De gamle gravkapeller ved Vor frelsers kirke
De gamle gravkapellene ved Vor frelsers kirke, dagens Oslo domkirke ved Stortorvet. Gouache av Jacob Munch fra circa 1820. Motivet er sett fra Lille Kirkebakke ut mot Kirkebakken - dagens Karl Johans gate. Tre av domkirkens fire gravkapeller som lå ut mot Kirkebakken er med, disse er fra venstre mot høyre; familien Colletts gravkapell, familien Vogts kapell og helt til høyre familien Leuchs kapell. Det fjerde kapellet - det Elieson-Ankerske - er ikke med på bildet.

Oslos fargerike fortid

Før solgte prestene tjenester som dåp og bryllup. Da Hans Johnsen ikke ville betale i 1815, ble det bråk

Det er i grunnen ikke så veldig mange år siden prestene ikke hadde fastlønn. I stedet måtte de leve av det de greide å få ut av menigheten sin, og det var ikke alltid så lukrativt. I oktober 1815 gikk det helt galt i Oslo.

Gunnar Bolstad
Gunnar Bolstad driver Oslohistorie.no.

Prestene var i stor grad henvist til å avtvinge sine menighetslemmer betaling for de enkelte tjenester, enten det var barnedåp eller bryllup, eller ved å samle inn husholdningspengene som kollekt. Men det fantes visse satser.

I oktober 1815 gikk det fullstendig over styr mellom to av Christianias brushoder. Den ene, murmesteren og marketenteren Hans Johnsen, skulle gifte seg og ble avkrevet 20 riksbankdaler av presten, riktignok inkludert et særskilt kongebrev – som i visse tilfeller kunne være nødvendig for å gjennomføre vielsen.

Oslohistorie.no

Denne saken har tidligere blitt publisert på Oslohistorie.no.

Siden starten i 2015 har Oslohistorie.no dekket detaljene i byens historie og tatt for seg kjøpmenn, hotellvertinner, kommunestyredebatter, trappetrinn, musikkpaviljonger og restauranter.

Dette var ikke murmesteren villig til å betale, for den faste taksten var på bare 2 riksbankdaler, og presten skal ha blitt så hissig at han kastet dokumentet på gulvet og kalte Hans Johnsen for en fant og kjeltring.

Gikk til pressen

Hans Johnsen gikk sporenstreks til pressen – Intelligensseddelen – med en beskrivelse av hele episoden, og resten av byens prester ble følgelig stilt i en viss forlegenhet.

De visste godt hvem den aktuelle kollegaen var, men det kunne jo ikke leserne vite. Så slottspresten, Claus Pavels, noterte først i sin dagbok og rykket deretter ut i avisen på vegne av seg og sine kolleger med et krav om at navnet på den hissige og grådige presten måtte oppgis.

Pavels hadde for øvrig hørt at «Klageren skal være en impertinent og yderst drikfældig Karl».

Endte på galehuset

Hans Johnsen offentliggjorde deretter navnet på presten, som viste seg å være Nicolai Lumholtz, den København-fødte stiftsprosten i Christiania, som i en alder av 86 år fremdeles ikke hadde trukket seg helt tilbake. Han var også såkalt «titulær biskop» – altså en slags hedersbevisning i prestebransjen.

Vor Frælsers kirkegård gravminne Lumholtz
Nicolai Lumholtz’ gravsted utenfor Oslo domkirke i 1937. Denne siste rest av Vor Frælsers kirkegård kan betraktes den dag i dag. Lumholtz døde i 1819, og hans hustru ble gravlagt her i 1849. På gravstøtten står det blant annet, «Herunder hviler det jordiske legeme af jubellæreren, den nittiaarige olding Biskop Nicolai Lumholtz». Foto: Fritz Albrecht Grevelius Holland

Han var kjent som en ualminnelig bråsint og sta fyr som stadig kom i konflikter med sine omgivelser. Conradine Dunker, som skriver om ham flere steder i sine memoarer, forteller blant annet: «Om Vinteraftenerne, eller naar det var blevet mørkt, gik han om i Gaardene, og udsatte sig derved for mange latterlige Ubehageligheder».

Lumholtz ble nødt til å skrive en redegjørelse til biskop Bech om saken, mens det for murmester Hans Johnsen dessverre gikk ganske galt. 1. november noterer Claus Pavels at han har kommet på «dolhuset».

Frustrerte prester

Konflikten mellom Lumholtz og Johnsen var på ingen måte noe særsyn i 1815. Prestene var frustrerte over sine arbeidsvilkår.

Også på Stortinget satt det prester, og de forsøkte temmelig forgjeves å ta opp saken der.

Stortingsflertallet mente imidlertid at det var viktig å bevare «kontrakten» mellom prest og menighet – altså at presten i realiteten levde mer eller mindre godt på menighetens nåde.

Du kan lese flere spennende saker hos Oslohistorie.no og mer om Oslos historie i serien Oslos fargerike fortid hos VårtOslo.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer