Kjærlighetsbrev til Skullerudåsen og Flyktningeruta

Hva er det som drar i oss som usynlige tråder? Hvem tar oss i armen, pirker oss på skulderen og hvisker «kom?»

Vi trodde svaret skulle bli enkelt. Der tok vi grundig feil.

Til slutt laget vi like gjerne en liste. Den er unummerert og uprioritert, men den er omtrent i den rekkefølgen vi opplevde turen denne gangen. Den inneholder vann, berg, barn og voksne, poesi, magi, trær, vind, samhold, læring, fantasi og et sjokoladetre. Som de fleste turene våre.

Husmannsplassen Pisserud og vannrenseanlegget

Det første lille stykket går vi på veien, General Ruges vei, som leder til vannrenseanlegget. Otto Ruge var en helt, han var forsvarssjef under den tyske invasjonen i 1940, og forsøkte fortvilet å gi tyskerne motstand hvor mulig. Han mislyktes, og satt i fangenskap resten av krigen, på Grini, så i Tyskland og i Polen. Fotografiene viser en alvorlig mann med rett, stram munn.

Litt oppi bakken titter vi ned på skiløperne som går i kø på snøkanonsnø med med lykkelige smil om munnen. Vi lurer på hvor mange som tar en titt på trammen og som titter opp av det hvite rett ved løypa, hvor mange som vet at der lå Pisserud, husmannsplassen som ble navngitt med en god dose humor.

Det var en av de eldste plassene under Skullerud gård, og har hett Piiserud, Passerud, Posserud og Piserud i tillegg til Pisserud opp igjennom århundrene. Det var ingen spøk å være husmann, selv om de her på plassen i 1865 hadde tre kuer og dyrket litt bygg, havre og noen poteter.

Ved veiens slutt, helt på nr. 150, er et hus som til forveksling likner en markastue. Det er Skullerud vannrenseanleggs hovedbygning, den eneste bygningen, faktisk. I området rundt finnes låste dører som leder rett inn i fjellet.

Østlandets beste drikkevann

Her inne ligger det våte gullet, Østlandets beste drikkevann. Vannet kommer fra Elvåga gjennom en fire kilometer lang tunnel, og ved vanlig drift leverer anlegget 400 liter vann – per sekund. Makskapasiteten er 2.300 liter per sekund. Det er rart å tenke på at vi går over store fjellhaller med vannbasseng som rommer 37 millioner liter vann. Det ser så beskjedent ut utenfra. En gang håper vi å kunne få se anlegget fra innsiden, med berget over oss og rundt oss.

De falt til ro akkurat der de er da isen forsvant for omkring 10.000 år siden. De har ligget der og sett skogen vokse opp rundt dem, sett den forandre seg fra løvskog med mektige eiketrær til slik vi kjenner den i dag.

I øyekroken har de sett generasjoner på generasjoner av dyr og mennesker fyke forbi, de kjenner den første vinterkulda, de kjenner varmen fra sola og det kjølende sommerregnet, de kjenner mose som kiler og iblant, et barn som klatrer.

De er vanlige, flyttblokkene, kampesteinene, noen av dem har reist så langt som fra Oslo og helt til England. Mange ligger her på Skullerudåsen. De kan veie over 100 tonn. Det er hundre tusen kilo, det. For isen var det lett å frakte dem, de var bare en irriterende småstein i skoen. Fridtjof Nansen kalte dem vandreblokker. Vi liker i poesien i det.

Kurerruta Timian er flyktningeruta

Isen knaser under broddene våre der vi går. Vel, for oss som har det, i hvert fall. Andre beveger seg i stiens ytterkant, med delvis eleganse. Vi er heldige som kan vandre langs denne stien, uforstyrret og glade. Før krigen gjorde mange det, men da tyskerne kom viste den norske naturen seg å være et av våre sterkeste kort.

Over Skullerud og gjennom Østmarka til Enebakk, over Øyeren og videre til Sverige gikk kurerruta Timian. 300 mennesker ble loset til Sverige denne veien, derav navnet Flyktningeruta på skiltene. 120 kilometer på to dager.

Vi vil aldri kunne forestille oss hvordan det var å frykte for sitt liv, for sine barns liv, og om det noensinne ville være et land å komme tilbake til.

