En slik sorg kan man ikke leve med uten å gjøre det med glede.

Krig får frem det verste i oss

Fredsprisen har alltid også et snev av smerte, fordi den minner oss om det som er vondt, sier Helga Haugland Byfugllien. Hun er preses i bispemøtet, noe som jeg tror samsvarer med tittelen sjefen over alle sjefer, i kirken.  Før hun går videre og sier at dette er en fredspris som virkelig gleder henne. Akkurat slik dette er en fredspris som også i særdeleshet gleder meg.

trefoldighetskirken preses byfuglien
Preses Helga Haugland Byfuglien taler under den økumeniske fredspris-gudstjenesten i Trefoldighetskirken sist søndag. Foto: Kjersti Opstad

Prisen går til et helt spesielt fredsarbeid. Et annerledes våpen som har blitt brukt i tusenvis av år, fortsetter hun. Vi tror vi er mer opplyst i vår tid, men dette skjer i vår tid. Og det verste av alt er at det er systematisk. Den mest effektive krigsstrategien av alle. Krig får frem det verste i oss, men også det beste, sier hun, og peker på alle de anonyme kjempene som deler denne prisen med fredsprisvinnerne.

De som orket å gå inn i andres mørke og hjelpe dem med å tenne lys. Det er ingen vits i en pris som ikke også fører til endring. Det kommer en dag, er Jesu løfte til oss. Det kommer en dag.

Køen av kvinner utenfor Mukweges dør

Jeg tenker på Oslo-biskopens ord da jeg møtte henne under høstens klimapilegrims-marsj. Hun ville ikke være en kirke som dinglet med beina og venta på Jesus. Hun ville leve nå. Kjempe nå. Jeg tror det er vår alles oppgave akkurat det. Å kjempe nå! Det er vi som er verden. Det er vår jobb å skape en verden som biskop emeritusens Gud vil ha.

Johannes Joner forteller forresten også avslutningsvis om sitt besøk på Panzi-sykehuset i byen Bukavu i Kongo. Der hadde han spurt Denis Mukwege hva han gjorde for å få en pause. Jeg kan ikke tenke på noe annet, hadde Denis Mukwege svart. Det står en kø med kvinner utenfor døren min hver morgen og de trenger hjelp, fortsatte den kongolesiske legen. Så enkelt. Så ufattelig vanskelig.

Gratulerer med fredsprisen til Nadia Murad og  Denis Mukwege.

Denne teksten er tidligere publisert på bloggen Kirken og meg og er en del av serien hos VårtOslo: 1 kvinne, 1 år, 52 oslokirker.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer