Fra vikingby til fjordby. Oslos stolte maritime historie er samlet mellom to permer

Erik C Ødemark har skrevet boka "Maritime Oslo fra vikingby til fjordby". Ødemark er utdannet kulturarbeider. Han har alltid hatt en stor interesse for det maritime, og med en far som var ansatt på Den norske Amerikalinje fikk interessen godt påfyll allerede i barndommen.

— En skisse av historien om Oslo som en maritim by, kaller han boka si.

Boka har blitt en bok som viser Oslos tilknytning til fjorden og skipsfarten fra vikingtiden fram til nå, og enda litt lenger.

— Jeg har skrevet bøker om Amerikalinjen og Fred Olsens rederi. I arbeidet med disse bøkene kom jeg over så mye lite kjent stoff og gode historier om Oslo. Disse historiene hadde jeg lyst til å fortelle, og de er nå samlet i boka Maritime Oslo, forteller Ødemark.

Rester av skip under Dronning Eufemias gate?

Båter har blitt laget i Oslo siden folk slo seg ned her, men arkeologene har ikke funnet rester etter båter laget før 1200-tallet. Kanskje ligger det rester etter enda noen enda eldre båter for eksempel under Dronning Eufemias gate i Bjørvika?

— Jeg får nesten vondt når jeg tenker på det, men arkeologene fikk ikke tid til å undersøke grunnen under der Dronning Eufemias gate går, slik de hadde ønsket. Det ble det ikke tid til før byggearbeidene tok til. Akkurat der er de eldste båtfunnene i Oslo gjort. Det er rester etter båter fra 1200-1300-tallet. Fortsatt letes det etter "the missing link". Vi vet ikke når båtbyggerne sluttet med å bygge det vi kaller vikingskip, sier Erik C. Ødemark.

Ødemark skriver i boka om funnet i august 2013 av det som ble kalt Nordenga 0. Under et voldsomt tidspress ble funnet kategorisert som en brygge. Ved senere gjennomgang av materialet ble det klart at det var en båt fra midten av 1300-tallet.

—Innen det ble klart at det dreide seg om et unikt skip, hadde Statens vegvesen fylt igjen funnstedet, sukker forfatteren.

— Jeg håper de ikke finner et vikingskip der nede, da blir vi aldri ferdig, er en kjent uttalelse fra en byrådsleder i Oslo, da senketunnelen i Bjørvika skulle bygges. Politikeren som ser framover, har mye dårligere tid enn arkeologene, som ser bakover, sier Ødemark.

• LES OGSÅ: Arkeologiske utgravinger ved Follobanen avdekker lag på lag med oslohistorie og en pavebulle

Christian Kvart anla verft på Hovedøya

— Kong Christian IV var en modig, men ikke særlig dyktig hærfører. Derfor trengte han stadig å bygge nye krigskip. Ypperlig materiale hadde han i eikeskogene på Ekeberg, og på Bygdøy. Han anla et skipsverft på Hovedøya, for best å kunne utnytte eikeskogen.

Vi vet ikke akkurat hvor på Hovedøya verftet fra 1600-tallet lå. Trolig lå det ved Revierhavna, der hvor serveringsstedet ligger nå, forteller Ødemark.

Den kraftige fregatten Hannibal, som ble bygd på Hovedøya er med i boka, og illustrasjonen viser et godt utstyrt krigskip. Illustrasjonen finnes som original i National Maritime Museum  i London. Den viser  at den 1.200 tonn tunge fregatten hadde mer enn ett snes kanoner på hver side. Hannibal ble sjøsatt i 1647.

— Jern fikk de fra Bærums verk, men kong Christian IVs skipsbyggerier varte ikke så lenge i Christiania, sier Ødemark. Da eikeskogen var hugd ned var det ikke grunnlag for å bygge krigskip på Hovedøya. Handelsskip ble imidlertid bygget på verftet til ut på 1700-tallet en gang, forteller Ødemark.

• LES OGSÅ: Bakkekløveren er Oslos fylkesblomst, botanikkens St. Hallvard, og den finnes bare på Hovedøya

Elegante handelsskip og hvalskuter

På den tiden gikk sjøen inn til det som nå kalles Schweigaards gate på Grønland. Fjorden utover var langgrunn. Ødemark skriver om hvordan kaianleggene ble bygget og brukt. Først 200 meter ut var det dypt nok for datidens handelsskip å legge til Christianias kaianlegg.

—Handelen ut fra Christiania var stor. Derfra gikk spesielt mye trelast, men også andre varer som Østlandet kunne tilby markedene nedover i Europa. Allerede på 1850-tallet arbeidet to hundre mennesker på skipsverftene i byen. Brinche-kranen kom i 1830, og senere kom verftene på Nyland. Båtene gikk fra å bli bygget i tre til stål. Båtene som ble bygget var elegante handelsskip. Senere var hvalfangstskuter en Oslo-spesialitet, sier Ødemark. Han  skriver i boka si at Norge var konservativt, og var trege med å henge seg på dampskipsteknologien.

Ødemark regner første halvdel av det 20.århundre som skipsfartens gullalder i Oslo. Stadig større internasjonal handel og i nasjonal sammenheng store skipsverft gav liv og røre på havna.

Bruken av havna har endret seg

Akers Mekaniske verksted lå fram til 1982 der Aker brygge ligger nå. Akers mek, som bedriften gjerne ble kalt i dagligtale, hadde rundt 1960 rundt 2.000 ansatte.

Ødemark peker på at havnen i dag er ganske annerledes enn for bare femti år siden. Det yrende livet med skip som ble losset og lastet langs kaiene i Oslo er borte. Skipene legger nå til lenger sør. Kommer det store skip inn til byen er det gjerne cruiseskip eller besøkende marinefartøy.

— Jeg bor ved fjorden, på Nærsnes ved Slemmestad. Der kan vi se eksosen fra pipene på disse cruiseskipene henge igjen langs fjorden lenge etter at de har passert, sier Ødemark.

Ødemark skriver også om krigsseilernes fortvilede situasjon. Ikke bare de som reiste i utenlandsfart, men også den norske kystflåten som var mål for krigshandlinger. Prisen var det sjøfolkene som måtte betale.

Boka går fram til i dag, og enda litt lenger. Oslo kommunes planer om at en så stor del som mulig av det tidligere havneområdet skal frigjøres til byutvikling, blir også behørig omtalt i boka.

Ødemark skriver også om bryggearbeideren og fiskeren. Begge to i ferd med å forsvinne fra havnebildet til fordel for strandløvene og bertene på Tjuvholmen og på Sørenga.