Lær mer om Freya. – Dette er uvanlig

– Det er litt spesielt å ha Freya så langt oppi fjæresteinene. Det skaper stort oppstyr. Men jeg synes man skal glede seg over å se disse ville dyrene så nærme i vårt område, sier Øystein Wiig.

Den pensjonerte professoren begynte å jobbe med hvalross for Norsk Polarinstitutt i 1989, og har siden fulgt hvalrossene tett, også fra sin stilling ved Naturhistorisk museum i Oslo.

• Les også: Forsikringsselskap har fått inn flere skademeldinger fra Freyas båtliv i Frognerkilen

Nå håper han at kjendishvalrossen Freya, som for tiden holder til i Oslo, kan trigge folk til å søke mer informasjon om dyrets biologi. Selv bidrar han gjerne med noen læringspunkter til interesserte lesere i denne saken.

– Det er ikke så uvanlig med hvalross på norskekysten, og det har tilsynelatende blitt mer av det de siste årene. Bestanden på Svalbard og i Barentshavet er økende, så det kan være noe av grunnen til at de oftere dukker opp. Men det er veldig uvanlig at de kommer opp i båtene våre slik Freya gjør, sier hvalrossforskeren.

Snute og bart – til å finne mat med

Han forteller at Freya tilsynelatende er på avveier, men at hun tydeligvis finner nok av mat innerst i Oslofjorden, hvor hun har holdt til de siste dagene.

– Hvalross lever av bunndyr. De leter dem fram ved hjelp av snuten sin. De har en myk snute, akkurat som en hestemule, og så har de denne barten, eller værhårene. De er veldig følsomme, sier han.

Når Freya og andre hvalrosser skal ha mat, svømmer de oftest langs bunnen og føler seg fram til der de tror det er skjell eller snegler.

– Så tar de vann i munnen og blåser skjellene eller sneglene rene for sand og gjørme. Deretter tar de skjellet eller sneglen mellom leppene og suger ut innmaten. Det er hovedbildet. I tillegg spiser de en rekke forskjellige bunndyr som krabber, sjøpølser og sandormer, men de svelger de hele, sier Wiig.

30 kilo mat

Freya er blitt observert når hun har angrepet en and og en svane i Oslo. Ifølge forskeren er det slett ikke uvanlig at hvalrosser spiser ender og sjøfugl.

– Noen har også spesialisert seg på å spise sel, sier han.

Hvalrosshunner veier opp mot 8–900 kilo, mens hannene kan bli dobbelt så store.

– De spiser omtrent fem prosent av kroppsvekten sin hver dag, så det blir ganske mange skjell.

Freya er et relativt ungt hunndyr, og flere har anslått at hun veier rundt 600 kilo. Det betyr at hun spiser rundt 30 kilo til dagen.

Langt Oslo-besøk

Freya ble for alvor kjent da hun dukket opp i Kragerø tidligere i sommer, og tok seg til rette ved å slappe av på fritidsbåter. For halvannen uke siden dukket hun opp i Oslo.

Mange trodde besøket i hovedstaden skulle bli kortvarig, men enn så lenge har hun blitt værende.

– Det er umulig å si hvor lenge hun blir, sier forskeren.

Fiskeridirektoratet opplyste onsdag at de følger situasjonen tett og har beredskapen klar dersom det blir aktuelt med flytting.

Til Svalbard for å formere seg?

Forskeren håper Freya skygger unna Oslo-gryta før det blir for mange problemer ved hennes tilstedeværelse.

– Hvilket liv venter henne i så fall videre?

– Det viktigste for henne er å formere seg for å bidra til at bestanden øker. Så da må hun opp dit hvor de andre hvalrossene er, altså på Svalbard og i Barentshavet. Men hun har god tid. Hun er vel en tre-fire år gammel, og blir ikke kjønnsmoden før hun er 8–10 år, sier Wiig.

Før i tiden holdt de fleste hvalrosshannene til rundt Svalbard, mens hunnene befant seg i Frans Josefs land i Russland.

– Dermed måtte de dra mange hundre kilometer for å komme seg til hunnene for å pare seg, sier Wiig.

Han sier det nå har kommet flere hunner ved Svalbard, men hanner svømmer fortsatt til Frans Josef Land for å formere seg.

Utrydningstruet

Går vi noen hundre år tilbake i tid, var det vanlig med mange hvalross langs kysten av Fastlands-Norge, spesielt i Nord-Norge. De forekom blant annet også i Skottland og på Shetland.

– Vi tror at mye av grunnen til at de kun er så langt nord nå, er at de tidligere ble fanget straks de kom sørover, sier Wiig.

Dyret har ikke andre naturlige fiender enn spekkhogger og isbjørner, men omfattende jakt fra mennesker førte til at bestanden var utrydningstruet på 1900-tallet.

– Hvalrossen ble fredet i Norge i 1952, men bestanden har ikke tatt seg mye opp før de siste 20-årene, sier Wiig.

Han sier hvalrossen ved Svalbard er fortsatt truet og er listet som «sårbar» på den Norske rødlisten for arter.

Sosiale dyr

Hvalross har vært relativt enkelt å jakte for mennesker, for de ofte ligger i store flokker på land og hviler.

– De er veldig sosiale. De kan ligge mange hundre dyr sammen på strender. Og da er det tilsynelatende best å ligge i midten, sier forskeren.

Han forteller at hanner som vil inn i flokken på land, ofte bruker de karakteristiske støttennene sine til å hogge inn i nakken på de andre, for å komme seg inn mot midten.

– Når de slåss mot hverandre kan de også bruke tennene til å hogge med, forteller han.

Her er den STORE oversikten over aktiviteter og turer på fjorden resten av sommeren

Hold avstand!

Støttennene brukes også til å komme seg opp på isflak – og eventuelt opp i båter.

– Blant hanner er det regnet som veldig flott å ha lange tenner. Men noen ganger har de brukket av til en liten stump, for eksempel i kamp, sier han.

Selv om hvalrossen er sosiale dyr med hverandre, oppfordres mennesker på det sterkeste til å holde avstand.

Det håper Wiig at folk respekterer.

– Det er problematisk med et stort pattedyr som lager mye røre. Man må likevel betrakte det med respekt og benytte anledningen til lære om dyret. Det var jo mye oppstuss rundt hvithvalen Hvaldimir også, men det har roet seg nå. Vi får håpe det roer deg for Freya også etter hvert, sier han.