Østmarkas mest sosiale bakke

I et stikryss står en kopi av markas første skilt, til Sæter stasjon. Siden 1925 eller deromkring har folk gått i marka for moro skyld. Da måtte stier merkes. Det ble bestemt at skilt var det lureste. Vi liker å tenke at varden som er her var ment som konkurrent til skiltene. Vi tar alltid bilde på varden. Det er første gang Silja er her. Det blir neppe den siste.

Uansett årstid er denne bakken preget av vann eller is – og en sjelden gang fraværet av begge. Det gjør den til en av de mest sosiale møtestedene i Østmarka. Vi har aldri gått denne bakken uten å snakke med noen.

Vi sier hei og vi snakker om den beste måten å komme seg opp eller ned på. Vi klapper en hund eller to. Vi smiler av dem som løper nedover såpeglatt is så fort som mulig, for på den måten å ta igjen balansen de nok mistet kontakt med lengre opp i bakken.

Lek er ingen spøk

Vi har kastet stein som har landet med små plask omtrent der vi fant dem. Vi har hoppet fra stein til stein når det tilnærmet har vært en foss, vi har klamret oss til trestammene når vi har glemt brodder eller når bekken har laget et gjørmehav, og vi har stoppet for å lytte på vannets humør. Vi lurer på om det vet hvor det skal, siden det renner så målrettet nedover.

Å leke er alvorlig. Å leke i naturen er enda mer alvorlig. Stadig flere barn vokser opp i byen uten å lære å leke ute blant høye trær. Det er tryggere å leke i barnehagen eller i hagen, det blir færre blåmerker og utslåtte tenner og brukne armer, men like fullt: Barna mister ikke bare naturopplevelsen, de mister naturspråket. De kan ikke navngi gran eller furu, de vet ikke hva en skjære eller en kråke er, langt mindre en dompap eller en kjøttmeis.

I ytterste konsekvens vil de ikke forstå hvordan den verden vi lever i er skrudd sammen. Det vi ikke lenger kan navngi, det vi aldri har luktet på, kjent på, smakt på, det er skummelt og fremmed. Det gjelder oss voksne også.

Rotvelte

Å se skogen gjennom et barns øyne gir den en annen dimensjon. Plutselig ser vi dører til andre verdener, vi ser diamanter og gullgruver og dragespor, vi ser hemmelige huler og skjulesteder. Vi ser farger vi aldri har sett før. Og vi har lagt merke til en ting: Barnas dører er aldri låst. De tør trygt gå igjennom, selv om landskapet på den andre siden er ukjent.

Og dørene kan være laget av hva som helst: To trær, en bakketopp, en busk vi må krype under. Skullerudåsen er full av dem. Ta turen. Lek.

Nyåret begynte med vind som hvinte rundt hushjørnene og rev med seg både hagemøbler og trær. Sånn er naturen. Vi kan gå den samme turen hver dag og den vil aldri være lik. Og her, rett ved stien, hadde ei stolt furu falt siden sist gikk her. Vi kunne se at den hadde oddsene mot seg, den vokser på berggrunn og har ikke hatt mulighet til å danne en pælerot.

Monsen på villspor

Den har hatt godt lys, og den har strekt seg høyt, høyt mot solstrålene. Kronen var vid og tung. Vi kan levende forestille oss hva treet følte da det falt – vi har selv følt det, flere ganger, når vi har falt på isen eller på et glatt berg. Forskjellen er at vi kan reise oss igjen, bristede halebein kan gro og kameralinser kan repareres.

Vi har aldri sett et tre falle. Vi har aldri hørt det. Men Lars Monsen, han rapporterte direkte da han var på villspor:

"Kan det ha vært den grana der a, tru? Ser ikke det helt ferskt ut, ‘a? Det er det det gjør, vet du – jorda detter fremdeles! Det var rett og slett den grana her som gikk overende! Det er ikke ofte man er i nærheten av, ass! Den er 30 meter lang, den grana her. Artig ass, å værra her akkurat når ‘an ramler overende! Det er ytterst sjelden man opplever – jeg har opplevd det før, men jeg tror du kan telle det på tre fingre!

Og – en liten advarsel siden vi akkurat har snakket om å leke: Ikke lek på en rotvelte. Det er store spenninger i den, særlig hvis det akkurat har skjedd, eller hvis temperaturen akkurat har steget.

Myras magi

Når vi kommer til Karismyr har vi alltid en følelse av at elgen står blant de tynne furustammene og ser på oss. Vi ser sporene etter den, etter rådyrene og harene også, og vi minnes med gru alle hjortelusfluene som gikk til angrep på oss her en høstdag vi ante fred og ingen fare.

