Store forskjeller: Ungdom i områder av byen med velstående foreldre, holder seg lengre i idretten

Nissrin Khalaf (24) var inntil nylig trener i Sportsklubben Sterling, som holder til på Tøyen og har klubblokale i Vahl skole. Hun sitter også i styret i klubben.

– Mange unge bor i trange leiligheter og trenger å komme seg ut. Så for oss er det snakk om mer enn idrett. Det går vel heller under kategorien sosiale tiltak. Vi er et lavterskeltilbud, med lite fokus på prestasjoner og det å bli god, sier Nissrin.

Sterling rekrutterer i hovedsak barn og ungdom på Vahl skole. Der går det barn som nesten utelukkende tilhører minoriteter. Mange av disse er innenfor kategorien sårbare.

– I begynnelsen var det vanskelig å få med barn, men det ble lettere etter hvert. Vi har jobbet mye i nærmiljøet for å endre holdninger.

Men klubben sliter også med mangel på frivillige.

– For mange er det ikke kultur for å drive med idrett eller bidra som frivillige, noe vi trenger veldig. Vi prøver så godt vi kan å ha et tilbud til alle som vil være med, men mangel på ressurser og manglende foreldreengasjement gjør det vanskelig.

Idrett for ressurssterke

I januar presenterte Forskningssenter for barne- og ungdomsidrett ved Norges idrettshøyskole og Velferdsforskningsinstituttet NOVA en omfattende forskningsrapport om deltakelse i Oslo-idretten.

Bakgrunnen for rapporten er at Oslo Idrettskrets i 2018 startet en egen satsing, Idrett for alle i Oslo. Her uttrykkes det ønske om at "idrettslag også skal legge til rette for de som ikke ønsker å konkurrere, eller som i mindre grad har ambisiøse prestasjonsmål".

Bakteppet er en oppfatning om at barne- og ungdomsidretten utvikler seg i feil retning og er i økende grad forbeholdt barn og unge fra ressurssterke familier.

Rapporten konkluderer blant annet med følgende:

"Idrettsdeltakelsen varierer også stort med bosted. Jevnt over er den høyere i bydeler med en velstående befolkning enn i bydeler preget av sosioøkonomiske utfordringer. På mellomtrinnet skiller bydel Stovner og bydel Alna seg ut med langt lavere deltakelse enn gjennomsnittet, mens deltakelsen fra ungdomstrinnet er særskilt lav i flere av bydelene på Oslo øst og i indre by."

Oslo idrettskrets har for lengst konkludert med at de ønsker å snu denne trenden med sviktende deltakelse i øst og indre øst og forsterkende sosiale forskjeller. Mer konkret har de satt seg som mål om å redusere kostnadene ved å være aktiv i barne- og ungdomsidretten, å skape et bredere idrettstilbud og øke aktiviteten.

Sosialt skjev deltakelse

Morten Renslo Sandvik, forsker ved Norges idrettshøyskole, understreker at frafall i utgangspunktet er greit.

– Det er en naturlig prosess. Problemet oppstår når det er sosialt skjevt. Idretten må jobbe for å å bli bedre på inkludering.

I et folkehelseperspektiv er det en utfordring at mange av de som slutter i ungdomsidretten, helt slutter å trene eller at de nedjusterer aktivitetsnivået sitt betraktelig.

Idrettslag i Oslo øst og i indre by sliter med inkludering av ungdom. Om man sammenstiller sosiale og geografiske forskjeller, kan det se ut til at idrettsdeltakelsen blir stadig mer betinget av tilgang på sosiale og økonomiske ressurser, både i familien og i lokalmiljøet. Forskjellene tydeliggjøres i denne tabellen:

Sandvik påpeker at de som slutter i idrettslag bruker mer av fritiden sin på digitale aktiviteter, bruker ulike former for rusmidler oftere og har større sjanse for å være involvert i ulike former for regelbrytende atferd, både som utøver og som offer. De kommer også dårligere ut på de fleste indikatorene for god livskvalitet.

Mange vil bare ha det gøy

Kirsti Gundersen er daglig leder i Grüner fotball, og sier at de største problemene med frafall starter i ungdomsskolen og at frafallet øker jo eldre de blir.

– Det er mange årsaker til at ungdommen slutter, sier hun.

