Florence og parken

Hun er på vei ned trappa i Markveien 25, Florence – en vakker kvinne, nylig fylt 50. Hun skal møte mann og sønn på kaia for en lengre båtreise. Kanskje får hun et lite glimt av de siste illrøde høstfargene på Olaf Ryes plass idet bilen passerer på vei nedover Thorvald Meyers gate – jeg håper hun fikk det!

Pysjamasen til Arthur, tenker hun kanskje – og en ekstra kjole. Tankene flyr sikkert i alle retninger idet bilen ruller over Nybrua. Hun tenker i hvert fall helt sikkert på denne reisa.

Men denne lille familien; Philip Watchman, kona Florence og sønnen deres Arthur, skal aldri mer se igjen leiligheten i Markveien eller de vakre røde høstfargene på Olaf Ryes plass.

Nedverdigelse, ydmykelse og grusomhet

For båten de skal ombord i heter «Donau», og i det øyeblikket de entrer landgangen, blir livet deres til et sammenhengende helvete med nedverdigelser, ydmykelser og en grusomhet verden aldri har sett maken til.

Omtrent samtidig parkerer et par lastebiler foran Markveien 25. En gjeng kraftige flyttekarer hopper ut og begynner å tømme leiligheten til familien Watchman med all mulig forsiktighet.

For innholdet i denne leiligheten har føreren, Quisling, sikla på i lengre tid. Philip Watchman dreiv nemlig en kjent antikvitetsforretning i Tordenskiolds gate, og leiligheten romma antikviteter, møbler og verdisaker som Quisling «gikk over lik» for å få tak i.

Quislings jøderan

Innen Donau hadde nådd Færder, var leiligheten tømt og innholdet frakta enten til hytta «Ørneredet» i Asker, men hovedsakelig til Villa Grande på Bygdøy. Eller «Gimle» som den blei kalt på Quislings tid. Det var rett og slett plyndring med døden til følge.

For samme dagen føreren tente det første adventslyset på bondebordet fra Watchmans leilighet i Markveien, forsvant den lille familien inn i gasskammeret i Auschwitz og gikk opp i røyk i ordets rette forstand. Watchman var regelrett borte.

Det var faktisk ingen som en gang visste om familien Watchman før Bodil Stenseth gjorde et skikkelig dypdykk og satte sammen puslespillet om Watchman og Quislings jøderan som han og nazi-toppene i Norge benektet skjedde. Om du er på de trakter så besøk gjerne snublesteinene på fortauet utafor Markveien 25.

En dag

Og trærne på Olaf Ryes plass står der fremdeles – tenk alt dere har stått her og sett, tenker jeg. Kanskje et par av dere husker Florence – hu vakre med det kullsvarte håret som pleide å sitte her i parken med venninnene sine?

«En dag vil du ønske du intet visste om alt det vi mennesker gjør», skreiv Rudolf Nilsen i «Barnet spør».

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.