Vi grøsser og rister minnet av oss, og tenker heller på hva myra er: Naturens eget arkiv. Et økosystem der planterester og annet organisk materiale sakte nedbrytes. Torv dannes. Skatter gjemmes i hundre- og tusenvis av år.

Myra er som en svamp som tar opp nedbør og renser vannet, den er beiteområde, jaktområde og flørteområde. Vi som har plumpa noen ganger kan være troende til å tenke ille om myra, men vi må bare innrømme at det finnes verre ting enn lukten av myr mellom tærne.

Vi digger Dryppet

Gjemt kun hundre meter fra stien ligger Dryppet, steinformasjonen som får fantasien vår til å løpe løpsk. For en gangs skyld skal vi ikke plage dere med det, men heller fortelle hva geolog Reidar Müller fortalte oss da vi sendte ham et bilde: «Det er nok sveko-norvegisk, kanskje eldre, ikke så lett å si. Over 1 mrd år gammel, metamorfe bergarter!»

Dette er i all hovedsak gresk for oss, men litt lærte vi da vi var på tur sammen. Østmarka er et grunnfjellsområde, hvor bergartene ble dannet for svært lenge siden. Avsetningsbergarter, som sandstein og skifer, og størkningsbergarter, som lavabergarter og granitter, ble i jordens urtid rett og slett brettet sammen under svært høyt trykk og enda høyere temperaturer i et tidsrom på over én milliard år.

Det er den sveko-norvegiske foldingsepisoden. Foldene er tydelige i formasjonen Dryppet. På Skullerudåsen finnes i hovedsak tre typer gneis, båndgneis, biotittgneis og øyegneis. Båndgneis er den eldste av de tre, og ble formet dypt nede i jordas indre for omtrent 1700 millioner år siden.

Sjokoladetreet ved Ulsrudvann

Søstrene Pihl, de eldre, har alltid sagt til oss at å gå i Østmarka er å gå på urfjellet. Ta med forstørrelsesglass neste gang du går, og bruk litt tid på å studere berget – alle fargene, nyansene og ikke minst diamantene, som Mika kaller det. Det finnes to sjokoladetrær i Østmarka.

Ett ved Ulsrudvann et sted (nøyaktig lokasjon er hemmelig, men vi kan si så mye at det latinsaztekiske navnet på treet er pinus chocolatl), og det andre er rett ovenfor Dryppet. Det er en gran, en picea chocolatl, og her vokser det After Eight. Akkurat så mange som du orker akkurat der og da, akkurat så mange som du trenger til ferden videre.

Hemmelige stier som ingen har gått før

Grana er the new kid in town, det yngste treet i skogen vår, bare 2000 år eller deromkring, rene ungdommen, selvopptatt, fremadstormende, nyttig, vakker, og det vet det. Der det får rotfeste presser det andre bort ved å skygge for sola og å hindre regnet i å nå bakken. Barnålene likner sanddyner. Det er en fascinerende skog å gå i, en helt annen følelse av øde. Vi lister oss nesten, barnålene demper både skritt og stemmer.

Skullerudåsen har mange stier på kryss og tvers, de går i sikksakk og finnes ikke på kartet. De leder dit nysgjerrigheten vil, dit fantasien strekker seg. Og det er langt. Til slott og til hytter og huler, til bålplasser og til en himmel full av ulver, til troll og huldre og de tre-fire-fem bukkene Bruse som bor under myra. De leder også til et åpent landskap med store myrer og en ro som gjør godt for sjelen.

De gode samtalers ås

Det er noe med det der. Å gå sammen. Å ta seg tid til å gå, skritt etter skritt i ordenes tempo. Trippende lystig til glade ord. Litt subbende, slepende oppoverbakkeskritt til ordene som har tyngre for å finne veien over tungespissen. Huske å puste dypt i mellomrom, på komma og punktum. Huske å nyte utsikten fra spenningstoppene. Le der latteren naturlig triller frem. Ikke fortvile hvis du ikke kommer til noen konklusjon. For vi har vært på vei. Er på vei.

 Å gå sammen er å jobbe sammen. Å hjelpe hverandre, å løse utfordringer som bratte oppoverbakker og glatte nedoverbakker. Sammen forsøker vi forskjellige løsninger og finner den beste, og vi tenker ikke over det engang. Skullerudåsen er bra for lagfølelsen.