– En betydelig årsak er en utvikling i retning av ulikheter i ferdighetsnivået. Noen er mer seriøse enn andre. Mange er med primært for å ha det gøy. Prestasjonsfokuset er krevende å forholde seg til for noen, og i økende grad sånn når de blir eldre. Det blir større krav til seriøsitet, og ferdighetsnivåene spriker mer.

Kirsti sier at mange slutter ved overgangen til videregående skole. De gamle vennegjengene løser seg opp. Det sosiale nettverket de har hatt siden de var barn, inkludert fotball-laget, avløses av nye.

– De går fra å ha venner i klassen og nærmiljøet til å velge venner selv. Det er nok naturlig at mange slutter, og mange finner noe annet verdifullt å bruke tiden sin på.

Kirsti tror også økningen av treningsavgifter som inntrer ved overgangen til ungdomsfotall spiller en rolle. Treningsavgiften øker da fra 2000 kroner til 3350 årlig. Det er dyrere å drive ungdomslag, siden de har lønnede trenere og ikke foreldretrenere lenger. I tillegg er det dyrere forsikring og turneringer og turer koster.

Grüner har derfor gode støtteordninger for dem som sliter med å betale treningsavgift.

– Også treningsfasilitetene spiller inn. Vi har 35-40 lag som alle skal ha plass til treninger og kamper på èn bane. Det er spesielt problematisk når det er 11er kamper. Treninger for andre lag må da avlyses. Så vi trenger en bane til, sier hun.

Oslo idrettskrets: Ungene bare renner inn

– Dette er en svært viktig problemstilling, sier Magne Brekke, generalsekretær i Oslo idrettskrets, når VårtOslo ber han sette av 45 minutter til et intervju.

– Vi burde hatt et heldagsseminar bare for å komme gjennom de viktigste problemstillingene, sier han ivrig.

Brekke sier at dette naturligvis har vært en problemstilling i mange år.

– Utgangspunktet er jo kjempebra. Rekrutteringen er strålende, ungene bare renner inn i idrettslagene våre. Dessverre er vi ikke flinke nok til å ta vare på dem. Summen av tilbudene treffer ikke bredt nok, innrømmer han.

– Vi må søke en bedre balanse mellom bredde og toppidrett. Vi må passe på at jakten på medaljer ikke går på bekostning av arbeidet med å ta vare på alle. De aller fleste er jo primært med for å ha det gøy og er ikke så opptatt av å bli veldig god.

Brekker sier at klubbene i Oslo er veldig gode på å rekruttere, og de aller fleste foreldrene er positive til at barna begynner med idrett.

– Dessverre er det slik at utviklingen av ulikt ferdighetsnivåer bidrar til opplevelsen av mangelfull mestring. Og det er gjerne foreldrene til de beste barna som blir foreldretrenere, noe som skyver fokuset på treningene i retning av prestasjon og kanskje i mindre grad trivsel.

Positive effekter av å holde på med idrett lenge

Som Kirsti Gundersen i Grüner, ser han overgangen til videregående skole som kritisk. Da splittes ofte vennekretsene. Videre blir barna mer voksne i hodet og reflekterer mer over hvem de er og hva de vil.

– Vi ser en klar forskjell på det å slutte med idrett når du er 17 år i forhold til å slutte når du er 12-13. Undersøkelser viser at holder du på med idrett til sent i tenårene, er du oftest langt mer aktiv som voksen. Forskning viser at potensialet for utenforskap og helseproblemer senere i livet er større om man slutter med idrett som barn eller tidlig i tenårene.

– Når det gjelder frafall, kan vi ikke se noe klare forskjeller mellom idretter. Det er ganske like mekanismer over alt, sier Brekke.

Bedre og bedre og bedre

Tilbake til akademia, sier Sandvik at det gjennomgående er en veldig bra rekruttering til idretten i Oslo.

– Tallene våre viser at 91 prosent av barna har vært med i eller driver med idrett, på ungdomsskolen gjelder det 74 prosent.

Blant 5.-7. klassinger har 66 prosent idrett som fast fritidsaktivitet, men tallene synker raskt blant eldre ungdommer. Her er deltakelsen i gjennomsnitt 42 prosent av 13-19-åringer (ungdomsskole og videregående)

Gutter trener mest. Det er flest som begynner, og de slutter sjeldnere og senere.

– Det er uansett kjempeviktig å holde på idrettsungdom, og hindre frafall. Trivsel er nøkkelordet, sier han.