— Nye turvenner finnes overalt! Vi fant en på nettet

Så da vi bestemte oss for å invitere med en ny turvenn, skapte det med en gang en ny dynamikk. Vi fire som vanligvis går sammen, vi kjenner hverandres minste luner, vi vet hva den enkelte synes er interessant og morsomt.

Vi stopper for å ta bilde eller spise en brødskive uten at det er behov for å spørre. Vår nye turvenn, Martin, med sine stødige steg, lune humor og blikk for de små tingene, gled rett inn – med et bittelite unntak: Da vi, uten ord, forsøkte å bestemme rekkefølgen vi skulle gå over kloppene.

Fant turvenn på nettet

Noen tjuvstarter ble det. Mika er nemlig først over alle klopper. Den delen av regnestykket var lett.

Vi fant vår nye turvenn på internett. Det var absolutt ingen tilfeldighet, og vi tenkte oss om ganske mange ganger før vi spurte – for selv om vi ofte er ganske frempå og relativt modige, er det en terskel å trå over. Tenk om han ville bli fornærmet? Tenk om han slett ikke hadde lyst? Til slutt tenkte vi at han har et alt for fint etternavn til at vi kunne la være å spørre.

Kvist, heter han. Martin Kvist. Et skikkelig markatravernavn.

På forhånd visste vi en del om Martin, for han er også turblogger. Bloggen hans heter fantastiskemarka.no, og vi har fulgt den lenge. Du kan ikke blogge om tur og natur uten å avsløre enkelte personlighetstrekk.

Dette var vi helt sikre på: Martin liker lister. Han liker utsikter, helst flere på en tur. Han er opptatt av det som spirer og gror. Han liker underlige og interessante fakta. Han liker sommerfugler, insekter og småkryp. Han er historieinteressert. Han er et lesende menneske, et skrivende menneske, et visuelt menneske.

Magiske Flyktningeruta

Vi brukte sosiale medier til det de er ment til: Vi spurte om han ville være med på tur, og vi holdt pusten i omtrent en halvtime, til det tikket det inn et «ja!». Men hvor skal vi gå, da?

Det er egentlig ikke så farlig. Det viktigste er å gå.

Vi valgte Skullerudåsen, den magiske Flyktningeruta, Østmarkkapellet, Milorghula, Dryppet, St. Hansås og Rustadsaga. Det er en rute vi kjenner og omtrent kan gå i søvne, men vi elsker den.

Dagen vi hadde valgt var kald, med snø i lufta selv om det var mai og det akkurat hadde vært tyve grader. Det gjorde ingen verdens ting. Vi hadde ullsokker og et nærmest utømmelig lager tørr humor. Da er det lett å holde varmen.

Som pyramidene i Giza

Martin ventet på oss under lønnetreet ved Skullerudstua. Vi hilste blidt, målte hverandre opp og ned og konstaterte at vi ikke var skumle på noen måte, og før vi visste ordet av det delte vi historier om gamle idrettsskader der vi gikk oppover lia mot vannverket.

Selv om det er fengende, er det mer å snakke om enn slitne kroppsdeler. Vi snakket om maur.

Vi fant tre tuer på rad og rekke, som pyramidene i Giza. Det var så kaldt at maurene ikke ville gjøre annet enn å myldre sammen på toppen av tuene, strekke antennene mot det bleke sollyset og suge til seg det det svake vårlyset ville gi dem av varme.

Det ga en ypperlig mulighet til å snike seg helt inntil tua uten å få skoene fulle av de seksbeinte skapningene. «De fleste maur lever under jorda,» poengterte Martin. Rart å tenke på, for det er tuene vi legger merke til.

Samme vei som Milorg

Vi snakket om stein. Mika hadde med seg insektboksen han har fått av nabogutten Even, men de fleste insekter holdt seg hjemme i kulda. På vei mot Rundvann så vi bare ei enslig humle som suste mellom blåbærrisene. I stedet havnet steiner i insektboksen. Diamanter, faktisk. Det er mange av dem i marka, og markafolket vet å sette pris på det.