Mat smaker bedre på Skullerudåsen

Det sies at en fireåring stiller omkring 400 spørsmål hver dag. En seksåring stiller 600, det er vi ganske sikre på. Noen spørsmål har lette svar, andre må vi finne ut av sammen, noe forblir ubesvart. Og det er helt ok.

Men hvorfor? Det sier google ingenting om. Kanskje noen forskere leser dette, og kan svare?

Are Kalvø derimot, har skrevet om det og han er sikker i sin sak (Hyttebok fra Helvete, s 91):

"Altså, viss det er sant at maten smaker betre etter ein lang og slitsom tur, då er denne lapskausen verkelig eit stykke oppsiktsvekkande elendig mat. «Kanskje turen ikkje var lang nok,» sier Dokumentasjonsansvarlig. «Den måtte ha vore veldig lang for at dette skulle ha smakt.» 
«Viss vi hadde sete i fangeleir i fleire år og blitt torturert, då ville dette sikkert smakt heilt fantastisk.»
«Då vil eg meine at det er eit brukbart alternativ å rett og slett berre ete mat som er god. Og heller droppe torturen.»
«Du er kanskje inne på noko der.»
Etter å ha endevendt hytta finn vi en posepasterett nokon andre gjester har etterlate. Den smaker – helt greitt."

Å bli lurt opp i stry

Kjære Are Kalvø – du er herved invitert på tur med søstrene Pihl. Du kan ikke si nei.

Kun et steinkast fra veien og fra den gamle slalombakken ligger ruinen som er et minne om plassen Fjeldstad. Den ligger i le bak St. Hansåsen. Vi pleier å stoppe her, sette oss på trammen og tenkte på dem som satt her før. Kanskje var det morgen, kanskje hadde de en kopp kaffe, kanskje diskuterte de dagens gjøremål. Kanskje var kveldshimmelen rød, kanskje kjente de på verkende rygger. Kanskje strøk de hverandre ømt over håret.

Dette bildet er også tatt på Fjeldstad, den magiske plassen. Vi finner alltid noe vi ikke har sett før når vi kommer hit. En syrinbusk eller en annen hageplante. Denne gangen, mens vi studerte spor etter rådyr og småsnakket med mor Ingeborg som bodde her i 1865, tittet vi opp mot himmelen og solnedgangen.

Og der, på en grein høyt oppe, hang det julepynt. Langt bak i hukommelsen dro noen hardt i en arkivskuff, og navnet huldrestry dukket opp. Men… det kunne vel ikke være… den er jo rødlista! Vi tok dette bildet, og da vi kom hjem delte vi det på Østmarkagruppa på facebook. Det tok ikke lang tid før hjelpekorpset meldte sin ankomst.

De meldte om bruksnavn som trollskjegg, om minner fra barndommen, og de delte egne bilder. Og så kom meldingen vi hadde ventet på, fra en ved navn Erik. Han bekreftet at dette ikke var den sjeldne huldrestryen, men hengestry, som er langt mer vanlig. Og han fortalte at huldrestry ikke finnes i Østmarka, men vi Nordmarka. Så nå må vi nok ut av vår komfortsone. Vi må finne huldra. I nord.

Skullerudåsen er tatt rett ut av eventyrene, og den skaper nye eventyr med hver tur som gås. Den vikler oss inn i et nett av historier og minner, og vi kommer oss ikke løs. Vi vil egentlig ikke det, heller. Vi faller for fristelsen. Igjen og igjen og igjen.

Til bollebutikken!

Til slutt er vi tilbake der denne fortellingen startet, på Rustadsaga, i en varm stue full av folk som vi er sikre på har opplevd mye av det samme som oss – men ikke det samme. Aldri akkurat det samme. Heldigvis. Hver tur har sitt særpreg, hver tur har sitt perspektiv.

Vi satte tennene i skoleboller som fremdeles var varme og luktet himmelsk. En salig stillhet senket seg mens vi kjente at opplevelsene festet seg i kroppen.

Kjære Skullerudåsen – takk for denne gang. Vi planlegger allerede neste tur. Med gjester.

• Har du noen minner du vil dele med oss om Skullerudåsen? Eller andre gode markahistorier vi burde høre? Ta kontakt på hei@søstrenepihl.no.
• Les flere saker i serien Ut på tur med søstrene Phil her.