Vi snakket om historie. Flyktningeruta er også en av de tidligste merkede stiene i oslomarka, og har mer historie å by på enn de aller fleste stier. Vi får gåsehud når vi tenker på Milorg-kara som brukte denne stien som kurerrute, og når vi tenker på dem som flyktet denne veien.

Vi er ikke i nærheten av å forestille oss hvordan det var, men det hjelper litt å gå samme vei de gikk. Det er rart å tenke på at de store trærne var der også dengang, kanskje en sliten mor lente seg mot stammen for å få igjen pusten. Kanskje en av kurerene spiste matpakka si under trekrona i sommerregnet.

Milorg-hula øst for Smalvann

Vi brukte også mye tid ved Milorghula øst for Smalvann. De to største gutta i turfølget var ganske stille i møtet med dette stedet. De gikk rundt hula, tittet inn gjennom alle de tre inngangene, de strøk fingrene over steinen. Terje Diesen het mannen som fant denne hula. Her gjemte Milorg maskinpistoler, ammunisjon, sprengstoff og hjemmelagde håndgranater. Tyskerne fant den aldri.

Vi snakket mer om historie. Og om fuglesang. Ruinene etter plassen Fjelstad ligger bare noen meter fra den travle skogsveien. Likevel virker det som en adskilt verden. Huset lå engang lunt inntil fjellet.

Her var det frukthage, kjærlig stelt av dem som sannsynligvis ryddet plassen tidlig på 1850-tallet, Jens Andersen og Ingeborg Pedersdatter, oldeforeldre til naturfotograf og forfatter Sverre M. Fjelstad. Det er ikke bare vi som føler harmonien på dette stedet. Fuglene sang av hjertens lyst. «Svarttrost!» sa Katja. «Bokfink,» svarte Martin. «Det der er svarttrost, da!» sa Katja. «Måltrost,» smilte Martin. En gang vil Katja få rett.

Bruk tid!

Det er mye å lære. Det er det som er så bra. I Østmarka er internettforbindelsen oftest dårlig eller ikke tilstede i det hele tatt, derfor er Google sjelden et aktuelt hjelpemiddel når vi står fast. Vi synes det gjør samtalen rikere, og i hvert fall mer oppfinnsom!

Det er mye å se. Skogen vi har utenfor stuedøra er strålende vakker, uansett vær. Vi forsøkte å ta bilde av de gnistrende hvite snøfnuggene som falt på brødskivene våre, men de forblir et minne.

Glitrende vann, kaldt mellom fingrene. Solnedganger i muranoglassfarger, og soloppganger klare som en høy C. Krokete trær, majestetiske furuer med tykke stammer. Blåvinger og sørgekåper. Reven lusker over stien. Et rådyr slapper av i ruinene etter en husmannsplass. Tiurleik om våren. Tandre blomster, sprakende høstfarger. Ivrig, vakker fuglesang. Ulvehyl i det fjerne, hvis du er heldig. Vinden rasler i ospebladene. Spor etter bevertenner. Klopper og myke stier. Regn i panneluggen.

Finn en turvenn

Noen av disse opplevelsene får du når du vandrer alene, og du gjemmer dem i hjertet ditt. Andre ganger kan du skotte bort på turkameraten din og vite at dere var akkurat her, akkurat nå, og opplevde akkurat dette. Sammen.

Spør den hyggelige damen du småprater med på bussholdeplassen hver morgen. Spør kollegaen du vil bli bedre kjent med. Spør hun som legger ut de fine innleggene på markagruppa på Facebook. Spør han med den blide hunden du alltid hilser på. Det verste svaret du kan få er nei.

Ta med deg noen på tur. Du vil ikke angre!

• Har du noen minner du vil dele med oss om akkurat disse feriestedene? Ta kontakt på hei@søstrenepihl.no.
• Les flere saker i serien Ut på tur med søstrene Pihl her.